|
1987 () Den Hellige Ånds
nåde har makt til å rettferdiggjøre oss, det vil si å
tvette oss rene fra våre synder og gi oss "den Guds rettferd som
vinnes gjennom troen på Jesus Kristus" (Rom 3, 22), og ved
dåpen:
Men om vi er
døde sammen med Kristus, så er det vår tro at vi også
skal leve sammen med ham. Vi vet at Kristus, oppstanden fra de døde,
ikke mer kan dø, at døden ikke har noe herredømme over ham
mer. Den død han led, var en død bort fra synden, og det
én gang for alle; og det liv han lever, lever han for Gud. Slik skal også
dere anse dere døde for synden og levende for Gud, i Kristus Jesus (Rom
6, 8-11).
1988
(, ) Ved Den Hellige Ånds kraft tar
vi del i Kristi lidelse ved å dø for synden, og i Hans
oppstandelse ved å fødes til nytt liv; vi er lemmer på Hans
legeme som er Kirken, grenene podet inn i vintreet
som Han selv er:
Det er ved
Ånden vi har del i Gud. Ved deltagelse i Den Hellige Ånd får
vi del i den guddommelige natur (...). Derfor er det at de som Ånden bor
i, blir guddommeliggjorte.
1989
() Det første verk Den Hellige
Ånds nåde virker, er omvendelsen som utvirker
rettferdiggjørelse, slik Jesus forkynner på begynnelsen av
Evangeliet: "Vend om! For himlenes rike er nær" (Matt 4, 17).
Tilskyndet av nåden omvender mennesket seg til Gud og vender seg bort fra
synden, og slik får det tilgivelse og rettferdiggjørelse fra det
høye. "Rettferdiggjørelse innebærer altså
syndenes forlatelse, helliggjørelse og fornyelse av det indre
menneske".
1990
(, ) Rettferdiggjørelsen
løsriver mennesket fra synden som står i motsetning til Guds
kjærlighet, og renser dets hjerte for den. Rettferdiggjørelse
følger Guds miskunn som er først ute og tilbyr tilgivelse. Den
forsoner mennesket med Gud. Den setter fri fra trellekår under synden og
helbreder.
1991
() Rettferdiggjørelse er
på samme tid å ta imot Guds rettferd ved troen på Jesus
Kristus. Rettferd betegner her den guddommelige kjærlighets rettsinn. Med
rettferdiggjørelsen utgydes tro, håp og kjærlighet i
våre hjerter, og det blir oss gitt å være lydige mot Guds
vilje.
1992
(, , , ) Rettferdiggjørelse ble oss
fortjent ved Kristi lidelse som bar seg selv frem på korset som et
levende, hellig og Gud velbehagelig offer. Hans
blod ble et redskap til soning for alle menneskers synd.
Rettferdiggjørelsen meddeles i dåpen, troens sakrament. Den
likedanner oss med Guds rettferd som gjør oss rettferdige i vårt
indre ved sin miskunns kraft. Dens mål er Guds og Kristi herlighet og det
evige livs gave.
Men nå har Guds rettferd åpenbart seg,
uavhengig av loven. Både loven og profetene vitner om den; det er den Guds rettferd som
vinnes gjennom troen på Jesus Kristus, og som uten forskjell blir alle
som tror til del. For alle har syndet og er uten del i Guds herlighet. Men som
en gave av Guds godhet er de nå gjort rettferdige, fordi Jesus Kristus
har kjøpt dem fri. Det er ham Gud har gjort til redskap for forsoningen,
i hans blod er den beseglet, og vi mottar den gjennom troen. Slik ville Gud
vise sin rettferdighet; siden han i sitt store tålmod hadde båret
over med fortidens synder, ville han i vår egen tid vise sin rettferd -
både at han selv er rettferdig og at han rettferdiggjør den som
står i troen på Jesus (Rom 3, 21-26).
1993
(, ) Rettferdiggjørelsen legger
grunnen for et samarbeid mellom Guds nåde og menneskets frihet. Fra
menneskets side gir den seg uttrykk i trostilslutning til Guds Ord som maner
mennesket til omvendelse, og i kjærlighetens samarbeid med Den Hellige
Ånds tilskyndelse som går forut for mennesket og bevarer det:
Når Gud ved Den
Hellige Ånds opplysning berører menneskets hjerte, forholder
mennesket seg på den ene side ikke helt uvirksomt, for det tar jo imot
disse inngivelsene, som det forøvrig også kan avvise. På den
annen side kan det heller ikke ved sin frie vilje uten Guds nåde heve seg
til rettferdighet for Gud.
1994
(, ) Rettferdiggjørelsen er det
fremste verk av den Guds kjærlighet som åpenbares i Jesus Kristus
og gis av Den Hellige Ånd. St. Augustin hevder at "den ugudeliges
rettferdiggjørelse er et større verk enn skapelsen av himmel og
jord" fordi "himmel og jord forgår, mens de utvalgtes frelse og
rettferdiggjørelse forblir". Han
mener til og med at syndernes rettferdiggjørelse overgår skapelsen
av englene i rettferdighet i og med at den vitner om større miskunn.
1995
() Den Hellige Ånd er den indre
mester. Ved å avføde "det indre menneske" (Rom 7, 22; Ef
3, 16) innebærer rettferdiggjørelsen hele menneskets
helliggjørelse:
Som dere tidligere
stilte deres kropp til tjeneste for en vanhellig og lovløs ferd,
så alt endte i lovløshet, slik skal dere nå stille den i
rettferdighetens tjeneste, som en helligelse til Gud. (...) Men nå er
dere frigjort fra synden og i tjeneste for Gud; og frukten av det er en
helligelse, som fører inn i det evige liv (Rom 6, 19. 22).
1996
() Vår rettferdiggjørelse
kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp
som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos
Ham, ha del i den guddommelige
natur, i det evige liv.
1997
(, ) Nåden er å ha del i Guds
liv, den fører oss inn i Treenighetens indre liv: gjennom dåpen
har den kristne del i Kristi nåde, Han som er hode for legemet. Fordi han har fått "barnekår", kan
han nå kalle Gud "Far", i forening med Hans enbårne
Sønn. Han
mottar Åndens liv som blåser kjærligheten inn i ham og danner
Kirken.
1998 () Dette kallet til evig liv
er overnaturlig. Det avhenger helt og fullt av Guds uforskyldte inngripen, for
bare Han kan åpenbare seg og gi seg selv. Det overgår alt hva
mennesket, og alle andre skapninger, kan fatte og ville.
1999 () Kristi nåde er den
uforskyldte gave Gud skjenker oss, sitt liv som av Den Hellige Ånd inngis
i vår sjel for å helbrede den fra synd og for å hellige den:
dette er den helliggjørende eller guddommeliggjørende nåde
som tas imot i dåpen. Den er kilden til helliggjørelsesverket i oss:
Den som lever i
Kristus, er en ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til. Og alt
dette er Guds verk; gjennom Kristus har han stiftet forlik mellom seg og oss (2
Kor 5, 17-19).
2000
Den helliggjørende nåde er en gave som vedvarer, en varig og
overnaturlig innstilling som fullkommengjør selve sjelen slik at den kan
bli skikket til å leve med Gud og handle ved Hans kjærlighet. Man
må skjelne mellom den vedvarende nåde (gratia habitualis), en varig
innstilling på å leve og handle etter som Gud kaller, og
handlingsnåde (gratia actualis) som betegner den Guds inngripen som enten
gjør at man omvender seg, eller som virker under helliggjørelsen.
2001
() Menneskets forberedelse på
å ta imot nåden er allerede et verk av nåden. Den er
nødvendig for å få oss til å samarbeide i
rettferdiggjørelsen ved tro og støtte oss i dette, og for at vi
skal helliggjøres ved kjærligheten. Gud fullender i oss det Han
har begynt, "for ved sitt virke begynner Han ved å få oss til
å ville: Han fullender ved å samarbeide med vår vilje som
allerede er omvendt":
Vi arbeider jo
også, men vi gjør ikke annet enn å arbeide sammen med Gud
som arbeider. For Hans miskunn går forut for oss slik at vi skulle
helbredes, den følger oss fremdeles slik at vi kan bli gjort levende
etter å ha blitt helbredet; den går foran oss slik at vi kalles,
den følger oss slik at vi kan herliggjøres; den går foran
oss slik at vi kan leve i pakt med fromheten, den følger oss slik at vi
for alltid kan leve med Gud, for uten Ham kan vi intet gjøre.
2002
(, ) Guds frie inngripen forutsetter et
frivillig svar fra menneskets side, for Guds skapte mennesket i sitt bilde og
sammen med frihet gav Han det evne til å kjenne og elske seg. Bare
frivillig inngår sjelen et kjærlighetsforhold. Gud rører og
beveger menneskets hjerte umiddelbart og direkte. Han har nedlagt i mennesket
lengsel etter sannheten og det gode som bare Han kan oppfylle. Løftene
om "evig liv" svarer, hinsides alt håp, til denne lengselen:
Da du, etter å
ha fullbyrdet dine overmåte gode verk, hvilte på den syvende dag,
var det for å si oss på forhånd ved din boks røst at
også vi, etter å ha fullført "verk som er
overmåte gode", siden det er du som har gitt oss dem, skulle hvile
oss i deg på det evige livs sabbat.
2003
(, , ) Nåden er først og
fremst Åndens gave som rettferdiggjør og helliggjør oss.
Men nåden fører også med seg de gaver Ånden gir oss
til å ta del i sitt verk, til å gjøre oss i stand til
å samarbeide på andres frelse og til å bygge opp Kristi
legeme, Kirken. Dette er de sakramentale nådegaver som er særegne
for de ulike sakramenter. Dessuten er dette de særlige nådegaver,
også kalt karismer etter det greske ordet St. Paulus benytter seg av, og
som betyr velvilje, fri gave, velgjerning. Uansett hvordan de ytrer seg,
undertiden på en uvanlig måte, slik som gaven til å
gjøre under eller tale i tunger, er karismene underordnet den
helliggjørende nåde og har Kirkens felles beste for øye. De
tjener kjærligheten som bygger opp Kirken.
2004
Blant de særlige nådegaver bør nevnes den standsnåde
som følger med utøvelsen av ansvar innenfor kristenlivet og
tjenester i Kirkens midte:
Våre
nådegaver er forskjellige, i samsvar med den nåde vi har
fått. Så må den som har profetiens gave, bruke den i samsvar
med troen; den som har praktiske oppgaver, ivareta sin tjeneste, den som
underviser, passe sin undervisning, den som har veiledning å gi,
skjøtte sin gjerning. Den som gir, må gjøre det uten
baktanker, den som fører forsetet, ta sin oppgave alvorlig, den som
øver barmhjertighetsgjerninger, gjøre det glad til sinns (Rom 12,
6-8).
2005
Siden nåden er av en overnaturlig orden, unnslipper den vår
erfaring og kjennes bare gjennom troen. Vi kan altså ikke bygge på
følelser eller gjerninger for å slutte av dem at vi er
rettferdiggjorte og frelste. Men etter Herrens ord:
"På den frukt de bærer, skal dere kjenne dem" (Matt 7,
20), når vi betenker Guds velgjerninger mot oss i vårt liv og i
helgenenes liv, får vi trygghet for at nåden virker i oss og driver
oss til stadig større tro og til fortrøstningsfull fattigdom:
Vi finner et av de
vakreste eksempler på en slik holdning i det svar den hellige Jeanne
d'Arc gav på et listig spørsmål fra de kirkelige dommere:
"Spurt om hun vet om hun er i Guds nåde, svarte hun: "Hvis jeg
ikke er det, måtte Gud sette meg i den; er jeg det, måtte Gud
bevare meg der"".
Din herlighet lyser
fra helgenenes skare, for ved å krone deres fortjenester, kroner du dine
egne gaver.
2006
(, ) Uttrykket "fortjeneste"
betegner vanligvis den belønning et fellesskap eller et samfunn skylder
et medlem for en handling vedkommende har gjort, og som føles som en
velgjerning eller en ugjerning, skyldig til belønning eller straff.
Fortjeneste hører inn under rettferdighetens dyd i samsvar med det
likhetsprinsipp den styres av.
2007
() Overfor Gud finnes det strengt tatt
ikke noen fortjeneste fra menneskets side i rettslig forstand. Mellom Ham og
oss er ulikheten grenseløs, for vi har fått alt av Ham, vår
Skaper.
2008
(, , ) Menneskets fortjeneste overfor Gud i
kristenlivet kommer av at Gud fritt ordnet det slik at mennesket skulle ha del
i Hans nådeverk. Guds faderlige gjerning begynner først ved at Han
tilskynder, dernest handler mennesket fritt ved å samarbeide, slik at
fortjeneste for gode gjerninger først må tilskrives Guds
nåde, deretter den troende. Ja, selve menneskets fortjeneste går
tilbake på Gud, for dets gode gjerninger øves i Kristus ut fra Den
Hellige Ånds hjelp og bistand.
2009
() Barnekåret, som av nåde
gjør oss delaktige i Guds natur, kan gi oss sann fortjeneste
ifølge Guds ufortjente rettferdighet. Det dreier seg om et
nåderett, en kjærlighetens fulle rett som gjør oss til
Kristi "medarvinger", verdige til å få "det evige
livs lovede arv". Fortjeneste for våre
gode gjerninger er gaver fra Guds godhet. "Nåden gikk forut;
nå gis det som skyldes. (...) Fortjenester er Guds gaver".
2010
() Siden det etter nådens orden
er Gud som handler først, kan intet menneske gjøre seg fortjent
til den første nåde som ligger til grunn for omvendelse,
tilgivelse og rettferdiggjørelse. Drevet av Ånden og
kjærligheten kan vi deretter fortjene for oss selv og andre
nådegaver som tjener til vår helliggjørelse, til
nådens og kjærlighetens vekst, på samme måte som til
å få evig liv. Selv timelige goder som helse og vennskap kan etter
Guds visdom fortjenes. Slike nådegaver og goder er gjenstand for kristnes
bønn. Bønnen sørger for vårt behov for nåde
til å kunne øve fortjenestfulle gjerninger.
2011
(, ) Kristi kjærlighet er i oss
kilden til alle våre fortjenester i Guds øyne. Ved å forene
oss med Kristus i virksom kjærlighet gjør nåden at
våre handlinger blir overnaturlige, og følgelig at de er
fortjenestfulle i Guds og menneskers øyne. Helgenene har alltid hatt en
sterk bevissthet om at deres fortjenester er ren og skjær nåde.
Etter
landflyktigheten på jorden håper jeg å kunne glede meg over
deg i fedrelandet, men jeg ønsker ikke å ilegge meg fortjenester
for himmelen, jeg vil arbeide for din kjærlighet alene (...). I min
livsaften kommer jeg tomhendt til deg, for jeg ber deg ikke, Herre, om å
telle mine gjerninger. Alt vi gjør av rett, er tilflekket i dine
øyne. Derfor vil jeg iføre meg din egen rettferd og motta av din
kjærlighet å eie deg selv.
2012
() "Så vet vi også at
Gud i alle ting er med og virker til beste for dem som elsker ham (...). Og de
som han har bestemt til dette, dem har han også kalt; og de han har kalt,
dem har han rettferdiggjort, dem har han også gitt del i sin herlighet"
(Rom 8, 28-30).
2013
(, , ) "Samtlige kristne, uansett stilling
eller stand, er kalt til den fulle utfoldelse av det kristne liv og til
kjærlighetens fullkommenhet". Alle er kalt til hellighet:
"Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er
fullkommen" (Matt 5, 48).
De troende skal bruke
de krefter de har mottatt, i den grad Kristus har tilmålt dem, til
å nå denne fullkommenhet. (...) De vil da i alt rette seg etter
Faderens vilje og helhjertet vie seg til Guds ære og nestens tjeneste.
På den måten vil Guds folks hellighet utfolde seg og bære
rike frukter, noe som Kirkens historie i fullt mål gir til kjenne gjennom
så mange helgeners liv.
2014
() Åndelig fremgang går mot
en stadig inderligere forening med Kristus. Denne foreningen kalles
"mystisk" fordi den er delaktig i Kristi mysterium gjennom
sakramentene - "de hellige mysterier" - og, i Ham, i Den Hellige
Treenighets mysterium. Gud kaller oss alle til slik inderlig forening med seg,
selv om særlige nådegaver og uvanlige tegn på dette mystiske
liv bare forunnes noen for å gi til kjenne den uforskyldte gave som
tilstedes alle.
2015 (, , ) Veien til fullkommenhet går
om korset. Det
finnes ingen hellighet uten forsakelse og åndelig kamp. Åndelig fremgang
medfører askese og selvfornektelse som gradvis fører til å
leve i saligprisningenes fred og glede:
Den som stiger opp,
går uten opphør fra begynnelse til begynnelse ved uendelige
begynnelser. Den som stiger opp, opphører aldri å lengte etter det
han allerede kjenner.
2016
(, , ) Vår Mors, den hellige Kirkes
barn håper på nåde til å holde ut inntil enden og
få lønn fra Gud vår Far for de gode gjerninger de har
utført ved Hans nåde i samfunn med Jesus. De troende overholder samme
leveregel og deler "det salige håp" med dem som Guds miskunn
allerede har samlet i "den hellige by, det nye Jerusalem, kommet ned fra
himmelen, fra Gud, smykket som en brud for sin brudgom" (Åp 21, 2).
2017
Den Hellige Ånds nåde meddeler oss Guds rettferd. Idet vi forenes
med Kristi lidelse og oppstandelse ved troen og dåpen, deler Ånden
sitt liv med oss.
2018
Rettferdiggjørelsen, på samme måte som omvendelsen, har to
sider. Drevet av nåden omvender mennesket seg til Gud og bort fra synden,
og slik får det tilgivelse og rettferd fra oven.
2019
Rettferdiggjørelsen innebærer syndenes forlatelse,
helliggjørelse og fornyelse av det innvortes menneske.
2020
Rettferdiggjørelsen ble oss fortjent ved Kristi lidelse. Den gis oss gjennom
dåpen. Den likedanner oss med Guds rettferd som gjør oss
rettferdige. Dens mål er Guds og Kristi herlighet og det evige livs gave.
Den er det herligste verk Guds miskunn øver.
2021
Nåden er den bistand Gud gir oss til å si ja til vårt kall
til å få barnekår hos Ham. Den fører oss inn i
fortrolig omgang med Treenighetens liv.
2022
Guds inngripen ved nådens virke foregriper, forbereder og fremskynder
menneskets frie gjensvar. Nåden kommer den menneskelige frihets dype
lengsler i møte; den kaller den til samarbeid og gjør friheten
fullkommen.
2023
Den helliggjørende nåde er den uforskyldte gave Gud gir oss av
sitt liv som inngis oss i sjelen av Den Hellige Ånd for å helbrede
den for synd og helliggjøre den.
2024
Den helliggjørende nåde gjør oss "Gud
velbehagelige". Karismene, Den Hellige Ånds særlige
nådegaver, er ordnet henimot den helliggjørende nåde og har
Kirkens felles beste for øye. Gud handler også gjennom en
mangfoldig handlingsnåde som må skjelnes fra den vedvarende
nåde som til stadighet bor i oss.
2025
Det finnes ikke noen fortjeneste fra vår side i Guds øyne, om det
ikke var for Guds frie beslutning om å gjøre mennesket delaktig i
sin nådes verk. Fortjeneste tilskrives først og fremst Guds
nåde, dernest samarbeid fra menneskets side. Menneskets fortjeneste
tilkommer Gud.
2026
Den Hellige Ånds nåde kan, takket være vårt
barnekår, ilegge oss sann fortjeneste ifølge Guds
betingelsesløse rettferd. Kjærligheten er i oss den viktigste
kilde til fortjeneste i Guds øyne.
2027
Ingen kan gjøre seg fortjent til den første nåde som ligger
til grunn for omvendelsen. Under Den Hellige Ånds tilskyndelse kan vi,
både for oss selv og andre, gjøre oss fortjent til de
nådegaver som tjener til å nå frem til det evige liv, og
likeledes nødvendige timelige goder.
2028
"Alle kristne er kalt til den fulle utfoldelse av det kristne liv og til
kjærlighetens fullkommenhet". "Kristen fullkommenhet
kjenner kun én begrensning, nemlig den å være
grenseløs".
2029
"Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget,
ta opp sitt kors og følge meg" (Matt 16, 24).
|