2. artikkel: Bønnens veier

2663 Innenfor den levende bønnetradisjon skaffer hver Kirke til veie for sine troende bønnens uttrykksform, alt etter den historiske, samfunnsmessige og kulturelle sammenheng: ord, melodier, bevegelser, billedkunst. Det tilkommer læreembedet å dømme om hvorvidt disse bønnenes veier er i samsvar med overleveringen av den apostoliske tro, og det påligger sjelesørgerne og kateketene å forklare meningen med dem, alltid sett i forhold til Jesus Kristus.

Bønn til Faderen

2664 Det finnes ingen annen vei for den kristne bønn enn Kristus. Enten vår bønn skjer i fellesskap eller individuelt, enten den uttrykkes i ord eller er ordløs, gir den bare adgang til Faderen dersom vi ber "i Jesu navn". Jesu hellige menneskenatur er altså den veien Den Hellige Ånd fører oss langs for å lære oss å be til Gud vår Far.

Bønn til Jesus

2665 Kirkens bønn, næret av Guds Ord og de liturgiske feiringer, lærer oss å be til Herren Jesus. Selv om den fremfor alt er rettet til Faderen, inneholder den i alle liturgiske tradisjoner bønner rettet til Kristus. Visse Salmer, slik de gjøres levende i Kirkens bønn, og Det Nye Testamente legger oss i munnen og risser inn i vårt hjerte forskjellige måter å påkalle Kristus på i bønn: Guds Sønn, Guds Ord, Herre, Frelser, Guds Lam, Konge, elskede Sønn, Jomfruens Sønn, Gode Hyrde, vårt liv, vårt lys, vårt håp, vår oppstandelse, menneskenes venn ...

2666 Men det navn som bærer alt annet i seg, er det navn Guds Sønn fikk da Han ble menneske: JESUS. Guds navn kan ikke uttales med menneskelepper, men ved å ta opp i seg vår menneskenatur overgir Guds Ord det til oss, og vi er i stand til å påkalle Ham: "Jesus", "JHVH frelser". Navnet Jesus inneholder alt: Gud og mennesket og hele skapelsens og frelsens økonomi. Å be "Jesus" er å påkalle Ham, å tilkalle Ham. Hans navn er det eneste som bærer i seg det nærvær det betegner. Jesus er den oppstandne, og enhver som påkaller Hans navn, tar imot Guds Sønn som elsket ham og gav seg selv for ham.

2667 Dette enkle troens bønnerop har utviklet seg til mange former innenfor bønnetradisjonen i Øst og Vest. Den vanligste utmeislingen er den det har fått i den åndelige tradisjon fra Sinai, Syria og Athosfjellet: "Jesus Kristus, Guds Sønn, Herre, ha miskunn med oss syndere!" Den kristologiske hymnen i Fil 2, 6-11 slår dette bønneropet sammen med ropet fra tolleren og tiggerne som ber om å få se lyset. Gjennom denne bønnen bringes hjertet i samklang med menneskenes elendighet og deres Frelsers miskunn.

2668 Å påkalle Jesu hellige navn er den enkleste vei til å leve i stadig bønn. Når det stadig gjentas av et årvåkent og ydmykt hjerte, fortaper man seg ikke i "en mengde ord" (Matt 6, 7), men "holder fast ved budskapet, og bærer frukt ved sin utholdenhet". En slik bønn er mulig "til hver en tid", for den er ikke en beskjeftigelse ved siden av andre, men den ene beskjeftigelse som består i å elske Gud, og som besjeler og forvandler hver handling i Kristus Jesus.

2669 Kirkens bønn ærer og dyrker Jesu hjerte, på samme måte som den påkaller Hans høyhellige navn. Den tilber det inkarnerte Ord og Hans hjerte som av kjærlighet til menneskene lot seg gjennombore av våre synder. Den kristne bønn elsker å gå korsveien i etterfølgelse av Frelseren. De forskjellige stasjoner, fra pretoriet til Golgata og til graven, markerer taktslagene i Jesu vandringsgang, Han som forløste verden ved sitt hellige kors.

"Kom, Hellige Ånd"

2670 "Ikke kan noen si: "Jesus er Herre", uten ved Den Hellige Ånd" (1 Kor 12, 3). Hver gang vi begynner å be til Jesus, da er det Den Hellige Ånd som ved sin forutgående nåde trekker oss inn på bønnens vei. Siden Ånden lærer oss å be idet Han minner oss om Kristus, hvordan skulle vi kunne unnlate å be til Ham selv? Slik har det seg at Kirken ber oss hver dag å påkalle Den Hellige Ånd, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål.

Dersom Ånden ikke skal tilbes, hvordan guddommeliggjør Han meg da ved dåpen? Og hvis Han skal tilbes, bør Han da ikke gjøres til gjenstand for en særlig dyrkelse?

2671 Den tradisjonelle måten å be om Ånden på, er å påkalle Faderen ved Kristus vår Herre om at Han må gi oss Ånden, Trøsteren. Jesus legger vekt på at denne bønnen skal skje i Hans navn, samtidig som Han lover at Sannhetens Ånd skal bli gitt. Men den enkleste og mest direkte bønnen er også tradisjonell: "Kom, Hellige Ånd", og hver enkelt liturgisk tradisjon har videreutviklet dette i sine antifoner og hymner:

Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.

Himmelkonge, Trøsterånd, Sannhets Ånd, du som overalt er til stede og fyller alt, alle goders skattkammer og kilde til alt liv, kom, bo i oss, rens oss og frels oss, å du som er god.

2672 Den Hellige Ånd, hvis salving gjennomtrenger hele vårt vesen, er den kristne bønns indre læremester. Det er Han som virker i den levende overlevering av bønnen. Sant nok, i bønnelivet finnes det like mange veier som det finnes bedende, men det er den samme Ånd som virker i alle og med alle. Det er i Den Hellige Ånds samfunn at kristnes bønn blir bønn i Kirken.

I samfunn med den hellige Guds Mor

2673 I bønnen forener Den Hellige Ånd oss med den enbårne Sønns person i Hans herliggjorte menneskenatur. Det er ved den og i den at vår bønn som barn i Kirken skjer i fellesskap med Jesu Mor.

2674 Etter at Maria gav sitt ja-ord ved bebudelsen og holdt fast ved det ved foten av korset, er hun nå Mor for sin Sønns brødre og søstre "som under sin jordiske pilegrimsvandring er omgitt av farer og trengsler". Jesus, den eneste mellommann, er veien for vår bønn; Maria, Hans Mor og vår Mor, gir Ham til kjenne: hun er "veivisersken" (Hodegætria), hun er "tegnet", ifølge tradisjonell ikonografi i Øst og Vest.

2675 Det er ut fra Marias enestående samvirke med Den Hellige Ånds gjerning at Kirkene har utviklet bønn til Guds hellige Mor, rettet inn mot Kristi person, slik Han gis til kjenne i sine mysterier. I de utallige hymner og antifoner som gir uttrykk for slik bønn, er det to bevegelser som vanligvis veksler med hverandre: den ene "lovpriser" Herren for de "store ting" Han har gjort mot sin ringe tjenerinne, og ved henne mot alle mennesker; den andre gir Guds barns bønner og lovsanger over i Jesu Mors hender, nå da hun kjenner menneskenaturen som Guds Sønn gjorde seg til ett med i henne.

2676 Denne dobbelte bevegelsen i bønnen til Maria kommer i "Ave Maria" til uttrykk på en særlig slående måte:

"Hill deg, Maria (Gled deg, Maria)." Ave Maria begynner med engelen Gabriels hilsen. Det er Gud selv som ved engelens mellomkomst hilser Maria. Vår bønn våger å gjenta hilsenen til Maria, Guds hilsen, Han som så til sin ringe tjenerinne, og vi gleder oss over den glede Han fant i henne.

"Full av nåde, Herren er med deg": disse to utsagnene i engelens hilsen belyser hverandre. Maria er full av nåde fordi Herren er med henne. Den nåde hun er fylt med, er nærværet av Ham som er all nådes kilde. "Gled deg, Jerusalems datter (...) Herren din Gud er hos deg" (Sef 3, 14. 17a). Maria, som Herren selv kommer for å bo i, er personifiseringen av Sions datter, paktskisten, det sted hvor Herrens herlighet bor: hun er Guds "bolig blant menneskene" (Åp 21, 3). Hun er "full av nåde" fordi hun helt tilhører Ham som kommer for å bo i henne, og som hun skal sette til verden.

"Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus." Etter engelens hilsen gjør vi Elisabets hilsen til vår. Elisabet, "fylt av Den Hellige Ånd" (Luk 1, 41), er den første i den lange rekken av slekter som skal prise Maria salig: "Og salig er hun som trodde!" (Luk 1, 45); Maria er "velsignet blant kvinner" fordi hun trodde at Herrens ord ville gå i oppfyllelse. Ved sin tro ble Abraham til velsignelse for "alle slekter på jorden" (Gen 12, 3). Ved sin tro ble Maria de troendes mor, og takket være henne tar alle slekter på jorden imot Ham som er selve Guds velsignelse: "og velsignet er ditt livs frukt, Jesus."

2677 "Hellige Maria, Gud Mor, be for oss..." Sammen med Elisabet bryter vi ut i undring: "Hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg?" (Luk 1, 43.) Fordi hun gir oss Jesus, sin Sønn, er Maria Guds Mor og vår mor; vi kan legge all vår bekymring og alle våre bønner i hennes hender: hun ber for oss slik hun bad for seg selv: "Det skje meg som du har sagt" (Luk 1, 28). Ved å betro våre bønner til henne overgir vi oss til Guds vilje sammen med henne: "Skje din vilje."

"Be for oss syndere, nå og i vår dødstime". Ved å be Maria om å gå i forbønn for oss, bekjenner vi oss som syndere, og vi vender oss til "Miskunns Mor", til den Allhellige. Vi overgir oss til henne "nå", i vårt livs "i dag". Og vår tillit går så langt at vi allerede her og nå legger "vår dødstime" i hennes hender. Måtte hun være til stede da, slik hun var det da hennes Sønn døde på korset, og måtte hun ta imot oss som en mor når vi kommer hjem og føre oss til sin Sønn Jesus, i paradiset.

2678 Vestens fromhetsliv i middelalderen utviklet rosenkransbønnen, som en folkelig erstatning for tidebønnene. I Øst står Akathistos- og Paraklesislitaniene nærmere de bysantinske Kirkers offisium, mens de armenske, koptiske og syrianske tradisjoner har foretrukket folkelige hymner og sanger til ære for Guds Mor. Men i Ave Maria, theotokiaer, St. Efraims eller St. Gregorius av Nareks hymner dreier det seg om en bønnetradisjon som i sin grunn er den samme.

2679 Maria er den fullkomne bederske, et bilde på Kirken. Når vi ber til henne, slutter vi oss sammen med henne til Faderens frelsesplan, Han som sender sin Sønn for å frelse alle mennesker. Lik den elskede disippel tar vi imot Jesu Mor hjemme hos oss, hun som er blitt alle levendes mor. Vi kan be sammen med henne og til henne. Det er likesom Kirkens bønn bæres av Marias bønn. Den forenes med hennes i håpet.

Kort sagt

2680 Bønnen er fortrinnsvis rettet til Faderen; på samme måte rettes den til Jesus, særlig ved å påkalle Hans hellige navn: "Jesus Kristus, Guds Sønn, Herre, ha miskunn med oss syndere!"

2681 "Ikke kan noen si: "Jesus er Herre", uten ved Den Hellige Ånd" (1 Kor 12, 3). Kirken oppfordrer oss til å påkalle Den Hellige Ånd som den kristne bønns indre læremester.

2682 Kirken ber gjerne i fellesskap med Jomfru Maria på grunn av hennes enestående samvirke med Den Hellige Ånds gjerning, for sammen med henne å lovprise de store ting som Herren har gjort i henne, og for å betro henne våre bønner og vår lovprisning.