|
Du skal hedre din far
og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir
deg (Ex 20, 12).
Han var lydig mot dem
(Luk 2, 51).
Herren Jesus selv
minnet om kraften i dette "Guds bud" (Mark 7, 8-13). Apostelen
formaner: "Barna må adlyde sine foreldre, for det er rett så.
"Du skal hedre din far og din mor", slik lyder det første bud
det er knyttet et løfte til: "så det kan gå deg vel og
du kan få et langt liv på jorden"" (Ef 6, 1-3).
2197 Med det
fjerde bud innledes den andre lovtavlen. Dette viser oss kjærlighetens
rangorden. Gud ville at nest etter Ham skulle vi ære våre foreldre
som vi har livet å takke for, og som gav videre til oss kjennskapen til
Gud. Vi har plikt
til å akte og ære alle dem som Gud til vårt beste har gitt
myndighet.
2198 Dette
budet uttrykkes positivt i form av forpliktelser vi skal oppfylle. Det
innvarsler de neste budene som angår særlig aktelse for liv,
ekteskap, jordiske goder og ordholdenhet. Det danner noe av grunnlaget for
Kirkens sosiallære.
2199 Det fjerde
bud vender seg uttrykkelig til barna i forholdet til far og mor, fordi dette
forholdet er det mest allmenne. Det angår også slektskapsforhold
til andre medlemmer av familien. Det forlanger at det vises aktelse, omsorg og
takknemlighet overfor de eldre og forfedrene. Det dekker til sist elevers plikter
overfor sin lærer, ansattes plikter overfor sin arbeidsgiver,
underordnedes overfor lederne, borgernes overfor fedrelandet og dem som
administerer eller styrer det.
Budet innebærer
og underforstår de plikter foreldre, oppdragere, lærere, ledere,
dommere, styresmakter og alle de som utøver myndighet over andre eller
over et samfunn, er underlagt.
2200
Å overholde det fjerde bud fører belønning med seg:
"Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det
landet Herren din Gud gir deg" (Ex 20, 12; Deut 5, 16).Å akte på
dette budet gir, ved siden av åndelige frukter, timelige frukter i form
av fred og velstand. Å ikke gi akt på det fører til stor
skade for mennesker og samfunn.
2201 Det
ekteskapelige samliv er tuftet på ektefellenes samtykke. Ekteskap og
familie er ordninger til beste for ektefolkene, for forplantning og
barneoppdragelse. Kjærligheten mellom ektefellene og barnefødsler
knytter personlige bånd og skaper grunnleggende ansvarsforhold mellom
medlemmene av én og samme familie.
2202
En mann og en kvinne som er knyttet sammen ved ekteskap, utgjør sammen
med barna en familie. Denne ordningen går forut for all anerkjennelse av
den av offentlig myndighet; den offentlige myndighet tar den til etterretning.
Den utgjør den vanlige referanseramme og etter den bedømmes ulike
former for slektskapsbånd.
2203
Ved å skape mann og kvinne opprettet Gud den menneskelige familie og gav
den dens grunnlov. Familiens medlemmer er likeverdige. Til familiemedlemmenes
og samfunnets beste medfører familielivet ulikheter i ansvar,
rettigheter og plikter.
2204
"Det kristne hjem utgjør en særskilt tilkjennegivelse og
virkeliggjøring av det kirkelige fellesskap; av den grunn (...)
bør den betegnes som huskirke". Den er et fellesskap i tro,
håp og kjærlighet; den har en enestående betydning for
Kirken, slik det fremgår av Det Nye Testamente.
2205
Den kristne familie er et samfunn mellom personer, - spor og bilde av Faderens
samfunn med Sønnen i Den Hellige Ånd. Forplantning og oppdragelse
gjenspeiler Faderens skaperverk. Familien er kalt til å dele Kristi
bønn og offer. Daglig bønn og lesning av Guds Ord styrker den i
kjærlighet. Det kristne hjem forkynner Evangeliet og misjonerer.
2206
Familiebånd fører til nærhet i følelser, hengivenhet
og interesser, noe som særlig næres av gjensidig aktelse. Familien
er et fellesskap med særlige rettigheter, som er kalt til å
virkeliggjøre "et hjertelig forhold og stor åpenhet mellom
ektefellene og et nært samarbeide mellom foreldrene i oppdragelsen av
barna".
2207 Familien
er samfunnslivets urcelle. Den er det naturgitte samfunn hvor mann og kvinne
kalles til å gi seg selv hen i kjærlighet og til å gi opphav
til liv. Myndighet, stabilitet og det gjensidige forhold innenfor familien
danner grunnvollen for frihet, trygghet og brorskap innenfor storsamfunnet.
Familien er et fellesskap hvor man fra barnsben av kan lære moralverdier,
begynne å gi Gud ære og bruke sin frihet på rett måte. Familieliv er en
innføring i samfunnsliv.
2208
Familien må leve slik at dens medlemmer lærer å ha omsorg for
og ta seg av unge og eldre, syke, vanføre og fattige. Mange familier ser
seg ikke i stand til i påkommende tilfeller å yte slik hjelp. Da
må andre mennesker, andre familier og eventuelt samfunnet tre
støttende til: "Å se til foreldreløse og enker i deres
nød, og bevare seg selv fri for smitte fra denne verden, det er en
gudstjeneste som er ren og uplettet i Gud Faders øyne" (Jak 1, 27).
2209 Familien
må støttes og forsvares gjennom passende sosiale tiltak. Når
noen familier ikke er i stand til å fylle sine oppgaver, har andre
samfunnsinstanser plikt til å hjelpe dem og å støtte opp om
familien som institusjon. I kraft av subsidiaritetsprinsippet må høyere
samfunnsorganer vokte seg for maktmisbruk og utidig innblanding i familielivet.
2210 Siden
familien har en slik betydning for hele samfunnets ve og vel, påligger det samfunnet et særlig ansvar for
å støtte opp om og styrke ekteskap og familie. De offentlige myndigheter
bør anse det som en alvorlig forpliktelse "å erkjenne,
beskytte og fremme familiens sanne vesen, verne om den offentlige moral og
sørge for velstand og trivsel i hjemmene".
2211
Politikerne har plikt til å vise familien aktelse, støtte den, og
særlig sikre:
frihet til å stifte familie, til
å få barn og til å oppdra dem i samsvar med egen moralsk
og religiøs overbevisning;
beskyttelse for stabilitet i ekteskapet og
familien som institusjon;
frihet til å bekjenne sin tro, til
å gi den videre, til å oppdra barna i den ved hjelp av de
midler og tiltak som er nødvendige;
privat eiendomsrett, rett til privat
initiativ, til arbeid, bolig, og til å utvandre;
rett til medisinsk behandling etter
landets lover, rett til eldreomsorg og barnebidrag;
beskyttelse av orden og sunne
samfunnsforhold, særlig i forhold til trusler som narkotika, pornografi,
alkoholisme osv.
frihet til å danne foreninger sammen
med andre familier for på denne måten å være
representert overfor sivile myndigheter.
2212 Det fjerde
bud kaster også lys over andre samfunnsforhold. I våre
søsken ser vi barn av våre foreldre; i våre
søskenbarn avkom av våre forfedre; i våre medborgere barn av
vårt fedreland; i døpte barn av vår Mor, Kirken; i hvert
menneske sønn eller datter av Ham som vil kalles "vår
Far". På denne måten skjønner vi at vi står i et
personlig forhold til vår neste. Nesten er ikke et
"enkeltmenneske" innenfor det menneskelige kollektiv; han er
"noen" som, fordi vi kjenner hans opprinnelse, har krav på
særlig oppmerksomhet og respekt.
2213
Menneskesamfunn består av personer. Å styre dem godt begrenses ikke
til å sikre rettigheter og gjøre sin plikt, og heller ikke til
å overholde inngåtte avtaler. Rettferdighet i forholdet mellom
arbeidsgivere og arbeidstagere, mellom styresmakter og borgere forutsetter en
naturlig velvilje i samsvar med menneskets verdighet, bygget på
rettferdighet og brorskap.
2214
Gud som Far er opphav til menneskelig farskap; på dette er aktelse for
foreldrene grunnet. Barns aktelse, enten de er mindreårige eller voksne,
for far og mor næres av den naturlige
hengivenhet som stammer fra det bånd som binder dem til hverandre. Slik
aktelse er påbudt av Guds bud.
2215
Respekt for foreldrene (pietas filialis) bygger på takknemlighet overfor
dem som ved å gi barna liv, elske dem og arbeide for dem, har satt dem
til verden og latt dem vokse - legemlig og i visdom og nåde. "Hedre
din far av hele ditt hjerte og glem ikke din mors smerte da hun fødte
deg. Husk at det er dine foreldre du kan takke for livet. Hva kan du gi dem
igjen for det de har gitt deg?" (Sir 7,
27-28).
2216 () Barns aktelse for sine
foreldre gir seg til kjenne ved sann føyelighet og lydighet. "Min sønn, hold de
bud du fikk av din far, forkast ikke det du har lært av din mor! (...)
Når du går, skal de lede deg, når du ligger, skal de verne
deg, og når du våkner, skal de tale til deg" (Ordsp 6, 20-22).
"En klok sønn hører på sin fars formaning, men
spotteren bryr seg ikke om å bli irettesatt" (Ordsp 13, 1).
2217
All den tid et barn bor hjemme hos foreldrene, må det gjøre alt
det foreldrene ber om, som er begrunnet i dets eget eller familiens beste.
"Barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for det er Herren
kjært" (Kol 3, 20). Barn må også
adlyde rimelige påbud fra sine oppdragere og fra alle dem som foreldrene
har betrodd dem til. Men dersom barnet i sin samvittighet er overbevist om at
det moralsk sett er galt å adlyde en slik befaling, skal det ikke
gjøre det.
Etter som barna
vokser til, skal de forsatt respektere sine foreldre. De skal imøtekomme
deres ønsker, gjerne rådspørre dem og bøye seg for
rettmessige formaninger fra dem. Lydighet mot foreldrene opphører
når barna blir selvstendige, men ikke aktelse. Den vil de alltid skylde
dem, for den har sine røtter i gudsfrykt, én av
Helligåndens gaver.
2218 Det fjerde
bud minner om at barna, når de er blitt voksne, har ansvar for
foreldrene. I den
monn de kan, må de yte dem materiell og moralsk hjelp i alderdommen, og
under sykdom, ensomhet og nød. Jesus minner om denne
takknemlighetsgjelden.
For Herren vil at
barn skal ære sin far og har pålagt sønner å lyde sin
mor. Den som ærer sin far, gjør opp for sine synder. Den som
hedrer sin mor, ligner en som samler skatter. Den som ærer sin far, skal
selv bli hedret av sine barn. Når han ber, skal han bli
bønnhørt. Den som hedrer sin far, får et langt liv, og den
som lyder Herren, ærer sin mor (Sir 3, 2-6).
Min sønn, ta deg av din far når han
eldes, og krenk ham ikke så lenge han lever. Bær over med ham om hans
åndsevner svikter, forakt ham ikke, du som ennå er sterk og sunn.
(...) Den som svikter sin far, er en spotter, og Herren forbanner den som
sårer sin mor (Sir 3, 12-13. 16).
2219 Aktelse
for foreldre fremmer harmoni i hele familiens samliv og angår også
forholdet mellom søsken. Respekt for foreldrene har innflytelse på
familien som helhet. "Barnebarn er de gamles krone" (Ordsp 17, 6).
"Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere
bærer over med hverandre i kjærlighet" (Ef 4, 2).
2220 Kristne
skylder særlig takknemlighet overfor dem de har mottatt troens gave,
dåpens nåde og livet i Kirken fra. Det kan være foreldre, andre
familemedlemmer, besteforeldre, sjelesørgere, kateketer, lærere
eller venner. "Jeg tenker også på din oppriktige tro, den tro
som først bodde i din bestemor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er
overbevist om også bor i deg" (2 Tim 1, 5).
2221
Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet begrenses ikke til
forplantningen alene, men angår også barnas moralske oppdragelse og
åndelige fostring. "Foreldrenes rolle i oppdragelsen er så
viktig at det er nesten umulig å erstatte den". Foreldres rett og plikt til
å oppdra sine barn er grunnleggende og umistelig.
2222 Foreldre
må se på sine barn som Guds barn og respektere dem som mennesker.
De oppdrar sine barn til å oppfylle Guds lov ved selv å vise seg
lydige mot Faderens vilje, Han som er i himlene.
2223 Foreldre
har førsteansvaret for barnas oppdragelse. De vitner om dette ansvaret
først og fremst ved å skape et hjem hvor ømhet, tilgivelse,
respekt, trofasthet og uegennyttig tjeneste rår grunnen. Hjemmet er det
beste sted for oppdragelse i dyder. Forutsetningen for slik oppdragelse er
å lære selvfornektelse, sunt omdømme og selvbeherskelse som
alle er forutsetninger for all sann frihet. Foreldrene må lære sine
barn å innordne "de fysiske og instinktive sider under de indre og
åndelige sider". Det påligger foreldrene en alvorlig forpliktelse til
å være et godt eksempel for sine barn. Hvis de selv er i stand til
å innrømme sine feilgrep overfor barna, vil de bedre kunne veilede
og rette på dem:
"Den som elsker
sin sønn, bruker ofte riset, så han siden kan få glede av
ham" (Sir 30, 1). "Men dere
foreldre: Vekk ikke bitterhet og uvilje hos barna, men la hele oppdragelsen,
opplæring som rettledning, foregå i Herrens ånd!" (Ef 6,
45.)
2224 Hjemmet er
det naturlige sted for oppdragelse til solidaritet og felles ansvar. Foreldre
må lære sine barn å være på vakt overfor den
kompromissånd og den oppløsning som truer menneskesamfunn.
2225 Ved
ekteskapssakramentets nåde har foreldrene fått ansvar for og
særlig rett til å forkynne Evangeliet for sine barn. Alt mens barna er små,
må de føre dem inn i troens mysterier, den tro de er de
"første budbærere" om for barna. Alt fra
barnsben av må de knyttes til Kirkens liv. Familiens måte å
leve på kan gi næring til følelser som hele resten av livet
forblir et virkelig ansatspunkt og støtte for en levende tro.
2226 Foreldrene
bør begynne oppdragelsen til tro alt fra spedbarnsalder av. Den finner
allerede sted når familiemedlemmene hjelper hverandre til å vokse i
tro ved å vitne ved et kristent liv i pakt med Evangeliet.
Trosundervisningen i familien går forut for, ledsager og beriker andre
former for undervisning i troen. Foreldrene har til oppgave å lære
barna å be og å bli klar over sitt kall som Gud barn. Menigheten er den eukaristiske forsamling og hjertet i kristne familiers
liturgiske liv; det er særlig der katekese for barn og foreldre finner
sted.
2227 Barna
på sin side bidrar til at foreldrene vokser i hellighet. Alle og enhver må storsinnet og utrettelig tilgi
hverandre sår, krangel, urettferdighet og mangel på oppmerksomhet. Dette tilsier den gjensidige
kjærlighet. Kristi kjærlighet forlanger det.
2228
Mens barna er små, uttrykkes foreldrenes respekt og kjærlighet
først og fremst i den omsorg og oppmerksomhet de vier oppdragelsen av
dem, ved å dekke deres fysiske og åndelige behov. Etter som barna
vokser til, fører den samme respekt og hengivenhet foreldrene til
å oppdra dem til å gjøre bruk av sin fornuft og frihet
på rett måte.
2229
Siden foreldrene har det fremste ansvar for barneoppdragelsen, har de rett til
å velge en skole for barna som er i samsvar med deres egen overbevisning.
Dette er en grunnleggende rettighet. Foreldrene har, i den monn det er mulig,
plikt til å velge de skoler som er dem til størst hjelp i deres
kristne oppdragergjerning. De offentlige myndigheter er
forpliktet til å sikre denne foreldreretten og å sørge for
at den virkelig kan settes ut i livet.
2230
Når barna blir voksne, har de plikt og rett til å velge yrke og
livsstil. De må ta på seg dette
nye ansvaret i et tillitsforhold til foreldrene som de gjerne
rådspør og forhører seg hos. Foreldrene må vokte seg
for å tvinge barna, enten i valg av yrke eller ektefelle. Denne plikt til
tilbakeholdenhet forbyr dem ikke - snarere tvert imot - å bistå
barna med kloke råd, særlig når disse har til hensikt å
stifte familie.
2231 Noen
gifter seg ikke, for å kunne ta seg av foreldre eller søsken, for
å kunne vie seg sitt yrke mer helhjertet eller av andre hederlige
årsaker. Disse
kan yte et stort bidrag til den menneskelige familie.
2232
Familiebånd, så viktige de enn er, er ikke absolutte. Samtidig som
barnet vokser i modenhet og menneskelig og åndelig selvstendighet,
gjør også det særlige kall det har fra Gud, seg sterkere og
klarere gjeldende. Foreldrene må respektere dette kallet og hjelpe barna
til å følge det. Man skal være forvisset om at den kristnes
fremste kall er å følge Jesus: "Den som velger far
eller mor fremfor meg, er meg ikke verd" (Matt 10, 37).
2233
Å bli en Jesu disippel er å ta imot innbydelsen til å
være med i Guds familie, å leve i samsvar med dens livsstil:
"For den som gjør min himmelske Fars vilje, den er min bror og min
søster og min mor" (Matt 12, 50).
Foreldre må med
glede og takksigelse godta og respektere at ett av deres barn kalles av Herren
til å følge Ham i jomfruelighet for himmelrikets skyld, i det
vigslede liv eller i prestetjenesten.
2234
Det fjerde Guds bud befaler oss også å ære alle dem som til
vårt beste har fått myndighet fra Gud i samfunnet. Det belyser
hvilke plikter de har som utøver myndighet, og pliktene til dem som den
utøves til beste for.
2235
De som utøver myndighet, må gjøre det som en tjeneste.
"Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles
tjener" (Matt 20, 26). Myndighetsutøvelse måles moralsk ut
fra sitt guddommelige opphav, sin fornuftsmessige natur og sitt særlige
objekt. Ingen kan befale eller innføre noe som strider mot menneskers
verdighet og mot naturloven.
2236
Myndighetsutøvelse har til hensikt å tilkjennegi et sant hierarki
mellom verdier, slik at det blir lettere for alle å utøve sin
frihet og sitt ansvar. Overordnede skal utøve fordelende rettferd med
klokskap, idet de tar hensyn til enhvers behov og bidrag, og med med enighet og
fred for øye. De må passe på at de regler og tiltak de
innfører, ikke fører i fristelse ved at den enkeltes interesse
kommer i motsetning til fellesskapets.
2237
De politiske myndigheter er forpliktet til å respektere menneskets grunnleggende
rettigheter. Rettsvesenet skal være humant og vise respekt for alles
rettigheter, ikke minst familienes og de vanskeligstiltes.
De politiske
rettigheter som er knyttet til statsborgerskap, kan og skal gis etter som
allmennvellet tilsier. De kan ikke oppheves av de offentlige myndigheter uten
gyldig og rimelig grunn. Utøvelse av
politiske rettigheter skal virke til folkets og samfunnets felles beste.
2238
De som er underlagt myndighet, skal betrakte sine foresatte som representanter
for Gud som har innsatt dem til tjenere for sine gaver: "Rett dere etter enhver
menneskelig myndighet (...). I alt dette, vis dere som frie mennesker; bruk
ikke friheten som ly for onde gjerninger, men bruk den som Guds tjenere"
(1 Pet 2, 13. 16). Lojalt samarbeide fra borgernes side innebærer rett,
undertiden plikt, til rettmessig protest mot noe som synes dem å skade
den enkeltes verdighet og fellesskapets beste.
2239
Det er en borgerplikt å bidra, sammen med de sivile myndigheter, til
samfunnets beste i sannhet, rettferdighet, solidaritet og frihet. Å elske
og tjene fedrelandet hører inn under takknemlighetsforpliktelse og
nestekjærlighet. Lydighet mot lovlige myndigheter og tjeneste for det
felles beste krever at borgerne tar del i fellesskapets politiske liv.
2240
Lydighet overfor myndighetene og medansvar for det felles beste innebærer
et moralsk krav om å betale skatt, gjøre bruk av sin stemmerett og
forsvare landet:
La enhver få
det du skylder ham, - skatteoppkreveren sin skatt, funksjonæren sine
avgifter; vis respekt for den som har respekt å fordre, og ær den
som æres bør (Rom 13, 7).
De (kristne) bor i
sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i
alt som fremmede (...). De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem
overflødige gjennom sin livsførsel. (...) På en utsatt post
har Gud stilt dem, og de har ikke lov å unndra seg.
Apostelen formaner
oss til å bære frem bønner og takksigelser for konger og
alle myndighetspersoner, "så vi kan leve vårt liv i fred og
trygghet, på en from og verdig måte" (1 Tim 2, 2).
2241
Bedrestilte nasjoner har plikt til, i den grad det er mulig, å ta imot
utlendinger på leting etter trygghet og livsressurser som de ikke kan
finne i sitt hjemland. Offentlige myndigheter skal påse at naturretten,
som setter en gjest under deres beskyttelse som tar imot ham, blir overholdt.
De politiske
myndigheter kan, av hensyn til det allmennvel de er ansvarlige for, underkaste
utøvelsen av innvandringsretten visse juridiske betingelser,
særlig med hensyn til overholdelsen av de plikter innvandrerne har
overfor mottagerlandet. Innvandreren er forpliktet til i takknemlighet å
vise aktelse for mottagerlandets materielle og åndelige arv, å
overholde dets lover og bidra til dets forpliktelser.
2242
En borger er i sin samvittighet forpliktet til ikke å følge de
sivile myndigheters bestemmelser når deres påbud er i strid med den
moralske orden, grunnleggende menneskerettigheter eller Evangeliets lære.
Sivil ulydighet når myndighetenes krav strider mot den redelige
samvittighet, rettferdiggjøres i forskjellen mellom tjeneste for Gud og
tjeneste for det politiske fellesskap. "Så gi Cæsar hva
Cæsars er, og Gud hva Guds er" (Matt 22, 21). "En må
adlyde Gud fremfor mennesker" (Apg 5, 29):
Hvis de offentlige
myndigheter overskrider sin kompetanse og undertrykker borgerne, skal disse
fremdeles være villige til å gjøre det som det allmenne vel
forlanger; men de har full anledning til å forsvare sine egne og sine
medborgeres rettigheter mot et slikt maktmisbruk, når de holder seg
innenfor de grenser som naturretten og Evangeliet trekker opp.
2243
Det er ikke lov å bruke våpen i motstanden mot undertrykkelse fra
de politiske myndigheter, unntatt hvis følgende omstendigheter
foreligger: 1 - i tilfelle sikkert, alvorlig og langvarig brudd på
grunnleggende rettigheter; 2 - etter at alle andre muligheter er oppbrukt; 3 -
uten at verre uorden forårsakes; 4 - at det foreligger begrunnet
håp om å lykkes; 5 - dersom det er umulig og urimelig å se
for seg noen bedre løsning.
2244
Enhver institusjon bæres, om det så er underforstått, av et
menneskesyn og et syn på menneskets bestemmelse som den dømmer ut
fra, setter verdier i forhold til hverandre og trekker opp sin handlingsplan i
samsvar med. De fleste samfunn ser sine institusjoner ut fra det syn at
mennesker står over ting. Bare den guddommelig åpenbarte religion
har klart erkjent Gud, Skaper og Gjenløser, som menneskets opphav og
bestemmelse. Kirken oppfordrer de politiske myndigheter til å underordne
sine avgjørelser og bestemmelser under denne inspirasjon fra sannheten
om Gud og mennesket:
De samfunn som ser
bort fra denne inspirasjon, eller benekter den i kraft av sin uavhengighet i
forhold til Gud, ledes til å søke referanserammer og
målsetninger i seg selv eller i en ideologi, og, fordi de ikke tillater
at man forsvarer et objektivt kriterium for godt og ondt, gir de seg selv
totalitær makt, enten den nå er uttrykt eller mere dulgt, over
mennesket og dets bestemmelse, slik historien viser.
2245
Kirken som, ifølge sin oppgave og sitt myndighetsområde, ikke
på noen måte faller sammen med det politiske samfunn, er på
én og samme tid tegn på og forsvarer av menneskets transcendente
preg. "Kirken respekterer og fremmer politisk frihet og borgernes
følelse av medansvar".
2246
Det hører med til Kirkens oppgave å "felle sin moralske dom,
selv over politiske forhold, når menneskets grunnleggende rettigheter
eller sjelenes frelse krever det. Og selv vil den ta alle midler i bruk, dog
bare de som er i overensstemmelse med Evangeliet og som tjener det felles beste
til enhver tid og i enhver situasjon".
2247
"Du skal ære din far og din mor" (Deut 5, 16; Mark 7, 10).
2248
Ifølge det fjerde bud har Gud villet at vi, nest etter Ham, skal
ære våre foreldre og dem Han til vårt beste har gitt
myndighet over oss.
2249
Ekteskapet er tuftet på ektefellenes pakt og samtykke. Ekteskap og
familie er ordninger til beste for ektefellene, for forplantning og
barneoppdragelse.
2250
"Såvel enkeltmennesket som det verdslige og kristne samfunn er for
sin trivsel meget avhengige av sunne forhold for ekteskap og familieliv".
2251
Barn skylder sine foreldre aktelse, takknemlighet, rimelig lydighet og hjelp.
Barns respekt for sine foreldre fremmer harmoni i familielivet.
2252
Foreldrene har det fremste ansvar for å oppdra barna i tro, i bønn
og alle dyder. Innenfor det muliges grenser har de plikt til å imøtekomme
barnas fysiske og åndelige behov.
2253
Foreldre må respektere og fremme sine barns kall. De må huske og undervise
om at den kristnes fremste kall er å følge Jesus.
2254
Den offentlige myndighet er forpliktet til å akte på menneskets
grunnleggende rettigheter og betingelsene for at det kan utøve sin
frihet.
2255
Borgernes plikt består i å samarbeide med de offentlige
myndigheter, for å bygge opp samfunnet i sannhet, rettferdighet,
solidaritet og frihet.
2256
En borger er i sin samvittighet forpliktet til ikke å adlyde de sivile
myndigheters bestemmelser når deres påbud er i strid med den
moralske orden. "En skal adlyde Gud mer enn mennesker" (Apg 5, 29).
2257
Ethvert samfunn ser sine avgjørelser og sin handlemåte i lys av et
syn på mennesket og dets bestemmelse. Uten det lys Evangeliet kaster over
Gud og mennesket, har samfunnene lett for å bli totalitære.
|