|
2759 "En
dag var han et sted og bad. Og da han var ferdig med å be, sa en av
disiplene til ham: "Herre, lær oss å be, slik som Johannes
lærte sine disipler det"" (Luk 11, 1). Det er som svar på denne
forespørselen Jesus gir den grunnleggende kristne bønn til sine
disipler og til sin Kirke. St. Lukas gjengir en kort tekst (med fem ledd), St. Matteus en mer utviklet
utgave (med syv ledd). Det er Matteusversjonen
Kirkens liturgiske tradisjon har tatt i bruk: (Matt 6, 9-13):
Fader vår, du som er i himlene!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld,
som vi óg forlater våre skyldnere.
Og led oss
ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.
2760 På et meget tidlig tidspunkt ble Herrens
bønn, brukt i liturgien, avsluttet med en doksologi. I Didaké (8,
2): "For makten og æren er din i evighet." Apostlenes
forordninger (7, 24, 1) legger til "riket" på begynnelsen, og
det er denne formuleringen som blir brukt i økumenisk sammenheng. Etter
æren føyer den bysantinske tradisjon til "Fader, Sønn
og Hellig Ånd". Det romerske missale utbroderer det siste leddet i bønnen innenfor synsvinkelen
"alt mens vi ser frem til vårt salige håp" (Tit 2, 13) og
vår Herres Jesu Kristi komme. Deretter følger menighetens svar
eller gjentagelsen av doksologien fra De apostoliske forordninger.
|