I. Den naturlige morallov

1954 (, ) Mennesket har del i Skaperens visdom og godhet som gir det å være herre over sin handlinger og styre seg selv med det som er sant og godt for øye. Naturloven er uttrykk for den opprinnelige moralsans som setter mennesket i stand til ved fornuften å innse hva godt og ondt er, hva som er sannhet og hva løgn:

Naturloven er skrevet og risset inn i sjelen til alle og enhver, fordi den er menneskets fornuft som befaler å gjøre vel og forbyr å synde. (...) Men den menneskelige fornufts forskrifter ville ikke ha lovs kraft, dersom den ikke var røst og talerør for en høyere fornuft som vårt sinn og vår frihet må adlyde.

1955 (, , ) Den "guddommelige og naturlige" lov viser mennesket den veien det må følge for å handle vel og nå sitt mål. Naturloven knesetter de første og vesentlige påbud som styrer morallivet. Dens hjørnesten er lengsel etter Gud og underkastelse under Ham som gir opphav til og dømmer om alle goder, og likeledes sansen for medmennesker som ens likemenn. Dens fremste påbud fremsettes i de ti bud. Denne loven kalles naturlig, ikke under henvisning til ufornuftige veseners natur, men fordi den fornuft som kunngjør den, er særegen for menneskets natur:

Hvor står disse reglene oppført, om ikke i den lysets bok som kalles sannheten? Der står hver rettferdig lov oppskrevet, derfra går den inn i det menneskets hjerte som oppfyller rettferdigheten, ikke slik at den utvandrer til det, men der setter den sitt merke, på samme måte som et segl som går fra signetring til voks uten å forlate ringen.

Naturloven er ikke annet enn forstandens lys som Gud har nedlagt i oss; i kraft av den vet vi hva vi skal gjøre, og hva vi skal sky. Gud har gitt dette lys eller denne lov ved skapelsen.

1956 () Naturloven er til stede i hvert menneskes hjerte og er fastlagt av fornuften. Dens påbud gjelder alle og alle mennesker er underlagt dens autoritet. Den er uttrykk for menneskets verdighet og danner grunnlaget for dets grunnleggende rettigheter og plikter:

Det finnes virkelig en sann lov, nemlig den rette fornuft; den er i samsvar med naturen og finnes i alle mennesker; den er ubevegelig og evig; dens befalinger kaller til å gjøre ens plikt; dens forbud leder bort fra synd. (...) Det er helligbrøde å erstatte den med en lov som strider mot den; det er forbudt å la være å sette i verk om så bare en eneste av dens bestemmelser; når det gjelder å sette den helt ut av kraft, er det ingen som formår det.

1957 Naturloven kan anvendes på ulike måter; den må gjennomtenkes i forhold til mangfoldet av livsvilkår, alt etter sted, tidsepoke og omstendigheter. Allikevel forblir naturloven, innenfor rammen av de ulike kulturer, som en norm som binder menneskene sammen, og som knesetter felles prinsipper som overskrider uunngåelige forskjeller.

1958 () Naturloven er uforanderlig og består uavhengig av historiens irrganger; den forblir uberørt av tankemessige og moralske endringer og fremmer utviklingen av dem. De normer og regler som gjengir den, forblir i alt vesentlig gyldige. Selv om man forkaster endog dens prinsipper, kan man ikke ødelegge den eller fjerne den fra menneskets hjerte. Den dukker stadig på nytt opp i enkeltmennesker og samfunnsliv:

Å stjele straffes visselig av din lov, Herre, og også av den lov som er skrevet inn i menneskets hjerte, og som ikke engang forbrytelsen selv klarer å viske ut.

1959 () Naturloven, Skaperens gode verk, legger en fast grunnmur som mennesket kan reise moralnormenes byggverk på, normer som skal lede dets valgmuligheter. Den utgjør den moralske grunnvoll som er nødvendig for å kunne bygge fellesskap mellom mennesker. Endelig er den det nødvendige grunnlag for den sivilrettslige lov som bygger på den, enten ved en gjennomtenkning som trekker konklusjoner ut fra naturlovens prinsipper, eller ved positive og juridiske tillegg til den.

1960 (, ) Hva naturloven påbyr, står ikke umiddelbart klart for alle. Slik det nå er, har det syndige menneske behov for nåden og åpenbaringen for at moralske og religiøse sannheter skal kunne kjennes "av alle uten vanskeligheter, med klar visshet og uten svik". Naturloven er grunnen som er lagt for den åpenbarte lov og for nåden, lagt av Gud og tilpasset Den Hellige Ånds virke.

II. Den gamle lov

1961 () Gud, vår Skaper og Forløser, valgte seg Israel som sitt folk og åpenbarte det sin lov, og slik forberedte Han Kristi komme. Moseloven uttrykker mange sannheter som er tilgjengelige for fornuften. De blir uttrykt og stadfestet innenfor rammen av frelsens pakt.

1962 () Den gamle lov er første stadium i den åpenbarte lov. Dens moralbud sammenfattes i de ti bud. Budene i Dekalogen legger grunnen for menneskets kall, skapt i Guds bilde; de forbyr det som strider mot kjærligheten til Gud og nesten, og påbyr det som er vesentlig for den. Dekalogen er et lys som tilbys hvert menneskes samvittighet for å gi til kjenne for det Guds kall og veier, og for å beskytte det mot det onde:

Gud skrev på lovens stentavler det menneskene ikke leste i sitt hjerte.

1963 (, , ) Ifølge den kristne tradisjon er denne hellige, åndelige og gode lov fremdeles ufullkommen. Lik en lærer viser den hva som skal gjøres, men den gir ikke Den Hellige Ånds kraft og nåde til å gjøre det. På grunn av synden som den ikke er i stand til å fjerne, forblir den en lov som trellbinder. Ifølge St. Paulus har den særlig til oppgave å anklage for synd og stille synden til skue, den som er en "begjærets lov" i menneskets hjerte. Men allikevel forblir loven første etappe på veien mot riket. Den forbereder og gjør folket og den enkelte kristne skikket til å omvende seg og tro på Gud Frelseren. Dens lære forblir for alltid, slik Guds Ord gjør.

1964 (, ) Den gamle lov er en forberedelse til Evangeliet. "Loven er profeti og pedagogikk i det som skal komme". Den forutsier og bærer bud om det frigjøringsverket fra synd som fullbyrdes med Kristus, den inneholder bilder, "typoi", symboler for Det Nye Testamente som betegner livet etter Ånden. Loven utfylles til sist av den undervisning som finnes i visdomsbøkene og hos profetene, og som gjør at den peker hen mot den nye pakt og himlenes rike.

Det fantes (...) under den gamle pakt mennesker som eide Den Hellige Ånds kjærlighet og nåde, og som fremfor alt lengtet etter de åndelige og evige løfter, og i dette hørte de inn under den nye lov. På den annen side finnes det under den nye pakt kjødelige mennesker som fremdeles er langt unna den nye lovs fullkommenhet: for å drive dem til dydsgjerninger er det, selv under den nye pakt, nødvendig med frykt for straff og visse timelige løfter. I alle fall, selv om den gamle lov gav bud om kjærlighet, gav den ikke Den Hellige Ånd som "kjærligheten er utgydt i vår hjerter" ved (Rom 5, 5).

III. Den nye eller Evangeliets lov

1965 (, , ) Den nye lov eller Evangeliets lov er her nede fullkommenheten av den guddommelige lov, den naturlige og den åpenbarte. Den er Kristi verk og uttrykkes særlig i bergprekenen. Den er også Den Hellige Ånds verk, og gjennom Ham blir den kjærlighetens indre lov: "Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus (...). Jeg vil prege min lov i deres sinn, jeg vil skrive den inn i deres hjerter, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk" (Hebr 8, 8-10).

1966 () Den nye lov er Den Hellige Ånds nåde som gis de troende ved troen på Kristus. Den virker i kjærligheten, den bruker bergprekenen for å lære oss hva vi skal gjøre, og sakramentene for å gi oss nåde til å gjøre det:

Den som med ærefrykt og oppmerksomhet vil grunne over den preken vår Herre holdt på berget, slik vi leser den i Matteusevangeliet, vil utvilsomt der finne den fullkomne oppskrift på kristent liv. (...) Denne prekenen inneholder alle de påbud som bør lede kristenlivet.

1967 () Evangeliets lov "oppfyller", forfiner, overgår og fører den gamle lov til fullkommenhet. I saligprisningene oppfyller den Guds løfter idet den løfter dem opp og retter dem inn mot "himlenes rike". Den rettes til dem som er skikket til å ta imot dette nye håp med tro: de fattige, de ydmyke, de nødlidende, de rene av hjerte, dem som blir forfulgt for Kristi skyld, og slik staker den opp rikets forunderlige veier.

1968 (, ) Evangeliets lov oppfyller lovens bud. Herrens preken, så langt fra å oppheve eller forminske den gamle lovs moralbud, trekker frem de skjulte muligheter i den og fremhever nye krav: den legger hele dens guddommelige og menneskelige sannhet for dagen. Han legger ikke til nye, ytre krav, men han renser like til roten for all handling, hjertet, der hvor mennesket velger mellom rent og urent, der hvor troen, håpet og kjærligheten dannes, og sammen med dem alle andre dyder. Slik fører Evangeliet loven til dens fylde i etterligning av den himmelske Fars fullkommenhet, ved å tilgi fiender og be for forfølgere, slik Guds storsinn maner til.

1969 () Den nye lov øver gudfryktige gjerninger: almisse, bønn og faste, med tanke på "din Far for hvem intet er skjult", og ikke "for at folk skal legge merke til dem". Fadervår er den nye lovs bønn.

1970 (, , ) Evangeliets lov medfører å velge mellom "de to veier" og å handle i samsvar med Herrens ord; den sammenfattes i den gyldne regel: "Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem: der har dere hele loven og profetene" (Matt 7, 12).

Hele Evangeliets lov innesluttes i Jesu "nye bud" (Joh 13, 34), nemlig å elske hverandre slik Han har elsket oss.

1971 () I tillegg til Herrens bergpreken kommer apostlenes moralundervisning, slik som Rom 12-15; 1 Kor 12-13; Kol 3-4; Ef 4-5; osv. Denne undervisningen overleverer Herrens lære med apostlenes myndighet, særlig når de fremstiller de dyder som springer ut av troen på Kristus og som kjærligheten besjeler, den som er Den Hellige Ånds fremste gave. "Vis en oppriktig kjærlighet (...). Vær hverandre inderlig hengivne som sanne brødre (...). Vær glade i håpet, utholdende i trengsel, stadig vedholdende i bønnen. Vær hjelpsomme mot de trosfeller som trenger det, og legg vinn på å vise gjestfrihet" (Rom 12, 9-13). Slik undervisning lærer oss også hvordan vi skal forholde oss til samvittighetsspørsmål i lys av vårt forhold til Kristus og Kirken.

1972 (, ) Den nye lov kalles også kjærlighetens lov fordi den gir oss å handle ved den kjærlighet Den Hellige Ånd inngir, snarere enn av frykt. Den kalles nådens lov fordi den gir nådens kraft til å handle gjennom troen og sakramentene. Den kalles frihetens lov fordi den fritar oss fra den gamle lovs rituelle og juridiske overholdelser, gjør oss rede til spontant å handle av kjærlighet, og fører oss fra en tjenerstand "som ikke vet hva hans Herre har fore", til å være en Kristi venn, "for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i" (Joh 15, 15), eller også til å være arvinger.

1973 (, ) I tillegg til bud inneholder den nye lov også evangeliske råd. Den tradisjonelle sondringen mellom Guds bud og de evangeliske råd foretas med tanke på kjærligheten, kristenlivets fullkommengjørelse. Budene skal holde borte det som er uforenlig med kjærligheten. Rådene har til hensikt å holde borte det som kan legge hindringer i veien for at kjærligheten skal kunne utvikle seg, selv om det ikke strider mot den.

1974 () De evangeliske råd gir til kjenne den levende fylde av en kjærlighet som aldri slår seg til ro med ikke å gi enda mer. De bekrefter dens drivkraft og oppfordrer oss til åndelig beredskap. Den nye lovs fullkommenhet består i alt vesentlig i budene om kjærlighet til Gud og til nesten. Rådene viser til snarveier og lettere fremkomstmåter, og skal etterleves etter den enkeltes kall:

(Gud) vil ikke at hver enkelt skal etterleve alle råd, men bare de som passer for enhver, alt etter ulikhetene i personer, tidsepoker, omstendigheter og krefter, etter som kjærligheten krever; for det er jo den, alle dyders, alle buds, ja, alle kristne lovers og handlingers dronning, som ordner dem alle etter rang, orden, tid og verd.

Kort sagt

1975 Etter Skriften er loven Guds faderlige veiledning som foreskriver menneskene de veier som fører til den lovede salighet og forbyr det ondes veier.

1976 "En lov er en fornuftsordning med henblikk på det felles beste, utstedt av den som er leder for fellesskapet".

1977 Kristus er lovens mål, Han alene lærer og gir Guds rettferdighet.

1978 Naturloven er en deltagelse fra menneskets side, formet i sin Skapers bilde, i Guds visdom og godhet. Den er uttrykk for menneskets verdighet og utgjør grunnlaget for dets grunnleggende rettigheter og plikter.

1979 Naturloven består uforanderlig gjennom historien. De normer som uttrykker den, forblir i alt vesentlig gyldige. Den danner den nødvendige grunnvoll som moralnormer og sivil rett bygger på.

1980 Den gamle lov utgjør første stadium i den åpenbarte lov. Dens moralbud er samlet i de ti bud.

1981 Moseloven inneholder mange sannheter som er naturlig tilgjengelige for fornuften. Gud åpenbarte dem fordi menneskene ikke leste dem i sine hjerter.

1982 Den gamle lov er en forberedelse til Evangeliet.

1983 Den nye lov er Den Hellige Ånds nåde som mottas ved troen på Kristus og som virker ved kjærligheten. Den kommer særlig til uttrykk i Herrens bergpreken og bruker sakramentene for å gi oss del i nåden.

1984 Evangeliets lov oppfyller, overgår og fullkommengjør den gamle lov: dens løfter ved himmelrikets saligprisninger, dens bud ved å omskape hjertet, gjerningenes rot.

1985 Den nye lov er en kjærlighetens, nådens og frihetens lov.

1986 I tillegg til bud, inneholder den nye lov evangeliske råd."Kirkens hellighet fremmes også på en særskilt måte av de mangfoldige råd som Herren i Evangeliet fremlegger for disiplene til etterfølgelse".