3. artikkel: De syv bønner

2803 () Etter å ha stilt oss for Gud, vår Fars, åsyn for å tilbe, elske og velsigne Ham, får barnekårets Ånd syv bønner, syv velsignelser til å stige opp fra våre hjerter. De tre første, de mest teologale, trekker oss i retning av Faderens herlighet, de fire siste, lik veier som fører til Ham, bærer vår skrøpelighet frem for Hans nåde. "Avgrunn kaller på avgrunn" (Sal 42, 8).

2804 Aller først løftes vi mot Gud, for Gud: ditt navn, ditt rike, din vilje! Det er et kjærlighetens kjennetegn å tenke først på Ham vi elsker. I hvert av disse bønneleddene nevner vi ikke "oss", men det er den enbårne Sønns "inderlige lengsel", ja, "smerte" for sin Fars herlighet som griper fatt i oss: "Helliget vorde (...). Komme (...). Skje (...): disse tre bønnene er allerede blitt hørt i Kristi Frelserens offer, men fra nå av er de vendt i håpet mot sin endelige fullbyrdelse, så lenge Gud ennå ikke er alt i alle.

2805 () Dernest følger samme bevegelse som i visse eukaristiske epikleser: den bærer frem våre forventninger og påkaller vår miskunnelige Fars oppmerksomhet. Den stiger opp fra oss og angår oss her og nå, i denne verden: "Gi oss (...). Forlat oss (...). La oss ikke (...), men fri oss (...)." Den fjerde og femte bønn angår vårt liv som sådant, enten for å nære det eller for å helbrede det fra synd; de to siste angår vår kamp for livets seier, som er selve bønnens kamp.

2806 () Ved de tre første bønner styrkes vi i troen, fylles vi av håp og oppildnes vi av kjærligheten. Skapninger og syndere som vi fremdeles er, må vi be for oss selv, dette "oss" som favner verden og historien, og som vi bærer frem for Guds grenseløse kjærlighet. For det er ved sin Salvedes navn og sin Hellige Ånds herredømme at vår Far fullfører sin frelsesplan for oss og for hele verden.

I. "Helliget vorde ditt navn" ()

2807 () Uttrykket "hellige" kan her gå på å bevirke noe (det er Gud alene som helliger, gjør hellig), men først og fremst på vurdering: anerkjenne som hellig, omgås med på en hellig måte. Slik har det seg at under tilbedelse blir denne bønnen undertiden oppfattet som en lovprisning og en takksigelse. Men Jesus lærer oss å be denne bønnen som et ønskemål: en bønn, en lengsel og en forventning hvor både Gud og mennesket er deltagere. Allerede i det første vi ber vår Far om, styrtes vi ut i Hans guddoms innerste mysterium og menneskehetens frelsesdrama. Å be om at Hans navn må holdes hellig, gjør oss delaktige i "den frie beslutning han forut hadde fattet", slik at vi kan "stå hellige og plettfrie for hans åsyn".

2808 (, ) I de avgjørende øyeblikk i sin økonomi åpenbarer Gud sitt navn, men Han åpenbarer det ved å fullføre sitt verk. Men dette verket fullbyrdes for oss og i oss bare så fremt Hans navn holdes hellig av oss og i oss.

2809 (, ) Guds hellighet er det utilgjengelige sted hvor Hans evige mysterium bor. Det som åpenbares av den i skaperverket og historien, kaller Skriften Hans herlighet, glansen av Hans majestet. Ved å skape mennesket "i vårt bilde, etter vår lignelse" (Gen 1, 26) har Gud "kronet ham med herlighet" (Sal 8, 6), men ved å synde ble mennesket "uten del i Guds herlighet" (Rom 3, 23). Fra da av kommer Gud til å vise sin hellighet ved å åpenbare og si sitt navn, slik at Han kan fornye mennesket "i sin skapers bilde" (Kol 3, 10).

2810 () I løftet til Abraham og den ed som ledsaget det, forplikter Gud seg selv, men uten å avsløre sitt navn. Det er til Moses Han begynner å åpenbare det, og Han gir det til kjenne for hele folkets åsyn ved å berge det fra egypterne: "Han er høy og herlig" (Ex 15, 1). Siden paktsinngåelsen på Sinai har dette folket vært "Hans", og det skal være et "hellig folk" (eller helliget, samme ord på hebraisk), for Guds navn bor hos det.

2811 () Men til tross for den hellige lov den hellige Gud gir folket, og som Han gir på ny, og selv om Herren "for sitt navns skyld" er langmodig, vender de seg bort fra Israels hellige og "vanærer Hans navn for folkenes øyne". Derfor var det de rettferdige i den gamle pakt, de fattige som vendte tilbake fra utlendigheten, og profetene brant av nidkjærhet for navnet.

2812 () Til sist er det i Jesus den hellige Guds navn åpenbares for oss, i legemet, som Frelser: det åpenbares ved det Han er, ved Hans ord og ved Hans offer. Dette er kjernen i Hans yppersteprestelige bønn: "Hellige Far! (...) for deres skyld vier jeg meg selv som offer, for at også de gjennom sannheten skal være viet til deg" (Joh 17, 11. 19). Fordi Han selv "helliger" Hans navn, "åpenbarer" Jesus Faderens navn (Joh 17, 6) for oss. Etter Hans påske gir Faderen Ham det navn som står over alle andre navn: Jesus er Herre til Gud Faders ære.

2813 () I dåpens vann er vi blitt "tvettet rene, (...) helliget og rettferdiggjort ved vår Herre Jesu Kristi navn, ved Ånden fra vår Gud" (1 Kor 6, 11). Gjennom hele vårt liv kaller vår Far oss "til et liv som er viet ham" (1 Tess 4, 7), og siden det er "takket være ham at dere nå lever i Kristus Jesus, han som Gud har gitt oss til å være (...) vår helligelse" (1 Kor 1, 30), er det Hans ære og vårt liv som står på spill når det er tale om at Hans navn skal helliges av oss og i oss. Så viktig er vår første bønn.

Hvem skulle kunne hellige Gud, siden Han er den som helliger? Men idet vi støtter oss til dette ordet: "Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig" (Lev 20, 26), ber vi om at vi som er helliget ved dåpen, må holde fast ved det vi har begynt å bli. Og dette ber vi om hver dag, for vi feiler daglig, og vi må rense oss fra våre synder ved en helliggjørelse som uten opphør gjentas (...). Vi griper altså til bønn for at denne helligheten skal kunne bli i oss.

2814 () Det avhenger på én og samme tid av vårt liv og av vår bønn om Hans navn skal holdes hellig blant folkene:

Vi ber Gud hellige sitt navn, for det er ved hellighet Han frelser og helliggjør hele skaperverket (...). Det dreier seg om det navn som bringer frelse til den fortapte verden, men vi ber om at dette Guds navn må bli holdt hellig i oss ved vårt liv. For lever vi vel, da velsignes det guddommelige navn; men lever vi ille, blir det spottet, slik apostelen sier: "På grunn av dere blir Guds navn til spott blant hedningene" (Rom 2, 24; Esek 36, 20-22). Vi ber altså om å gjøre oss fortjent til å ha like mye hellighet i vår sjel som vår Guds navn er hellig.

Når vi sier: "Helliget vorde ditt navn", da ber vi om at det må bli helliget i oss som er i det, men også i de andre som Guds nåde fremdeles venter på, slik at vi kan etterleve budet som pålegger oss å be for alle, selv for våre fiender. Dette er årsaken til at vi ikke sier uttrykkelig: helliget vorde ditt navn "i oss", for vi ber om at det må bli det i alle mennesker.

2815 () Denne bønnen, som inneslutter alle de andre, blir hørt ved Kristi bønn, på samme måte som de seks følgende bønner. Vår bønn til Faderen er vår, så fremt den blir bedt "i Jesu navn". I sin yppersteprestelige bønn ber Jesus: "Hellige Far, bevar i ditt navn dem du har gitt meg" (Joh 17, 11).

II. "Komme ditt rike"

2816 (, , , ) I Det Nye Testamente kan ordet Basileia oversettes med "kongeverdighet" (abstrakt), "kongerike" (konkret) eller "herredømme" (handling). Guds rike ligger foran oss. Det kom nær i det inkarnerte Ord, det forkynnes gjennom hele Evangeliet, det kom i Kristi død og oppstandelse. Guds rike kom allerede med Jesu nattverd og i eukaristien er det blant oss. Riket kommer i herlighet når Kristus overgir det til sin Far:

Det kan til og med være at Guds rike betyr Kristus selv, han som vi kaller på hver eneste dag, og hvis komme vi ønsker å fremskynde ved vår forventning. Slik Han er vår oppstandelse, for vi oppstår i Ham, slik er Han kanskje også Guds rike, for vi råder i Ham.

2817 (, , ) Denne bønnen er "Marana ta", Åndens og Brudens rop: "Å ja, kom, Herre Jesus!":

Selv om denne bønnen ikke hadde pålagt oss å be om at riket må komme, ville vi av oss selv ha utstøtt et slikt rop, idet vi skyndte oss fremover for å ta vårt håp i favn. Martyrenes sjeler påkaller under alteret Herren med høye skrik: "Hvor lenge skal det vare, Herre, du hellige og sanndru, før du setter deg til doms over jordens beboere og tar hevn for vårt blod?" (Åp 6, 10.) For ved tidenes ende må det jo ytes dem rettferdighet. Herre, la ditt rike komme snart!

2818 () I Herrens bønn dreier det seg først og fremst om Gudsrikets endelige komme ved Kristi gjenkomst. Men denne lengselen gjør ikke Kirken uoppmerksom hva dens sendelse i denne verden angår, den skjerper tvertimot dens årvåkenhet. For etter pinse er rikets komme Herrens Ånds verk, "Han som fullbyrder din Sønns verk i verden og fullender all helliggjørelse".

2819 (, , ) "For Guds rike (...) består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom 14, 17). De siste tider som vi befinner oss i, er de tider da Den Hellige Ånd utgydes. Dermed er den avgjørende tvekamp mellom "kjødet" og Ånden satt i gang:

Bare et rent hjerte kan med frimodighet si: "Komme ditt rike." Man må ha gått i Pauli skole for å kunne si: "Så skal da ikke synden være herre over legemet, selv om det er døden underkastet" (Rom 6, 12). Den hvis gjerninger, tanker og ord er rene, kan si til Gud: "Komme ditt rike"!

2820 () Med et skjønn som er etter Ånden, må kristne skjelne mellom Gudsrikets vekst og kulturelle og sosiale fremskritt i de samfunn de lever i. Å skjelne er ikke å adskille. Menneskets kall til evig liv svekker ikke, men styrker tvertimot dets plikt til å anvende de krefter og de midler det har fått fra Skaperen, til å tjene rettferdighetens og fredens sak i denne verden.

2821 () Denne bønnen bæres og bønnhøres i Jesu bønn som er nærværende og virksom i eukaristien; den bærer frukt i et nytt levnet etter saligprisningene.

III. "Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden"

2822 (, ) Det er vår Fars vilje "at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten" (1 Tim 2, 3-4). "Han er tålmodig med dere, ettersom han ikke vil at noen skal gå fortapt" (2 Pet 3, 9). Hans bud, som sammenfatter alle de andre, og som sier oss hva hele Hans vilje er, er at "som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre" (Joh 13, 34).

2823 () "Han har gitt oss sin skjulte vilje til kjenne, den frie beslutning han forut hadde fattet (...). Å sammenfatte alle ting i enheten i Kristus (...). Det er i ham vi har fått vår arvelodd, slik som det forut var bestemt, ifølge hans plan som lar alt skje etter sin vilje" (Ef 1, 9-11). Vi bønnfaller om at denne frie beslutning fullt ut må virkeliggjøres, på jorden slik den allerede er i himmelen.

2824 (, ) Det er i Kristus, og ved Hans menneskevilje, at Faderens vilje fullkomment og én gang for alle er skjedd. Jesus sa da Han trådte inn i verden: "Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud" (Hebr 10, 7; Sal 40, 7). Alene Jesus kan si: "Jeg gjør alltid det som er ham til behag" (jfr. Joh 8, 29). I sin smertes bønn slutter Han seg helt til denne viljen: "Men la ikke min, men din vilje skje" (Luk 22, 43). Derfor gav Jesus "seg selv for våre synders skyld (...) slik som Gud vår Far har villet det" (Gal 1, 4). "Og i kraft av denne Guds vilje er vi blitt helliget gjennom Jesu Kristi legemes offer" (Hebr 10,10).

2825 () Enda Jesus "var sønn, lærte han lydighet ved det han led" (Hebr 5, 8), hvor meget mere da ikke vi, skapninger og syndere, som har fått barnekår i Ham. Vi ber vår Far om å forene vår vilje med Sønnens slik at vi kan gjøre etter Hans vilje, Hans frelsesplan for verdens liv. Dette er vi i bunn og grunn helt ute av stand til å gjøre, men i forening med Jesus og ved Hans Hellige Ånds kraft kan vi overgi Ham vår vilje og bestemme oss for å velge slik Hans Sønn alltid gjorde: å gjøre det som er Faderen til behag:

Ved å holde oss til Kristus kan vi bli én ånd med Ham, og dermed gjøre Hans vilje; slik vil den bli gjennomført på jorden som i himmelen.

Tenk over hvordan Jesus Kristus lærer oss å være ydmyke ved å få oss til å innse at vår dydighet ikke avhenger bare av det vi selv gjør, men av Guds nåde. Han befaler her hver troende som ber, å gjøre det for alle over hele jorden. For Han sier ikke: "Skje din vilje" i meg eller i dere, men "på jorden", slik at vranglære sendes i utlegd, sannhet råder grunnen, laster legges øde, dyd blomstrer opp på ny, og jorden ikke er annerledes enn himmelen.

2826 Det er ved bønn vi kan lære "å skjelne hva Guds vilje er" (Rom 12, 2; Ef 5, 17) og få "den standhaftighet dere trenger" til på gjøre den (jfr. Hebr 10, 36). Jesus lærer oss at det ikke er ved ord man kommer inn i himlenes rike, "men alene den som gjør min himmelske Fars vilje" (Matt 6, 21).

2827 (, ) "(Gud) hører den som er gudfryktig og gjør hans vilje" (Joh 9, 31). Så stor er den makt som ligger i Kirkens bønn i sin Herres navn, særlig under eukaristien; den har i forbønn samfunn med Den Allhellige Guds Mor og alle de hellige som var Herren "til behag", siden de bare ville gjøre Hans vilje:

Uten å krenke sannheten kan vi også oversette disse ordene: "Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden" på følgende måte: i Kirken som i vår Herre Jesus Kristus; i Hans trolovede brud som i brudgommen som gjør Faderens vilje.

IV. "Gi oss i dag vårt daglige brød"

2828 () "Gi oss": dette er den vakre tillit barna har, de som venter alt fra sin Far, "Han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder" (Matt 5, 45) og gir alt som lever, "føde i rette tid" (Sal 104, 27). Jesus lærer oss å be denne bønnen fordi den er en herliggjøring av vår Far, fordi den er en anerkjennelse av hvor god Han er, hinsides alt som er godt.

2829 () "Gi oss" uttrykker også paktsforholdet: vi er Hans, og Han er vår og for oss. Men dette "oss" anerkjenner Ham også som alle menneskers Far, og vi ber til Ham for dem alle, i solidaritet med deres behov og lidelser.

2830 (, ) "Vårt brød." Faderen som gir oss livet, kan ikke la være å gi oss den livsnødvendige føde, alle "høvelige" materielle og åndelige goder. I bergprekenen legger Jesus vekt på slik barnlig tillit som samarbeider med vår Fars forsyn. Han vil ikke gjøre oss uvirksomme, men Han vil befri oss fra stadig uro og bekymringer. Slik er Guds barns barnlige overgivelse:

Dem som søker Guds rike og Hans rettferd, lover Han å gi alt i tillegg. For alt er Guds: intet mangler for den som eier Gud, om da Gud ikke mangler ham.

2831 () Men det at det finnes dem som sulter fordi de mangler brød, legger for dagen en annen dybde i denne bønnen. Den tragedie som hungersnød i verden utgjør, er et kall til alle kristne som ber i sannhet, om å vise ansvarsfølelse virksom i handling overfor sine brødre, både i personlig livsførsel og i solidaritet med hele menneskenes familie. Dette leddet i Herrens bønn må sees i sammenheng med lignelsene om den fattige Lasarus og den siste dom.

2832 () Lik gjær i en deig skal det nye i riket få jorden til å heve seg ved Kristi Ånd. Det skal synliggjøres ved at det innføres rettferdige forhold mellom personer og innenfor samfunnet, i økonomien og i internasjonale forhold, uten dermed å glemme at det ikke kan finnes rettferdige strukturer uten mennesker som ønsker å være rettferdige.

2833 () Det dreier seg om "vårt" brød, "ett" for "mange". Saligprisningenes fattigdom er den dyd som består i å dele med andre: den kaller til å gi videre og dele materielle og åndelige goder, ikke av tvang, men av kjærlighet, slik at de som har rikelig, kan komme andres nød i møte.

2834 () "Be og arbeid". "Be som om alt var avhengig av Gud, og arbeid som om alt var avhengig av dere". Etter at vi har utført vårt arbeid, er allikevel maten en gave fra vår Far; det er godt å be Ham om den og takke Ham. Dette er bordbønnens mening i et kristent hjem.

2835 (, ) Denne bønnen, og det ansvar den fører med seg, gjelder også en annen form for sult som mennesker dør av: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn" (Lev 8, 3; Matt 4, 4), det vil si av Hans Ord og Hans Ånde. Kristne må sette alt inn på å "forkynne Evangeliet for de fattige". Det finnes hunger på jorden, "ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord" (Am 8, 11). Det er derfor den spesifikt kristne mening med den fjerde bønn går på livets brød: Guds Ord som tas imot i tro, og Kristi legeme som tas imot i eukaristien.

2836 () "I dag" uttrykker også tillit. Det er Herren som lærer oss å be slik; selv kunne vi aldri formaste oss til å finne på det. Siden det i første rekke dreier seg om Hans Ord og Hans Sønns legeme, er dette "i dag" ikke bare vår dødelige tids "i dag": det er Guds "i dag":

Hvis du hver dag får brødet, er hver dag for deg i dag. Tilhører Kristus deg i dag, oppstår Han hver dag for deg. Hvordan det? "Du er min Sønn, jeg har født deg i dag" (Sal 2, 7). I dag vil si: når Kristus oppstår.

2837 (, , , , ) "Daglige." Dette ordet, epiousios, forekommer ikke andre steder i Det Nye Testamente. I timelig betydning er det en pedagogisk hentydning til "i dag" for å lære oss å være tillitsfulle "uten å legge opp lager". I kvalitativ betydning betegner det det som er nødvendig for å leve, og i videre mening ethvert livnødvendig gode. I bokstavelig betydning (epiousios: "over-vesentlig") går det direkte på livets brød, Kristi legeme, det "udødelighetens legemiddel" uten hvilket vi ikke har liv i oss. Til sist, i forbindelse med den foregående, er den himmelske betydning klar: "Dagen" er Herrens dag, dagen for gjestebudet i riket, som foregripes i eukaristien som allerede nå er en forsmak på riket som kommer. Derfor bør den eukaristiske liturgi feires "daglig".

Eukaristien er vårt daglige brød. Den kraft som særpreger denne guddommelige spise, er kraft som forener: den forener oss med Frelserens legeme og gjør oss til Hans lemmer, slik at vi kan bli det vi tar imot (...). Det daglige brød er også i de lesninger dere daglig hører i Kirken, i de hymner som synges og som dere synger. Alt dette trenger vi til på vår pilegrimsgang.

Den himmelske Far befaler oss å be om brød fra himmelen, som barn av himmelen. Kristus "er selv det brød som ble sådd i Jomfruen, hevet i legemet, knadd i lidelsen, stekt i gravens ovn, lagt på Kirkens stabbur, satt frem på altrene, og som hver dag nærer de troende med himmelmat".

V. "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere"

2838 (, , ) Denne bønnen er egnet til å forbause. Dersom den bare inneholdt første del av setningen - "forlat oss vår skyld" - kunne den være underforstått i de tre første bønner i Herrens bønn, siden Kristi offer er "til syndenes forlatelse". Men ifølge annet ledd i setningen vil vi bare bli bønnhørt dersom vi har imøtekommet et krav. Vår bønn er fremtidsrettet, kravet må være innfridd; ett ord binder dem sammen: "som".

"Forlat oss vår skyld"...

2839 (, , ) Vi begynte med å be til vår Far med dristig frimodighet. Ved å be om at Hans navn må holdes hellig, bad vi om å bli stadig mer helliggjorte. Men selv om vi har iført oss dåpskjolen, synder vi til stadighet og vender oss bort fra Gud. Nå, i og med denne bønnen, vender vi, lik den fortapte sønn, tilbake til Ham, og lik tolleren bekjenner vi at vi er syndere for Ham. Vår bønn begynner med en "bekjennelse" hvor vi på én og samme tid bekjenner vår skrøpelighet og Hans miskunn. Vårt håp er visst, for i Hans Sønn "er vi da frikjøpt, gjennom ham er våre synder tilgitt" (Kol 1, 14; Ef 1, 7). Det virksomme og utvilsomme tegn på Hans tilgivelse finner vi i Hans Kirkes sakramenter.

2840 () Men det skremmende er at denne bølge av miskunn ikke kan skylle inn i vårt hjerte så lenge vi ikke har tilgitt våre skyldnere. Kjærligheten, på samme måte som Kristi legeme, kan ikke stykkes opp: vi kan ikke elske den Gud vi ikke ser, dersom vi ikke elsker den bror eller søster vi ser. Når vi nekter å tilgi våre søsken, stenges hjertet vårt til og blir hårdt og ugjennomtrengelig for Faderens miskunnsrike kjærlighet; når vi bekjenner våre synder, åpnes hjertet for Hans nåde.

2841 Denne bønnen er så viktig at den er den eneste Herren kommer tilbake til og videreutvikler i bergprekenen. Dette helt grunnleggende kravet i paktmysteriet er umulig for mennesker. Men "alt er mulig for Gud".

..."som vi og forlater våre skyldnere"

2842 () Dette "som" er ikke en engangsforeteelse i Jesu undervisning: "Men dere skal være fullkomne, "slik som" deres himmelske Far er fullkommen" (Matt 5, 48); "Vær barmhjertige, "slik som" deres Far er barnhjertig" (Luk 6, 36); "Et nytt bud har jeg å gi dere: elsk hverandre. "Som" jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre" (Joh 13, 34). Det er umulig å leve opp til dette budet fra Herren dersom det dreier seg om å etterligne Guds forbilde utenfra. Men det dreier seg om et livssamkvem som kommer "fra hjertets dyp", med vår Guds hellighet, miskunn og kjærlighet. Bare Ånden som er "vårt liv" (Gal 5, 25), kan la Jesu Kristi sinnelag prege "vår" ferd. Bare slik er det mulig med en enhet i tilgivelsen, og vi kan "tilgi hverandre, slik som Gud i Kristus har tilgitt dere" (Ef 4, 32).

2843 () På denne måten blir Herrens ord om tilgivelse blir levende for oss, den kjærlighet som elsker inntil det ytterste. Lignelsen om den ubarmhjertige tjener, som er høydepunktet i Herrens undervisning angående fellesskapet i Kirken, avsluttes med følgende ord: "Og slik kommer min himmelske Far til å gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av hjertet tilgir sin bror." Det er nemlig i "hjertet" alt utspiller seg og avgjøres. Det står ikke i vår makt å la være å føle oss såret og å glemme krenkelse; men det hjerte som åpner seg for Den Hellige Ånd, omdanner såret til medlidenhet og renser hukommelsen ved å gjøre krenkelse om til forbønn.

2844 () Kristen bønn går så langt som til tilgivelse av fiender. Den forvandler disippelen ved å likedanne ham med Mesteren. Tilgivelse er noe av det høyeste i kristnes bønn; bønnens gave kan bare tas imot i et hjerte som er i samklang med Guds medlidenhet. Tilgivelse vitner også om at i vår verden er kjærligheten sterkere enn synden. Martyrene fra i går og i dag bærer et slikt vitnesbyrd om Jesus. Tilgivelse er grunnforutsetningen for forsoning, både mellom Guds barn og deres Far, og mann og mann imellom.

2845 () Det finnes hverken grense eller mål for slik tilgivelse som i alt vesentlig er av guddommelig opphav. Dreier det seg om krenkelser (om "synder" etter Luk 11, 4 eller om "skyld" etter Matt 6, 12), er vi i virkeligheten alltid skyldnere: "La ingen ha noe annet krav på dere enn brorkjærlighet" (Rom 13, 8). Den Hellige Treenighets fellesskap er kilde og sannhetskriterium for ethvert forhold. Dette fellesskapet leves ut i bønnen, fremfor alt i eukaristien:

Gud tar ikke imot offer fra den splidaktige; Han befaler ham å gå bort fra alteret for å forsone seg med sin bror, slik at Gud kan tilfredsstilles ved fredsommelige bønner. Det beste offer til Gud er fred og broderlig samhold oss imellom, det folk som er forenet i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds enhet.

VI. "Og led oss ikke inn i fristelse"

2846 (, ) Denne bønnen angriper roten til den som går forut, for våre synder er frukt av at vi har gitt etter for fristelser. Vi ber vår Far om ikke å "lede oss inn i" slike. Det er vanskelig å oversette det greske uttrykket med ett ord: det betyr "bær ikke inn i", "la oss ikke falle for fristelsen". "For Gud kan ikke fristes av det onde, og frister heller ingen" (Jak 1, 13), Han vil tvert imot fri oss fra fristelser. Vi ber Ham om å ikke la oss slå inn på den vei som fører til synd. Vi kjemper i striden "mellom kjødet og Ånden". Denne bønnen ber om at råds og styrkes Ånd må bli gitt oss.

2847 () Den Hellige Ånd lærer oss å skjelne mellom prøvelse, som er nødvendig for det indre menneskets vekst, for å oppnå "en standhaftighet som har stått sin prøve" (Rom 5, 3-5), og fristelse som fører til synd og død. Vi må også skjelne mellom å "fristes til" og å "falle for" fristelsen. Til sist river dømmekraften fristelsens maske av: tilsynelatende er dens gjenstand "god", "herlig å se på", "prektig" (jfr. Gen 3, 6), mens dens frukt i virkeligheten er døden.

Gud vil ikke påtvinge det som er godt, Han vil ha vesener som er frie (...). En fristelse er alltid godt for noe. Ingen uten Gud vet hva vår sjel har fått fra Ham, ikke engang vi selv. Men fristelsen legger det for dagen, slik at vi kan lære oss selv å kjenne, og dermed erkjenne vår skrøpelighet, og for å gjøre oss nødt til å takke for de goder fristelsen har latt komme for en dag.

2848 () "Å ikke gå inn i fristelse" innebærer en hjertets beslutning: "For der hvor din skatt er, der kommer også ditt hjerte til å være. (...) Ingen kan tjene to herrer" (Matt 6, 21. 24). "Siden vi da har fått vårt liv i kraft av Ånden, la oss også ledes av Ånden i vår ferd" (Gal 5, 25). Til dette "samtykket" til Den Hellige Ånd er det Faderen som gir oss kraft. "Dere har ikke vært satt på noen prøve som mennesker ikke kan bestå. Og Gud er trofast; han vil ikke tillate at dere blir prøvet over evne, men sammen med prøvelsen sørge for en utvei, ved å gi dere kraft til å bære den" (1 Kor 10, 13).

2849 (, , , ) Slik kamp og slik seier er bare mulig i bønn. Det er ved bønn Jesus overvinner fristeren, både i begynnelsen og i sin siste angstfylte kamp. Det er med sin kamp og smerte Kristus forener oss i denne bønnen til Faderen. Han understreker hjertets vaktsomhet i forening med sin egen. Vaktsomhet er "hjertets årvåkenhet", og Jesus ber sin Far om å bevare "i ditt navn dem du har gitt meg" (Joh 17, 11). Den Hellige Ånd søker uten opphør å holde denne vaktsomheten levende i oss. Denne bønnen får sin fulle dramatiske tyngde sett i forhold til den siste fristelse i vår jordiske strid; den er en bønn om å holde ut inntil enden. "Se, jeg kommer som en tyv! Salig den som våker (...)" (Åp 16, 15).

VII. "men fri oss fra det onde"

2850 () Vår siste bønn til Faderen bæres også oppe av Jesu bønn: "Jeg ber deg ikke om å ta dem bort fra verden, men om å bevare dem fra det onde" (Joh 17, 15). Den angår hver og en av oss, men det er fremdeles "vi" som ber, i fellesskap med hele Kirken og for hele menneskeslektens befrielse. Herrens bønn åpner hele tiden hele frelsens økonomi for oss. Vår gjensidige avhengighet i syndens og dødens tragedie snus til solidaritet innenfor Kristi legeme, til "de helliges samfunn".

2851 () I denne bønnen er det onde ikke noe abstrakt, men betegner en person, Satan, den onde, engelen som står Gud imot. "Djevelen" (dia-bolos) er den som "legger seg imellom" Guds plan og Hans "frelsesverk", utvirket i Kristus.

2852 "Han har vært en morder fra begynnelsen (...) for han er en løgner og løgnens far" (Joh 8, 44), "Satan er hans navn, han som fører hele verden vill" - det er ved ham synden og døden kom inn i verden, og det er ved hans endelige nederlag at all skapningen skal bli "forløst fra synden og døden". "Vi vet at den som er født av Gud, synder ikke; for Guds Sønn bevarer ham, og den Onde kan ikke røre ham. Vi vet at vi er av Gud, mens hele verden ligger i den Ondes makt" (1 Joh 5, 18-19):

Herren som har tatt bort deres synd og tilgitt deres synder, er i stand til å beskytte og verne dere mot djevelens anslag, han som står dere imot, slik at fienden, som er vant til å avle synd, ikke kommer uforvarende over dere. Den som stoler på Gud, frykter ikke demonen. "Hvis Gud er for oss, hvem skal da være mot oss?" (Rom 8, 31).

2853 (, , ) Seieren over "denne verdens fyrste" (Joh 14, 30) ble vunnet én gang for alle i den time da Jesus frivillig gav seg i dødens vold for å gi oss sitt liv. Da ble verden dømt, og denne verdens fyrste "støtes ut" (Joh 12, 31; Åp 12, 11). Han som "forfulgte (...) kvinnen", får ikke tak i henne: den nye Eva, "full av" Den Hellige Ånds "nåde", er satt fri fra synden og dødens forgjengelighet (Den Hellige Guds Mor Maria, alltid Jomfrus, ubesmittede unnfangelse og opptagelse). "I sitt raseri mot kvinnen drog da Dragen bort for å føre krig mot resten av hennes barn" (Åp 12, 17). Derfor ber Ånden og Kirken: "Kom, Herre Jesus" (Åp 22, 17. 20), for Hans komme vil befri oss fra den onde.

2854 (, ) Når vi ber om å bli fridd fra den Onde, ber vi også om å bli befridd fra alle de nåværende, tidligere og fremtidige onder som han er opphavsmann eller pådriver til. I denne bønnen bærer Kirken all verdens elendighet frem for Faderen. Sammen med befrielse fra alt det onde som tynger menneskeheten ned, nedber den fredens kostelige gave og nåde til i utholdenhet å vente på Kristi gjenkomst. Ved å be slik foregriper den i troens ydmykhet alt og alles gjenopprettelse i Ham som har "nøklene til døden og dødsriket" i sin makt (Åp 1, 18), "Han som er og som var og som kommer, Allherskeren" (Åp 1, 8):

Fri oss, Herre, fra alt ondt og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme.