|
2697
Bønn er det nye hjertes liv. Bønnen bør besjele oss hvert eneste
øyeblikk. Men vi har det med å glemme Ham som er vårt liv og
vårt alt. Derfor er det at de åndelige fedre, etter tradisjonen fra
Deuteronomium og profetene, fremhever bønnen som å "komme Gud
ihu", uavlatelig å vekke "hjertets hukommelse": "Man
skal komme Gud ihu oftere enn man trekker pusten". Men man kan ikke be
"hver tid og stund" dersom man ikke setter av visse tider hvor man
ber med vilje: dette er høydepunktene i kristnes bønn, både
i inderlighet og i tid.
2698
Kirkens Tradisjon foreskriver de troende visse bønnerytmer som er ment
å nære den stadige bønn. Noen av dem er daglige: morgen- og
aftenbønn, før og etter måltidet, tidebønnene.
Søndagen, hvor eukaristien er midtpunktet, helligholdes først og
fremst ved bønn. Det liturgiske års syklus med sine store fester
er pulsslaget i kristnes bønn.
2699 Herren
leder enhver ad de veier og på det vis Han selv finner for godt. Den enkelte troende svarer Ham
da også slik hans hjerte er anlagt, og slik hans bønn personlig
uttrykker seg. Imidlertid har den kristne tradisjon særlig festet seg ved
tre hovedformer hvor bønnelivet kommer til uttrykk: bønn i ord,
meditasjon, stille bønn. Disse har ett grunntrekk felles: hjertets
rolighet. Denne årvåkenhet i å holde fast på Ordet og
å bli i Guds nærvær gjør at dette er tre
høydepunkter i bønnelivet.
|