6. artikkel: Det sjette bud

Du skal ikke bryte ekteskapet (Ex 20, 14; Deut 5, 17).

Dere har hørt det er sagt: "Du skal ikke bryte ekteskapet." Men jeg sier dere at enhver som ser på en annens hustru med begjær, han er allerede i sitt hjerte en ekteskapsbryter (Matt 5, 27-28).

I. "Mann og kvinne skapte Han dem"

2331 "Gud er kjærlighet. I seg selv lever Han i et kjærlighetens fellesskapsmysterium. Ved å skape mannens og kvinnens menneskenatur i sitt bilde (...) la Han ned i dem kallet, og dermed den tilsvarende evne og ansvar, til kjærlighet og fellesskap".

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, (...) til mann og kvinne skapte han dem" (Gen 1, 27); "Vær fruktbare og bli mange" (Gen 1, 28); "Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde. Til mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og gav dem navnet menneske, den dagen de ble skapt" (Gen 5, 1-2).

2332 Seksualiteten angår alle sider ved mennesket på grunn av enheten mellom kropp og sjel. Særlig berører den følelseslivet, evnen til å elske og forplante seg, og mere generelt evnen til å knytte fellesskapsbånd med andre.

2333 Hver enkelt, mann og kvinne, må anerkjenne og godta sin seksuelle identitet. Den fysiske, moralske og åndelige forskjell og gjensidige utfyllelse er rettet mot ekteskapet og utviklingen av familieliv. Ekteparets og samfunnets harmoni er delvis avhengig av den måten kjønnene lever ut sin gjensidighet og de felles behov og den gjensidige støtte.

2334 "Ved å skape mennesket som mann og kvinne gav Gud personlig verdighet likt til mann og kvinne." "Mennesket er en person og dette på lik måte for mannen og for kvinnen, for begge er skapt i en personlig Guds bilde og likhet".

2335 Begge kjønn er på en likeverdig, om enn ulik måte bilde på Guds kraft og miskunn. Mannens og kvinnens samliv i ekteskapet er en måte å etterligne legemlig Skaperens storsinn og fruktbarhet. "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett" (Gen 2, 24). Ut av dette samlivet springer alle menneskehetens slektledd.

2336 Jesus kom for å gjenopprette skapningen i dens opprinnelige renhet. I bergprekenen tolker Han Guds plan på en streng måte: "Dere har hørt det er sagt: "Du skal ikke bryte ekteskapet." Men jeg sier dere at enhver som ser på en annens hustru med begjær, han er allerede i sitt hjerte en ekteskapsbryter" (Matt 5, 27-28). Mennesket skal ikke adskille det Gud har knyttet sammen.

Kirkens Tradisjon har forstått det sjette bud slik at det angår hele den menneskelige seksualitet.

II. Kall til kyskhet

2337 (, ) Kyskhet betyr en vellykket integrering av seksualiteten i mennesket og dermed menneskets indre enhet som kroppslig og åndelig vesen. Seksualiteten, hvor mennesket uttrykker sin tilhørighet til den fysiske og biologiske verden, blir personlig og sant menneskelig når den inngår i forbindelsen mellom person og person, i mannens og kvinnens gjensidige gave av hele seg, uten begrensning i tid.

Kyskhetens dyd innebærer altså personlig integritet og fullstendig hengivelse.

Personlig integritet

2338 Et kyskt menneske bevarer alle de livs- og kjærlighetskrefter som er nedlagt i det. Denne helheten sikrer personens enhetlighet og motsetter seg all fremferd som ville kunne skade den. Den tåler hverken dobbeltliv eller løgnaktighet.

2339 Kyskhet innebærer å lære seg selvbeherskelse, noe som er en oppdragelse i menneskelig frihetsutøvelse. Alternativet ligger i dagen: enten behersker mennesket sine lidenskaper og oppnår fred, eller det lar seg trellbinde av dem og blir ulykkelig. "Menneskets eget verd fordrer altså at det bevisst o.gfritt velger sine handlinger i et personlig engasjement, hverken ledet av en blind indre drift eller av rent ytre tvang. Dette menneskeverd viser seg hos den som, frigjort fra lidenskapenes slaveri, forfølger sitt mål ved fritt å velge det rette, og på samme tid sørger for å få hjelp når det trenges".

2340 Den som vil forbli tro mot sine dåpsløfter og motstå fristelser, passer på å skaffe seg de riktige midler til det: selverkjennelse, en askese tilpasset foreliggende omstendigheter, lydighet mot Guds bud, øvelse i moralske dyder og trofasthet i bønn. "Kyskheten setter oss sammen igjen; den fører oss tilbake til den enhet vi mistet da vi adspredte oss".

2341 Kyskhetens dyd er avhengig av kardinaldyden måtehold som søker å gjennomsyre lidenskapene og det menneskelige følelseslivs lyster med fornuft.

2342 Selvbeherskelse er et langt lerret å bleke. Man må aldri tro at man har oppnådd selvbeherskelse én gang for alle. Den forutsetter gjentatte anstrengelser i alle aldre. Man må kanskje anstrenge seg særlig hardt i visse perioder av livet, slik som når personligheten dannes, i barndom og pubertet.

2343 Kyskheten kjenner til vekstlover som gjennomgår faser preget av ufullkommenhet og altfor ofte av synd. "Dag for dag bygger det dydige og kyske mennesket seg opp ved tallrike og frie valg. Slik kjenner det, elsker det og gjør det det som er moralsk godt, samtidig som det går igjennom ulike vekstfaser".

2344 Kyskheten utgjør en oppgave som i høyeste grad er personlig, men den innebærer også en kulturell anstrengelse, for "individets og samfunnets utvikling er avhengige av hverandre". Kyskhet forutsetter respekt for den enkeltes rettigheter, særlig retten til å få informasjon og en oppdragelse som ivaretar menneskelivets moralske og åndelige dimensjoner.

2345 Kyskhet er en moraldyd. Den er også en Guds gave, en nåde, en frukt av åndelig virke. Den Hellige Ånd gir i gave å etterligne Kristi renhet til den som er gjenfødt i dåpens vann.

Å gi seg selv helt og fullt

2346 Kjærligheten er alle dyders form. Under dens innflytelse fremtrer kyskheten som en skole i selvhengivelse. Selvbeherskelse er rettet mot selvhengivelse. Kyskheten driver den som etterlever den, til å bli et vitne for nesten om Guds trofasthet og ømhet.

2347 Kyskhetens dyd utfolder seg i vennskap. Den viser disippelen på hvilken måte han skal følge og etterligne Ham som har valgt oss til sine venner, som gav seg helt for oss og har gitt oss del i sin stilling som Guds like. Kyskheten er et løfte om udødelighet.

Kyskhet gir seg særlig uttrykk i vennskap med nesten. Enten nå vennskap utvikles mellom personer av samme eller ulikt kjønn, er det for alle et stort gode. Det leder til åndelig fellesskap.

Kyskhetens ulike vilkår

2348 Alle døpte er kalt til kyskhet. Den kristne har "iført seg Kristus" (Gal 3, 27), all kyskhets forbilde. Alle Kristustroende er kalt til å leve kyskt, alt etter livssituasjon. I dåpen påtok den kristne seg å leve ut sitt følelsesliv i kyskhet.

2349 "Kyskhet bør prege den enkelte, alt etter levekår og livssituasjon: noen i jomfrustand eller vigslet sølibat, som er en fremragende måte å gi seg selv hen til Gud med et udelt hjerte; andre på den måten moralloven foreskriver for alle, og etter som de er gifte eller ugifte". Gifte er kalt til å leve i ekteskapelig kyskhet; de andre lever kyskt i avholdenhet:

Kyskhetens dyd har tre former: den første er ektefolks, den andre er enkers, den tredje jomfruers. Vi roser ikke én av dem fremfor de andre. Det er dette som gjør Kirkens disiplin så rik.

2350 Forlovede er kalt til å leve kyskt i avhold. I denne prøvelsen skal de oppdage hva det betyr å respektere hverandre, lære trofasthet og håp om å få hverandre fra Gud. De må utsette til ekteskapet å gi hverandre de kjærtegn som særpreger ekteskapelig kjærlighet. De må hjelpe hverandre til å vokse i kyskhet.

Forseelser mot kyskheten

2351 Ukyskhet er et tøylesløst begjær etter kjønnslig nytelse eller en utøylet lystfølelse ved den. Seksuallysten er moralsk sett tøylesløs når den søkes for sin egen skyld, uten sammenheng med dens mål som er forplantning og forening.

2352 Ved onani forstår man overlagt opphisselse av kjønnsorganene for å oppnå kjønnslig nytelse ved dette. "I tråd med en vedvarende tradisjon har både Kirkens læreembede og de troendes moralske omdømme uten å nøle hevdet at onani er en alvorlig tøylesløs handling." "Uansett grunn står overlagt bruk av kjønnsdriften utenom normalt ekteskapelig samliv i motsetning til dens bestemmelse." Da søkes kjønnslig nytelse utenom "det seksuelle forhold som kreves av den moralske orden, den som virkeliggjør, i sammenheng med sann kjærlighet, den hele og fulle mening med gjensidig hengivelse og menneskelig forplantning".

For å kunne foreta en rettferdig bedømmelse av den enkeltes moralske ansvar og til rettledning i sjelesorgen må man ta i betraktning følelsesmessig umodenhet, vanens makt, angstfølelse eller andre psykiske eller sosiale faktorer som kan minske, om ikke redusere den moralske skyld til et minimum.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2353 Hor er kjønnslig omgang utenom ekteskapet mellom en fri mann og en fri kvinne. Hor strider alvorlig mot menneskeverdet og den menneskelige seksualitets verdighet som er naturlig rettet mot ektefellenes vel og mot oppdragelsen av barn. I tillegg er hor til alvorlig anstøt når det er tale om forførelse av unge.

2354 Pornografi består i å ta seksuelle handlinger, virkelige eller etterapede, ut av det intime forhold mellom partene og vise dem frem for en tredje part på en forsettlig måte. Pornografi krenker kyskheten fordi den forvrenger den ekteskapelige handling, som er ektefellenes intime hengivelse til hverandre. Den er en alvorlig krenkelse av verdigheten til dem som hengir seg til slikt (opptredende, forretningsfolk, publikum), fordi hver enkelt for den andre blir en gjenstand til simpel forlystelse og urettmessig profitt. Den fører alle inn i en illusjonsverden. Den er alvorlig synd. De offentlige myndigheter bør forhindre fremstilling og salg av pornografisk materiale.

2355 Prostitusjon krenker verdigheten til den som prostituerer seg, og som dermed reduseres til den kjønnslige nytelse man kan få ut av vedkommende. Den som betaler, begår en alvorlig synd mot seg selv: han bryter den kyskhet dåpen forpliktet ham til, og tilgriser sitt legeme, Den Hellige Ånds tempel. Prostitusjon er en sosial pest. Den rammer vanligvis kvinner, men også menn, barn og unge (i de to siste tilfeller fordobles synden ved at det foreligger anstøt). Selv om det alltid er en alvorlig synd å hengi seg til prostitusjon, kan fattigdom, utpresning og sosialt press minske syndeskylden.

2356 Voldtekt vil si å bryte seg inn i et menneskes seksuelle intimitet med vold. Voldtekt krenker rettferdighet og nestekjærlighet. Voldtekt sårer dypt den enkeltes rett til respekt, frihet, moralsk og fysisk integritet. Den påfører varig mén som kan merke et menneske for livet. Den er alltid en handling som er ond i seg selv. Enda alvorligere er voldtekt som begås av foreldre (jfr. incest) eller oppdragere mot barn som er betrodd i deres varetekt.

Kyskhet og homoseksualitet

2357 Homoseksualitet betegner forhold mellom menn eller kvinner som føler seksuell tiltrekning, utelukkende eller altoverveiende, mot personer av samme kjønn. Den gir seg meget forskjellige utslag, betinget av tid og kultur. Det psykiske opphav til den er fremdeles i stor grad uoppklart. Med støtte i Den Hellige Skrift, som fremstiller dem som alvorlige utskeielser, har Tradisjonen alltid hevdet at "homoseksuelle handlinger er i seg selv tøylesløse". De strider mot naturloven. De utelukker den seksuelle handling fra å gi liv. De utgår ikke fra en sann følelsesmessig og seksuelt gjensidig utfyllelse. De kan ikke under noen omstendighet godkjennes.

2358 Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. Slike personer er kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, og dersom de er kristne, til å forene de vanskeligheter de kan møte i livet på grunn av sin legning, med Herrens korsoffer.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2359 Homoseksuelle mennesker er kalt til kyskhet. Ved selvbeherskelsens dyd, som virker oppdragende på den indre frihet, undertiden også støttet av et uegennyttig vennskap, ved bønn og sakramental nåde, kan og skal de gradvis og helhjertet nærme seg kristen fullkommenhet.

III. Ekteskapelig kjærlighet

2360 Seksualiteten er rettet mot mannens og kvinnens kjærlighet i ekteskapet. I ekteskapet blir ektefellenes kroppslige fortrolighet tegn og pant på åndelig fellesskap. Ekteskapsbåndet mellom døpte helliges av sakramentet.

2361 "Seksualiteten, hvor mann og kvinne hengir seg til hverandre ved handlinger som er særegne for ektefeller og bare for dem, er ikke noe rent biologisk, men angår det innerste i mennesket. Den fullbyrdes ikke på sant menneskelig vis hvis den ikke er fullt ut del av den kjærlighet mann og kvinne lover hverandre inntil døden":

Tobias stod da opp og sa til Sara: "Stå opp, min kjære, og la oss påkalle vår Herre og bønnfalle ham om å vise nåde og bevare oss." Sara stod opp, og de begynte å be om at Herren måtte bevare dem. Tobias bad slik: "Lovet være du, våre fedres Gud (...). Det var du som skapte Adam og gav ham hans hustru Eva som hjelper og støtte. Menneskeslekten stammer fra dem. Det var du som sa: "Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper, en som er hans like." Nå tar jeg denne min kjære til hustru, ikke av uren lyst, men av et udelt hjerte. Jeg ber deg, vis din miskunn mot meg og mot henne, og la oss eldes sammen." Så sa de begge: "Amen, amen!" og gikk til sengs for natten (Tob 8, 4-9).

2362 "De handlinger som fullbyrder ektefellenes intime og kyske forening, er moralsk positive og verdifulle. Når de utføres på en sant menneskelig måte, uttrykker og styrker de den berikende gave ektefellene gir hverandre i glede og takknemlighet, nemlig seg selv". Seksualiteten er en kilde til glede og nytelse:

Skaperen har selv (...) ordnet det slik at ektefellene i denne [forplantnings]funksjonen føler nytelse og tilfredsstillelse for kropp og sinn. Derfor gjør ikke ektefellene galt i å søke slik nytelse og glede seg ved den. De tar imot hva Skaperen har bestemt for dem. Allikevel må ektefellene vite å holde seg innenfor grensene av sant måtehold.

2363 Ved ektefellenes forening fullbyrdes ekteskapets dobbelte målsetning: ektefellenes eget vel og videreføring av liv. Man kan ikke skille disse to betydninger eller verdier ved ekteskapet fra hverandre uten å endre parets åndelige liv og sette ekteskapets vel og familiens fremtid i fare.

Mannens og kvinnens kjærlighet i ekteskapet er derfor underlagt det dobbelte krav om trofasthet og fruktbarhet.

Trofasthet i ekteskapet ()

2364 Et ektepar danner et "intimt samliv i kjærlighet, som Skaperen er opphav til og lovgiver for. Det oppstår ved ektepakten, det vil si et ugjenkallelig personlig samtykke". Begge hengir seg til hverandre på en ugjenkallelig og fullstendig måte. De er ikke lenger to, men utgjør fra nå av ett legeme. Den ektepakt ektefolkene frivillig slutter, forplikter dem til å bevare den én og uoppløselig. "Det som Gud da har sammenføyd, det har mennesket ikke lov til å adskille" (Mark 10, 9).

2365 Trofasthet er uttrykk for ordholdenhet. Gud er trofast. Ekteskapets sakrament fører mann og kvinne inn i Kristi trofasthet mot Kirken. Ved ekteskapelig kyskhet vitner de om dette mysterium for verden.

St. Johannes Krysostomos foreslår for unge ektemenn å tale til sine hustruer på følgende måte: "Jeg tok deg i mine armer; jeg elsker deg, du betyr mere for meg enn mitt eget liv. For dette liv er ingenting, og det er min inderligste drøm å tilbringe det sammen med deg på en slik måte at vi kan være visse på å ikke skilles ad i det liv vi har i vente (...). Jeg setter din kjærlighet høyere enn alt, og ingenting ville være verre for meg enn ikke å ha de samme tanker som deg".

Fruktbarhet i ekteskapet ()

2366 Fruktbarhet er en gave, et mål for ekteskapet, for ekteskapet er fruktbart av natur. Barnet kommer ikke utenfra og inn i ektefellenes kjærlighet til hverandre; det springer ut fra selve hjertet i den gjensidige hengivelse som det er en frukt og en fullbyrdelse av. Slik har det seg at Kirken, som "tar parti for livet", lærer at "enhver ekteskapelig handling må i seg selv være åpnet mot videreføring av liv". "Denne læren, som flere ganger er blitt fremlagt av læreembedet, er grunnet i den uoppløselige forbindelse Gud har villet, og som mennesket etter egen vilje ikke kan bryte, mellom de to betydninger av den ekteskapelige handling: forening og forplantning".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2367 Ektefellene, kalt som de er til å gi opphav til liv, tar del i Guds skaperkraft og farskap. "I den oppgave de har til å videreføre slekten og oppdra nye mennesker, noe som må betraktes som deres særlige ansvar, vet ektefellene at de er Guds, Skaperens, medarbeidere og likesom Hans talerør. Derfor skal de utføre dette oppdrag med menneskelig og kristen ansvarsbevissthet".

2368 En spesiell side ved dette ansvaret angår befruktningsregulering. Av rettmessige årsaker kan ektefellene ønske en viss avstand mellom barnefødslene. Det påligger dem å etterprøve hvorvidt dette ønsket springer ut av egoisme, og om det er i samsvar med foreldreansvar og tilbørlig storsinn. Dessuten må de tilpasse sin handlemåte etter de objektive moralkriterier:

Når man prøver å forene kjærlighetens krav med det forsvarlige antall barn, så skal ikke dette, moralsk sett, bare vurderes ut fra ektefellenes oppriktighet og deres motiver, men dette forhold bør også bedømmes ut fra objektive kriterier som i sin tur grunner seg på hva mennesket og dets handlinger egentlig er. Disse kriterier bygger på en rett forståelse av alt hva ektefellenes gjensidige hengivelse og en menneskeverdig frembringelse av nytt liv innebærer i en sammenheng av sann kjærlighet. Og dette lar seg ikke gjøre uten at ektefellene oppriktig besinner seg på et rent og menneskelig seksualliv.

2369 "Det er ved å ivareta disse to vesentlige sider, samliv og forplantning, at den ekteskapelige handling fullt ut bevarer sin mening som gjensidig og sann kjærlighet og sin innordning under menneskenes meget høye kall til å være foreldre".

2370 Avhold i perioder, fødselsreguleringsmetoder bygget på egenobservasjon og bruk av ufruktbare perioder er i samsvar med objektive moralkriterier. Slike metoder respekterer ektefellenes kropp, oppmuntrer til ømhet dem imellom og fremmer utviklingen av sann frihet. Derimot er "enhver handling" i seg selv dårlig "som, enten i forkant av den ekteskapelig handling, eller i løpet av den, eller under utviklingen av dens naturlige følger, har som mål eller middel å umuliggjøre forplantning":

I en handling som uttrykker gjensidig og full hengivelse fra ektefellenes side, betyr bruk av befrukningshindrende midler at det i virkeligheten ikke lenger dreier som om å gi seg helt til hverandre. Av dette følger ikke bare at man positivt nekter å åpne seg for videreføring av liv, men den indre sannhet i det ekteskapelig samliv forfalskes fordi det skal være hengivelse av hele personen. Denne antropologiske og moralske forskjell mellom kunstige befruktningshindrende midler og bruk av periodiske rytmer bærer i seg to oppfatninger av mennesket og den menneskelige seksualitet som gjensidig utelukker hverandre.

2371 "Måtte alle innse at menneskelivet og det oppdrag å gi det videre, ikke bare angår denne verden og ikke lar seg måle eller forstå ut fra denne verden alene, men alltid må sees i forhold til menneskets evige bestemmelse".

2372 Staten har ansvaret for borgernes velferd. Derfor har den rett til å gripe inn for å påvirke befolkningsstrukturen. Den kan gjøre det gjennom objektiv og respektfull informasjon, men absolutt ikke ved autoritære tvangsmidler. Staten har ikke lov til å sette seg i ektefellenes sted, for det er de som er de første ansvarlige for forplantning og barneoppdragelse. Staten har ingen rett til å ta i bruk tiltak som strider mot moralloven.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

Barn er en gave

2373 Den Hellige Skrift og Kirkens tradisjonelle praksis ser store familier som et tegn på Guds velsignelse og foreldrenes storsinn.

2374 Ektepar som oppdager at de er ufruktbare, rammes av stor lidelse. "Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort..." (Gen 15, 2.) "La meg få barn! Ellers dør jeg," roper Rakel til Jakob, sin mann (Gen 30, 1).

2375 Forskning for å avhjelpe sterilitet hos mennesker bør oppmuntres, på betingelse av at den står "i menneskets tjeneste, tjener dets umistelige rettigheter, dets sanne og hele vel, i samsvar med Guds plan og vilje".

2376 Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på "eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre".

2377 Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den "legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles". "Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (...) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet".

2378 Å få barn er ikke en rett, det er en gave. "Ekteskapets fremste gave" er et menneske. Barnet kan ikke betraktes som et stykke eiendom, noe som ville følge av en påstått "rett til barn". På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter: retten til "å være frukt av foreldrenes særlige ekteskapelige handling, og også retten til å bli respektert som menneske fra unnfangelsesøyeblikket av".

2379 Evangeliet viser at sterilitet ikke utelukkende er et onde. Ektepar som, etter å ha prøvd alt det legevitenskapen rettmessig kan tilby, lider av sterilitet, må forene seg med Kristi kors som er kilden til all åndelig fruktbarhet. De kan vise storsinn ved å adoptere barn som er blitt forlatt, eller ved å utføre krevende former for tjeneste overfor andre mennesker.

IV. Krenkelse av ekteskapets verdighet

2380 Ekteskapsbrudd. Dette ordet betegner utroskap i ekteskapet. Når to partnere, hvorav minst den ene er gift, inngår selv en kortvarig seksuell forbindelse, begår de ekteskapsbrudd. Kristus fordømmer ekteskapsbrudd, om så bare i form av begjær. Det sjette bud og Det Nye Testamente har absolutt forbud mot ekteskapsbrudd. Profetene fordømmer det som alvorlig. I ekteskapsbrudd ser de et bilde på avgudsdyrkelsens synd.

2381 Ekteskapsbrudd er en urett. Den som begår det, bryter det han eller hun har lovet. Det krenker det pakttegn ekteskapsbåndet er, krenker den andre ektefellens rettigheter, og skader ekteskapet som institusjon ved å bryte den avtalen som ligger til grunn for det. Det bringer den menneskelige forplantning og barnas ve og vel i fare fordi de trenger et stabilt og trygt forhold mellom foreldrene.

Skilsmisse

2382 Herren Jesus fremhevet Skaperens opprinnelige hensikt som var at ekteskapet skulle være uoppløselig. Han opphever de innrømmelser som hadde sneket seg inn i den gamle lov.

Mellom døpte "kan et inngått og fullbyrdet ekteskap ikke oppløses av noen menneskelig makt og ikke av noen som helst grunn, med unntak av døden".

2383 Separasjon med bibeholdelse av ekteskapsbåndet kan tillates i visse tilfeller som er forutsett i den kanoniske rett.

I fall sivil skilsmisse er den eneste måten å sikre visse lovlige rettigheter på, omsorg for barn eller sikring av arv, kan dette tolereres uten å utgjøre noen moralsk synd.

2384 Skilsmisse er en alvorlig overtredelse av naturloven. Den søker å bryte den avtale ektefolkene frivillig har inngått om å leve sammen inntil døden. Skilsmisse krenker den frelsens pakt det sakramentale ekteskap er tegn på. Å inngå nytt ekteskap, selv om dette er anerkjent av den sivile lovgivning, gjør bruddet enda verre: den gjengifte ektefelle befinner seg da i offentlig og vedvarende ekteskapsbrudd:

Dersom mannen etter å ha skilt seg fra sin hustru går til en annen kvinne, blir han ekteskapsbryter fordi han forleder kvinnen til ekteskapsbrudd; og den kvinne som bor sammen med ham, er ekteskapsbryter fordi hun har trukket en annen kvinnes ektemann til seg.

2385 Skilsmisse er også umoralsk på grunn av den uorden den skaper i hjem og samfunn. Slik uorden fører alvorlig skade med seg: for den forlatte ektefellen; for barna, traumatiserte av at foreldrene har gått fra hverandre og ofte dradd mellom dem; ved sin smittevirkning som gjør skilsmisse til en sann pest for samfunnet.

2386 Det kan forekomme at en av ektefellene er det uskyldige offer i en sivil skilsmissedom; vedkommende bryter da ikke moralbudet. Det foreligger betydelig forskjell mellom en ektefelle som ærlig har forsøkt å forbli trofast mot ekteskapets sakrament og som blir urettferdig forlatt, og den som ved alvorlig synd ødelegger et kanonisk gyldig ekteskap.

Andre krenkelser av ekteskapets verdighet

2387 Man kan forstå det dramatiske i at en som ønsker å omvende seg til Evangeliet, ser seg nødt til å sende fra seg én eller flere koner som han gjennom en årrekke har levd i ekteskap med. Flergifte er imidlertid ikke i samsvar med moralloven. Det "står i radikal motsetning til det ekteskapelige fellesskap: det benekter i virkeligheten direkte Guds plan slik den ble åpenbart for oss i opphavet; det strider mot mannens og kvinnens personlige likestilling, de som i ekteskapet hengir seg til hverandre i udelt kjærlighet som dermed er én, til utelukkelse av andre". En tidligere polygam kristen har alvorlig plikt til å overholde de forpliktelser han har påtatt seg overfor sine tidligere hustruer og sine barn.

2388 Blodskam (incest) betegner seksuelle forhold mellom slektninger eller inngiftede innenfor den nære slektskapsgrad hvor loven forbyr ekteskap. St. Paulus tordner mot slik særlig alvorlig synd: "Man hører om at usedeligheten trives blant dere (...). Det går jo så langt at en av dere lever med sin stemor! (...) forenet i vår Herre Jesu Kristi kraft, skal vi overgi denne mann til Satan, for at hans legeme skal gå under...". Incest forderver familieforholdene og betyr et tilbakefall til et dyrisk stadium.

2389 Til incest kan man også henregne voksnes seksuelle misbruk av barn eller unge som er blitt betrodd i deres varetekt. Synden blir da dobbelt stor ved det anstøtelige angrep på de unges fysiske og moralske integritet, noe som merker dem for livet, og ved brudd på oppdrageransvaret.

2390 Det foreligger samboerskap når en mann og en kvinne nekter å gi en forbindelse som innebærer seksuell intimitet, juridisk og offentlig status.

Man spør seg dessuten: hva kan meningen være med et forhold hvor partene ikke forplikter seg overfor hverandre, og dermed gir til kjenne mangel på tillit til den andre, til seg selv og til fremtiden?

Uttrykket samboerskap dekker ulike forhold: konkubinat, fornektelse av ekteskapet som sådant, mangel på evne til å binde seg forpliktende og på lang sikt. Alle slike forhold krenker ekteskapets verdighet; de ødelegger selve begrepet familie; de svekker meningen med trofasthet. De strider mot moralloven: den seksuelle handling skal bare finne sted innenfor ekteskapet; utenfor ekteskapet utgjør den alltid en alvorlig synd og utelukker fra den sakramentale kommunion.

2391 I dag er det mange som krever rett til en slags "ekteskap på prøve", i tilfeller hvor det foreligger hensikt om å gifte seg. Uansett hvor fast et forsett de har som gir seg inn i forhastede seksuelle forhold, "er ikke disse i stand til å sikre et oppriktig og trofast mellommenneskelig forhold mellom en mann og en kvinne, og særlig beskytter det dem ikke mot innfall og påfunn". Legemlig forening er bare moralsk tillatt når det foreligger et endelig livsfellesskap mellom mann og kvinne. Den menneskelige kjærlighet tåler ingen "forsøk". Den krever personenes fulle og endelige hengivelse til hverandre.

Kort sagt

2392 "Kjærligheten er menneskets grunnleggende kall, nedlagt i hvert menneske".

2393 Ved å skape mennesket som mann og kvinne gir Gud begge den samme personlige verdighet. Alle, både menn og kvinner, må anerkjenne og godta sin seksuelle identitet.

2394 Kristus er forbildet på kyskhet. Alle døpte er kalt til å føre et kyskt liv, enhver etter sin stilling i livet.

2395 Kyskhet betyr integrering av seksualiteten i individet. Den forutsetter at man lærer seg selvbeherskelse.

2396 Blant de alvorlige synder mot kyskheten skal nevnes onani, hor, pornografi og homoseksuell praksis.

2397 Den pakt ektefolk har inngått, bygger på trofast kjærlighet. Den medfører plikt til å bevare ekteskapet ubrytelig.

2398 Fruktbarhet er et gode, en gave, et mål med ekteskapet. Ved å gi opphav til liv tar ektefellene del i Guds farskap.

2399 Fødselsregulering er en side ved ansvarlig foreldreskap. Rettmessige hensikter fra ektefellenes side er ikke tilstrekkelig til å rettferdiggjøre bruk av moralsk forkastelige midler (for eksempel sterilisering eller befruktningshindrende midler).

2400 Ekteskapsbrudd og skilsmisse, flergifte og samboerskap utgjør alvorlige krenkelser av ekteskapets verdighet.