|
2652
Den Hellige Ånd er "det levende vann" som i det bedende hjerte
blir "som en evig livgivende kilde" (Joh 4 14). Det er Han som
lærer oss å finne Ham ved selve kilden: Kristus. For det finnes i
kristenlivet visse oppkommer hvor Kristus venter på oss for å gi
oss å drikke av Den Hellige Ånd:
2653
Kirken "oppfordrer inntrengende hver enkelt kristen (...) til å
lære "den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt" ved
hyppig lesning av de guddommelige Skrifter.(...) Men de må også
huske at bønn alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne skal
kunne bli en samtale mellom Gud og mennesket: for "vi taler til Ham
når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige
ord"".
2654
De åndelige fedre sammenfatter på følgende måte, med
en omskrivning av Matt 7, 7, hvilken holdning det hjerte som næres av
Guds Ord, skal innta i bønnen: "Søk ved å lese, og
dere skal finne ved å meditere; bank på ved å be, og det skal
bli åpnet opp for dere gjennom kontemplasjon".
2655
Kristi og Den Hellige Ånds sendelse som i Kirkens sakramentale liturgi
forkynner, levendegjør og formidler frelsens mysterium, fortsettes i det
hjerte som ber. De åndelige fedre sammenligner undertiden hjertet med et
alter. Bønnen inderliggjør og tar opp i seg liturgien, både
mens den feires og etterpå. Selv når bønnen finner sted
"i det skjulte" (Matt 6, 6), er den alltid Kirkens bønn, den
er samfunn med Den Hellige Treenighet.
2656
Man går til bønnen som man går til liturgien: gjennom troens
smale port. Gjennom tegnene på Hans nærvær er det Herrens
åsyn vi søker og lengter etter, det er Hans Ord vi vil lytte til
og holde.
2657
Den Hellige Ånd, som lærer oss å feire liturgien i
påvente av Kristi gjenkomst, oppdrar oss til å be i håpet. Og
omvendt: Kirkens bønn og den personlige bønn nærer
håpet i oss. Særlig lærer Salmene, med sitt konkrete og
varierte språk, oss å sette vårt håp til Gud: "Jeg
ventet og håpet på Herren, han bøyde seg til meg og
hørte mitt rop" (Sal 40, 2). "Måtte da han, håpets
Gud, fylle dere helt med troens glede og fred, og dermed gjøre
håpet overveldende rikt, ved den hellige Ånds kraft" (Rom 15,
13).
2658
"Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er blitt utgydt i
våre hjerter, ved Den Hellige Ånd som vi har mottatt" (Rom 5,
5). Bønnen, fostret av liturgien, henter alt fra den kjærlighet vi
elskes med i Kristus, den som gir oss å elske igjen slik Han har elsket
oss. Kjærligheten er selve bønnens kilde; den som drikker av den,
når bønnens høyeste punkt:
Min Gud, jeg elsker
deg, og mitt eneste begjær er å elske deg like til siste
åndedrett. Jeg elsker deg, du min Gud som er uendelig verdig til å
elskes, og heller vil jeg dø mens jeg elsker deg, enn leve uten å
elske deg. Jeg elsker deg, Herre, og den eneste nåde jeg ber deg om, er
å elske deg for alltid. (...) Min Gud, om min tunge ikke hvert
øyeblikk kan si at jeg elsker deg, vil jeg at mitt hjerte skal gjenta
det hver gang jeg trekker pusten.
2659
(, , ) Vi lærer å be på
visse tidspunkter når vi lytter til Herrens Ord og tar del i Hans
påskemysterium, men det er til alle tider, i hverdagslivets hendelser,
Hans Ånd blir oss gitt slik at bønnen veller frem. Det Jesus
lærer oss om å be til Faderen, er likt det Han lærer om
forsynet: tiden ligger i Faderens
hender; det er i nuet vi møter Ham, hverken i går eller i morgen,
men i dag: "Lytt til hans røst i dag, forherd ikke dere
hjerter" (Sal 95, 7-8).
2660
(, ) Å be under hverdagslivets
tilskikkelser og hvert eneste øyeblikk er en av rikets hemmeligheter som
er åpenbart for "de små", for Kristi tjenere, for de
fattige i saligprisningene. Det er verdig og rett å be om at rettferdighetens
rike og fredsrikets komme må innvirke på historiens gang, men like
viktig er det å kna de alminnelige hverdagssituasjoners deig ved hjelp av
bønn. Alle former for bønn kan være den surdeig Herren sammenligner
riket med.
2661
Det er ved den levende overlevering, Tradisjonen, at Den Hellige Ånd i
Kirken lærer Guds barn å be.
2662
Guds Ord, Kirkens liturgi, dydene tro, håp og kjærlighet er
bønnens kilder.
|