Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library

Den Katolske Kirkes Katekisme

IntraText CT - Text

  • Tredje hoveddel: Livet i Kristus
    • Annen del: De ti bud
      • Annet kapittel: "Du skal elske din neste som deg selv"
        • 7. artikkel: Det syvende bud
Previous - Next

Click here to hide the links to concordance

7. artikkel: Det syvende bud

Du skal ikke stjele (Ex 20, 15; Deut 5, 19).

Du skal ikke stjele (Matt 19, 18).

2401 Det syvende bud forbyr at man urettmessig bemektiger seg eller beholder nestens eiendom eller skader hans eiendom noen som helst måte. Det foreskriver rettferdighet og nestekjærlighet i forvaltningen av jordiske goder og fruktene av menneskers arbeid. Av hensyn til det felles beste forlanger det respekt for alle goders allmenne bestemmelse og for retten til privat eiendom. Kristenlivet forsøker å bruke denne verdens goder en måte som er innordnet under Gud og kjærligheten til brødrene og søstrene.

I. Godenes allmennbestemmelse og privat eiendomsrett

2402 I opphavet gav Gud jorden og dens ressurser i hele menneskehetens felles varetekt, slik at menneskene kunne ta vare den, beherske den gjennom arbeid og nyte dens frukter. Skaperverkets goder er bestemt for hele menneskeheten. Imidlertid er jorden delt opp mellom menneskene for å trygge livet deres, utsatt som det er for nød og truet av vold. Å skaffe seg eiendom er tillatelig for å trygge de enkeltes frihet og verdighet, for å hjelpe den enkelte til å dekke sine grunnleggende behov og deres behov som vedkommende har ansvaret for. Eiendomsretten tillate å vise naturlig menneskelig solidaritet.

2403 Retten til privat eiendom som er blitt ervervet eller mottatt rettmessig måte, opphever ikke at jorden opprinnelig ble gitt til menneskeheten som helhet. Godenes allmennbestemmelse forblir det grunnleggende, selv om allmennvellet krever at den private eiendomsrett og utøvelsen av den blir respektert.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2404 "Et menneske skal hverken i teori eller praksis betrakte sin rettmessige eiendom bare som sin egen, men også som felles gods i den betydning at den ikke skal tjene vedkommendes interesser alene, men også andres". Det å eie et gode gjør eieren til en Forsynets forvalter av det, for å det til å bære frukt og gi den videre til andre, først til sine nærmeste.

2405 De som disponerer produksjonsmidler - materielle eller immaterielle - slik som jord eller fabrikker, fagkunnskap eller ekspertise, skal sørge for at de kommer flest mulig til gode. De som har bruks- og konsumvarer, benytte seg av dem med måtehold og sette det beste til side for gjester, syke og fattige.

2406 Den politiske myndighet har rett og plikt til å sette opp regler, med henblikk det felles beste, for den rettmessige bruk av eiendomsretten.

II. Aktelse for andre og deres eiendom

2407 I økonomiske anliggender forlanger aktelsen for menneskets verdighet måteholdenhetens dyd for å dempe bindingen til denne verdens goder; rettferdighetens dyd for å forsvare nestens rettigheter og gi ham det som tilkommer ham; solidaritet i samsvar med den gylne regel og Herrens storsinn, "han som var rik, og ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike" (2 Kor 8, 9).

Respekt for andres eiendom

2408 Det syvende bud forbyr tyveri, det vil si å bemektige seg annen manns eiendom mot vedkommendes vilje. Det foreligger ikke tyveri dersom man kan ut fra at tillatelse ville bli gitt, eller hvis avslaget ville være i strid med fornuften og godenes allmennbestemmelse. Dette er tilfelle når det er tale om presserende og åpenbar nød, hvor den eneste måten å dekke sine umiddelbare og vesentlige behov (mat, bolig, klær ..) er å ta og benytte seg av andres eiendom.

2409 Urettmessig å ta eller å holde tilbake andres gods strider mot det syvende bud, også hvis handlemåten ikke er i strid med den sivile lovgivning. Dette gjelder f. eks. bevisst å beholde lånt gods eller ting som er blitt mistet; svindle ved handel; betale urettferdig lønn; sette opp prisene for å spekulere i andres nød eller uvitenhet.

Følgende er også moralsk uttillatelig: spekulasjon for å taksten eiendom til å variere kunstig i den hensikt å oppnå fordeler til skade for andre; korrupsjon for å påvirke dem som etter loven skal bestemme noe; å ta til privat bruk goder som tilhører en bedrift; dårlig utført arbeide, skattesnyteri, forfalskning av sjekker og regninger, overdrevent pengeforbruk, ødsling. Med overlegg å påføre skade privat eller offentlig eiendom strider mot moralloven og krever skadeserstatning.

2410 Løfter holdes, og kontrakter strengt overholdes i den monn overenskomsten er moralsk rettmessig. En betydelig del av det økonomiske og sosiale liv avhenger av verdien i kontrakter som er inngått mellom fysiske eller juridiske personer. Dette gjelder forretningskontrakter angående kjøp og salg, leie- eller arbeidskontrakter. Alle kontrakter inngås og oppfylles i god tro.

2411 Kontrakter er underlagt den utlignende rettferdighet som setter regler for utvekslingen mellom mennesker og mellom institusjoner i streng overholdelse av deres rettigheter. Den utlignende rettferdighet er strengt forpliktende; den krever at eiendomsretten respekteres, at gjeld blir betalt og at frivillig inngåtte avtaler overholdes. Uten utlignende rettferdighet er heller ingen annen rettferdighet mulig.

Man skjelner mellom den utlignende rettferdighet og den lovlige rettferdighet som angår det den enkelte borger skylder samfunnet, og mellom utlignende rettferdighet og fordelende rettferdighet som bestemmer hva samfunnet skylder borgerne i forhold til deres bidrag og deres behov.

2412 I følge den utlignende rettferdighet kan den urett som er begått, bare bøtes ved at tyvegodset gis tilbake til eieren:

Jesus velsigner Sakkeus for hans løfte: "Har jeg presset for meget av noen, skal han firedobbelt igjen" (Luk 19, 8). De som direkte eller indirekte har bemektiget seg annen manns gods, er forpliktet til å gi det tilbake, eller å yte tilsvarende i naturalier eller penger dersom godset er borte, og samme måte de frukter og fordeler den opprinnelige eier rettmessig ville ha fått av det. Alle de som noen måte har tatt del i tyveri, eller med vitende og vilje har hatt fordel av det, er også forpliktet til å yte erstatning i samsvar med ansvarlighetsgrad og fortjeneste; for eksempel de som har bestilt tyveriet, bistått ved utførelsen av det, eller opptrådt som helere.

2413 Hasardspill (kortspill osv.) og lotteri strider ikke i seg selv mot rettferdigheten. De blir moralsk forkastelige når et menneske taper det det trenger for å dekke sine egne eller andres behov. Spillegalskap kan bli en alvorlig belastning. Uhederlige veddemål eller å snyte i kortspill er en alvorlig sak, om da ikke den skade som tilføyes er liten at den som er utsatt for slikt, ikke med rimelighet kan anse den som betydelig.

2414 Det syvende bud forbyr gjerninger eller tiltak som, uansett av hvilken grunn, enten den er egoistisk eller ideologisk, kommersiell eller totalitær, fører til at mennesker blir gjort til slaver, til at deres personlige verdighet misaktes, til at de blir kjøpt, solgt og utvekslet som varer. Med makt å redusere deres verd til ren bruksverdi eller til en inntektskilde er en synd mot deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter. Den hl. Paulus befalte en kristen herre å behandle sin kristne trell "ikke lenger som en slave, men (...) som en kjær bror (...) både som menneske og kristen" (Filem 16).

Aktelse for skaperverkets integritet

2415 Det syvende bud påbyr å respektere skaperverkets integritet. Dyr, og også planter og vesener uten sjel, er etter naturens orden bestemt til det felles beste for fortidens, nåtidens og fremtidens menneskehet. Bruken av verdens mineral-, plante- og dyreressurser kan ikke adskilles fra moralens krav. Det herredømme over vesener uten sjel og over de andre levende vesener som Skaperen overgav mennsket, er ikke betingelsesløst; det modereres av omsorg for nestens livskvalitet, deriblant fremtidige generasjoners; det fordrer religiøs aktelse for skaperverkets integritet.

2416 Dyr er Guds skapninger. Han omgir dem med sitt forsyns omsorg. Ved sin blotte eksistens velsigner og priser de Ham. Derfor skylder menneskene dem velvilje. Vi husker hvor vakkert noen helgener, som St. Frans fra Assisi eller St. Filip Neri, behandlet dyr.

2417 Gud overgav dyrene i menneskets varetekt, det som Han skapte i sitt bilde. Det er derfor lov å bruke dyr til mat og klær. Man kan temme dem slik at de kan bistå mennesket i arbeid og fritid. Medisinske og vitenskapelige eksperimenter dyr er en moralsk sett tillatelig praksis dersom de holdes innenfor rimelighetens grenser og bidrar til å helbrede eller spare menneskeliv.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2418 Det er i strid med menneskeverdet å la dyr lide uten grunn og å sløse med deres liv. Likeledes er det uverdig å kaste bort dem pengesummer som i første rekke burde til å lindre menneskers nød. Man kan være glad i dyr; man skal ikke overføre dem en ømhet som bare mennesker har krav .

III. Kirkens sosiallære

2419 "Den kristne åpenbaring (...) skaffer en dypere innsikt i de samfunnslover som Skaperen har risset inn i menneskets åndelige og moralske natur". Kirken tar imot fra Evangeliet den fulle åpenbaring av sannheten om mennesket. Når den utøver sin sendelse til å forkynne Evangeliet, bekrefter den i Kristi navn overfor mennesket dets egenverd og dets kall til fellesskap mellom mennesker; den underviser om hva rettferdighet og fred krever i samsvar med den guddommelige visdom.

2420 Kirken foretar en moralsk bedømmelse i økonomiske og sosiale anliggender "når grunnleggende menneskerettigheter og sjelenes frelse gjør det påkrevet". I den moralske orden hører Kirken inn under et oppdrag som er forskjellig fra de politiske myndigheters: Kirken tar seg av de timelige sider ved det felles beste grunn av deres innordning under det høyeste gode, vår endelige bestemmelse. Den forsøker å inspirere til riktige holdninger i forholdet til jordiske goder og i sosio-økonomiske forhold.

2421 Kirkens sosiallære ble utviklet i det 19. århundre i møtet mellom Evangeliet og det moderne industrisamfunn, dets nye strukturer i fremstillingen av konsumvarer, dets nye oppfatning av samfunnet, av staten og myndighetene, dets nye former for arbeid og eiendom. Utviklingen av Kirkens lære i økonomiske og sosiale anliggender bekrefter kirkelærens vedvarende verdi og samtidig den sanne mening med dens Tradisjon som alltid er levende og virksom.

2422 Kirkens sosiallære utgjør et læremessig hele som kommer til uttrykk etter hvert som Kirken tolker de historiske begivenheters gang i lys av hele det ord som ble åpenbart av Kristus Jesus, med Den Hellige Ånds bistand. Jo mere denne læren preger de troendes fremferd, desto lettere blir den å godta for mennesker av god vilje.

2423 Kirkens sosiallære stiller opp prinsipper som utgangspunkt for refleksjon; den trekker opp bedømmelseskriterier; den gir retningslinjer for adferd:

Ethvert system ifølge hvilket samfunnsforholdene i sin helhet er bestemt av økonomiske faktorer, strider mot menneskets natur og handlinger.

2424 En teori som gjør profitt til det eneste og endelige mål for økonomisk aktivitet, er moralsk forkastelig. Overdrevent pengebegjær får alltid onde følger. Dette er en av årsakene til de mange konflikter som forstyrrer den sosiale orden.

Et system som "ofrer menneskers og gruppers grunnleggende rettigheter til fordel for en kollektiv organisering av produksjonen" strider mot menneskeverdet. All praksis som gjør mennesker til blotte midler for å oppnå profitt, trellbinder mennesket, fører til avgudsdyrkelse av pengene og bidrar til at ateismen sprer seg. "Dere kan ikke tjene både Gud og pengene" (Matt 6, 24; Luk 16, 13).

2425 Kirken har forkastet de totalitære og ateistiske ideologier som i moderne tid forbindes med "kommunisme" eller "sosialisme". den annen side har den i "kapitalismens" praksis avvist individualismen og markedskreftenes absolutte forrett fremfor det menneskelige arbeid. Å regulere økonomien bare ved sentralisert planlegging ødelegger de sosiale forhold fra grunnen av; å regulere den bare ved hjelp av markedskreftene er mangel sosial rettferdighet, "for det finnes mange menneskelige behov som markedet ikke kan tilfredsstille". Det bør legges vekt en fornuftig regulering av markedet og av økonomiske tiltak, ut fra et rettmessig hierarki av verdier og til det felles beste.

IV. Økonomisk liv og sosial rettferdighet

2426 Utviklet økonomisk virksomhet og produksjonsvekst skal bidra til å dekke menneskenes behov. Målet for det økonomiske liv er ikke bare å produsere stadig mer og øke profitt eller makt; det skal først og fremst tjene mennesker, hele mennesket og hele menneskeheten. For å være i samsvar med Guds plan med mennesket økonomisk aktivitet, gjennomført etter sine egne metoder, holde seg innenfor rammene av den moralske orden, i henhold til sosial rettferdighet.

2427 Menneskets arbeid utgår direkte fra personer som er skapt i Guds bilde og kalt til i innbyrdes samarbeid å videreføre skaperverket ved å herske over jorden. Arbeidet er altså en plikt: "Dersom noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ha noe å leve av" (jfr. 2 Tess 3, 10). Arbeidet ærer Skaperens gaver og de talenter man har fått. Det kan også være en soning. Mennesket samarbeider sett og vis med Guds Sønns soningsverk når det utsoner arbeidets straff i forening med Jesus, håndverkeren fra Nasaret, den korsfestede Golgata. Det viser seg som en Kristi disippel ved hver dag å bære sitt kors i det arbeid det er kalt til å utføre. Arbeidet kan være et middel til helliggjørelse og til å fylle den jordiske virkelighet med Kristi Ånd.

2428 I arbeidet utfører og fullender mennesket delvis de muligheter som er nedlagt i dets natur. Arbeidets grunnverdi ligger hos mennesket selv, som er arbeidets opphav og mål. Arbeidet er til for mennesket, ikke mennesket for arbeidet.

Enhver i arbeidet kunne hente midler til å dekke sine egne og sine nærmestes behov, og til å tjene det menneskelige fellesskap.

2429 Enhver har rett til å ta økonomiske initiativ, enhver skal kunne gjøre bruk av sine talenter for å bidra til en rikelighet som kommer alle til nytte, og for å høste rettmessige frukter av sine anstrengelser. Man passe å rette seg etter de reguleringer som de offentlige myndigheter har fastsatt til beste for fellesskapet.

2430 I det økonomiske liv står ulike interesser spill, interesser som ofte står i motsetning til hverandre. Dette forklarer at det oppstår konflikter av den type som kjennetegner det. Man forsøke å redusere disse gjennom forhandlinger hvor man tilgodeser rettigheter og plikter for de respektive sosialpartnere: bedriftsledere, lønnstagernes tillitsmenn, for eksempel fra fagforeninger, og eventuelt representanter for de offentlige myndigheter.

2431 Statens ansvar. "Økonomisk aktivitet, særlig markedsøkonomiens, kan ikke finne sted i et institusjonelt, juridisk og politisk tomrom. Den forutsetter at individets friheter og privat eiendomsrett er sikret, for ikke å nevne stabil pengeverdi og effektive offentlige tjenester. Statens fremste plikt er imidlertid å sikre slike garantier slik at de som arbeider, kan nyte fruktene av sitt arbeid og dermed føle seg oppmuntret til å utføre det effektivt og ærlig. (...) Staten er forpliktet til å passe og sørge for at menneskerettighetene respekteres innenfor den økonomiske sektor; men dette område påligger ikke dette ansvaret i første rekke staten, men de institusjoner og ulike grupperinger og foreninger samfunnet utgjøres av".

2432 Bedriftslederne står økonomisk og økologisk til ansvar overfor samfunnet for det de foretar seg. De har plikt til å ta de ansattes ve og vel i betraktning og ikke bare jage etter større profitt. Profitt er imidlertid nødvendig. Den gjør det mulig å foreta investeringer som sikrer bedriftens fremtid. Den sikrer sysselsettingen.

2433 Adgang til arbeid og ansettelse være åpen for alle uten urettferdig diskriminering, - menn som kvinner, friske som handikappede, innfødte som innvandrere. Alt etter omstendighetene samfunnet sin side hjelpe borgerne til å skaffe seg arbeid.

2434 Rettmessig lønn er en lovlig frukt av arbeid. Å nekte lønn eller holde den tilbake utgjør en alvorlig urettferdighet. For å fastsette en rettferdig betaling man samme tid ta den enkeltes behov og bidrag i betraktning. "Arbeidet skal lønnes godt at alle får anledning til å skape seg et anstendig materielt, sosialt, kulturelt og åndelig liv for seg og sine, under hensynstagen til arbeiderens stilling og produksjonsevne, bedriftens situasjon og det felles beste". Enighet mellom partene er ikke tilstrekkelig for å rettferdiggjøre lønnsnivået moralsk.

2435 Streik er moralsk tillatt når den fremtrer som et uunngåelig og nødvendig tiltak med henblikk et tilsvarende gode. Den blir moralsk utillatelig når den ledsages av voldsbruk, eller når den gis målsetninger som ikke har noen direkte forbindelse med arbeidsforholdene eller strider mot det felles beste.

2436 Det er urett å ikke betale bidrag til de trygdesystem som lovlig myndighet har fastsatt.

Å uten arbeid grunn av arbeidsløshet er nesten alltid for den som er offer for det, et angrep vedkommendes verdighet og utgjør en trussel mot likevekten i livet. I tillegg til den skade han personlig tilføyes, innebærer det også stor risiko for hjemmet.

V. Rettferdighet og solidaritet mellom nasjoner

2437 det internasjonale plan er ulikhetene i ressurser og økonomiske midler stor at den graver en veritabel "kløft" nasjonene imellom. den ene side finner vi dem som sitter inne med og videreutvikler vekstmidlene, og den annen dem som stadig mer forgjeldes.

2438 Ulike årsaker, av religiøs, politisk, økonomisk og finanspolitisk art, gir i våre dager "det sosiale spørsmål en verdensomspennende dimensjon". Det er nødvendig med solidaritet mellom nasjoner hvis politikk allerede står i et gjensidig avhengighetsforhold. Slik solidaritet er enda mer påkrevet når det dreier seg om å gjøre slutt de "vanartede mekanismer" som stiller hindringer i veien for utviklingen i mindre utviklede land. I stedet for finansieringssystemer bygget utbytting, ja, åger, urettferdige handelsforbindelser mellom nasjonene, våpenkappløp, det gjøres felles anstrengelser for å nytte ressursene med moralsk, kulturell og økonomisk utvikling for øye, "idet man omprioriterer og omdefinerer verdiskalaen".

2439 Rike nasjoner har et alvorlig moralsk ansvar overfor nasjoner som ikke selv sitter inne med midler til egen utvikling eller er blitt forhindret fra den ved tragiske historiske begivenheter. Dette er en solidaritets- og nestekjærlighetsforpliktelse; det er også en rettferdighetsforpliktelse dersom de rike nasjoners velstand stammer fra ressurser som ikke er blitt rettmessig betalt.

2440 Direkte hjelp er et egnet svar umiddelbare og ekstraordinære behov, slik som for eksempel ved naturkatastrofer, epidemier osv. Men slik hjelp er utilstrekkelig til å råde bot alvorlig skade som skyldes fattigdom, og til å dekke varige behov. Det er også nødvendig å reformere de internasjonale økonomiske finansieringsinstitusjoner slik at de bedre kan fremme rettferdige relasjoner til mindre utviklede land. Anstrengelsene i fattige land for å oppnå vekst og frigjøring støttes. Denne læren en særlig måte komme til anvendelse innenfor landbruket. Bøndene, især i den tredje verden, utgjør den altoverveiende massen av fattige.

2441 Å vokse i kjennskap til Gud og til seg selv er grunnlaget for all fullstendig utvikling av menneskesamfunnet. En slik utvikling samler materielle goder og stiller dem til tjeneste for den enkelte og hans frihet. Den minsker nød og økonomisk utbytting. Den får respekten for kulturell identitet og åpenheten for det transcendente til å vokse.

2442 Det tilkommer ikke Kirkens hyrder å gripe direkte inn i det politiske liv og i organiseringen av samfunnslivet. Denne oppgaven er en del av legfolkets kall, de som handler etter eget initiativ i samarbeid med sine medborgere. Samfunnsmessig virksomhet kan lede til et mangfold av konkrete løsninger. Den alltid finne sted med det felles beste for øye og i samsvar med Evangeliets budskap og Kirkens lære. Det tilkommer legfolket "å besjele den timelige virkelighet med kristen nidkjærhet og å te seg som redskaper for fred og rettferdighet".

VI. Kjærlighet til de fattige ()

2443 Gud velsigner dem som kommer de fattige i møte, og fordømmer dem som vender dem ryggen: "Til den som ber deg skal du gi; den som vil låne av deg skal du ikke vende ryggen" (Matt 5, 42). "Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre" (Matt 10, 8). Jesus vil gjenkjenne sine utvalgte det de har gjort mot de fattige. Når "det glade budskap forkynnes for de fattige" (Matt 11, 5), er dette et tegn Kristi nærvær.

2444 "Kirkens kjærlighet til de fattige (...) er del av dens uforanderlige tradisjon". Den har sitt utspring i saligprisningenes Evangelium, i Jesu fattigdom og i Hans omsorg for de fattige. Kjærlighet til de fattige er også en av begrunnelsene for plikten til å arbeide, for å "ha noe å gi dem som trenger hjelp" (Ef 4, 28). Den begrenser seg ikke til materiell fattigdom, men dekker også tallrike former for kulturell og religiøs fattigdom.

2445 Kjærlighet til de fattige er uforenlig med umåteholden kjærlighet til rikdom og egoistisk bruk av den:

Og dere rike! Dere bør gråte og jamre over alle de ulykker som venter dere! For deres rikdom er i ferd med å råtne, møll eter klærne, gullet og sølvet ruster, og rusten skal vitne mot dere, den skal ete seg inn og fortære dere som ild! Det er de siste dager, og dere har brukt dem til å samle skatter! Men roper den høyt, den lønn dere aldri betalte til dem som høstet deres marker, og arbeidernes nødskrik har nådd frem til hærskarenes Herre. Dere har levd jorden i nytelser og luksus, men det er til slaktedagen dere har fetet dere! Den rettferdige har dere dømt og drept; han yter ingen motstand (Jak 5, 1-6).

2446 St. Johannes Krysostomos taler myndig om dette: "Ikke å gi de fattige del i ens egen eiendom, det er å stjele fra dem og frarøve dem livet. For det er ikke eget gods vi sitter inne med, men deres". "Først rettferdighetens krav skje fyldest, av frykt for at det vi gir av nestekjærlighet, ikke allerede kreves av rettferdigheten":

Når vi gir de fattige det aller nødvendigste, gjør vi det ikke av raushet, vi gir dem bare tilbake det som er deres. Vi gjør vår plikt mere enn vi gjør en kjærlighetsgjerning.

2447 Barmhjertighetsgjerninger er nestekjærlige handlinger hvor vi hjelper vår neste med det han trenger for legeme og sjel. Å undervise, gi råd, trøste og styrke er åndelige barmhjertighetsgjerninger, samme måte som å tilgi og bære over med i tålmodighet. Fysiske barmhjertighetsgjerninger består særlig i å gi mat til sultende, husly til husløse, klær til dem som går i filler, besøke syke og fanger, begrave døde. I alt dette er almisse til de fattige et av de fremste tegn broderkjærlighet: den er også en rettferdighetshandling som er Gud velbehagelig:

Den som har to kjortler, dele med den som ingen har, og den som har nok å spise, gjøre det samme (Luk 3, 11). Gi heller bort hva dere eier i almisser, blir allting rent for dere (Luk 11, 41). Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: "Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette," men ikke gav dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det? (Jak 2, 15-16).

2448 "Den menneskelige elendighet i sine mangfoldige former, - materiell nød, urettferdig undertrykkelse, fysisk og psykisk sykdom og til sist død, er tydelige tegn den medfødte svekkelsestilstand mennesket befinner seg i etter den første synd, og behovet for frelse. Den tiltrakk seg Kristi Frelserens medlidenhet, Han som ville bære den og gjøre seg til ett med "de minste av mine brødre". De som tynges av den, er gjenstand for en særlig kjærlighet fra Kirkens side, den som helt fra begynnelsen av, og til tross for at mange av dens lemmer har sviktet, aldri har opphørt å arbeide for å hjelpe dem, forsvare dem og sette dem fri. Den har gjort dette ved utallige velgjørenhetstiltak som alltid og overalt forblir uomgjengelig nødvendige".

2449 Allerede i Det Gamle Testamente foreligger det alle slags juridiske bestemmelser (ettergivelsesår, forbud mot å kreve rente, plikt til å gi tiende, daglig betaling av dagarbeidere, rett til å høste korn og druer som er blitt til overs) som er i samsvar med oppfordringen i Deuteronomium: "Fattige vil det alltid være i landet. Derfor byr jeg deg: "Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land"" (Deut 15, 11). Jesus gjør dette ordet til sitt: "Fattige har dere alltid blant dere; meg derimot har dere ikke alltid" (Joh 12, 8). Med dette setter han ikke voldsomheten i de gamle profetord ut av kraft: "Dere kjøper småkårsfolk for penger, en fattig stakkar for et par sko..." (Am 8, 6), men Han maner oss til å skjelne Hans nærvær i de fattige som er Hans brødre:

En dag da den hl. Rosa fra Limas mor skjente henne fordi hun tok seg av fattige og syke hjemme, sa hun: "Når vi tjener de fattige og syke, tjener vi Jesus. Vi aldri lei av å hjelpe vår neste, for i dem er det Jesus vi tjener."

Kort sagt

2450 "Du skal ikke stjele" (Deut 5, 19). "Hverken tyver eller folk som er ute etter andres gods (...) eller svindlere skal del i Guds rike" (1 Kor 6, 10).

2451 Det syvende bud foreskriver å øve rettferdighet og nestekjærlighet i forvaltningen av jordiske goder og fruktene av menneskers arbeid.

2452 Skaperverkets goder er bestemt for hele menneskeheten. Den private eiendomsrett opphever ikke at godene er bestemt for alle.

2453 Det syvende bud forbyr tyveri. Tyveri er å bemektige seg annen manns gods, mot eierens rimelige vilje.

2454 Alle måter å ta annen manns gods og all urettmessig bruk av det strider mot det syvende bud. Begått urett krever godtgjøring. Den utlignende rettferdighet krever at tyvegods gis tilbake.

2455 Moralloven forbyr handlinger som i kommersielt eller totalitært øyemed fører til at man gjør mennesker til slaver, kjøper dem, selger dem og utveksler dem som varer.

2456 Det herredømme Skaperen har gitt menneskene over jordens mineral-, plante- og dyreressurser, kan ikke adskilles fra respekten for de moralske forpliktelser, deriblant overfor kommende slektledd.

2457 Dyrene er overgitt til menneskets forvaltning. Det skylder dem velvilje. De kan tjene til å dekke menneskets rettmessige behov.

2458 Kirken foretar en vurdering i økonomiske og sosiale saker når grunnleggende menneskerettigheter og sjelenes frelse krever det. Den har omsorg for menneskenes timelige allmennvel grunn av deres bestemmelse til det høyeste gode, vårt endelige mål.

2459 Mennesket er selv opphav, midtpunkt og mål for alt økonomisk og sosialt liv. Det avgjørende punkt i sosiale spørsmål er om de goder Gud har skapt for alle, virkelig kommer alle til gode, i samsvar med rettferdigheten og med nestekjærlighetens hjelp.

2460 Arbeidets fremste verdi ligger hos mennesket selv, som det går ut fra, og som det er bestemt for. Gjennom sitt arbeid tar mennesket del i skaperverket. I forening med Kristus kan arbeidet være sonende.

2461 Sann utvikling er utvikling av hele mennesket. Det dreier seg om å hver enkelts evne til å utvikle seg i samsvar med sitt kall, et kall som kommer fra Gud.

2462 Almisse til de fattige er et vitnesbyrd om broderkjærlighet: dette er også en utøvelse av rettferdighet som er Gud velbehagelig.

2463 Hvordan skulle man unngå å gjenkjenne Lasarus, den sultende tiggeren i lignelsen, i mengden av mennesker uten brød og uten tak over hodet? Hvordan unngå å høre Jesus si: "Det har dere forsømt å gjøre for meg" (Matt 25, 45)?




Previous - Next

Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library

Best viewed with any browser at 800x600 or 768x1024 on Tablet PC
IntraText® (V89) - Some rights reserved by EuloTech SRL - 1996-2007. Content in this page is licensed under a Creative Commons License