27 Lengsel
etter Gud er skrevet inn i menneskets hjerte, for mennesket er skapt av Gud og
for Gud. Gud
trekker uopphørlig mennesket til seg, og det er i Gud alene mennesket
finner den sannhet og den lykke det søker:
Grunnlaget for
menneskeverdet er å finne i dets kall til fellesskap med Gud. Allerede
fra første ferd innbys mennesket til å samtale med Gud: dets
eksistens skyldes jo Guds kjærlighet som skaper og opprettholder det. Og
et liv som fullt ut bygger på sannheten, forutsetter både
selvstendig anerkjennelse av denne kjærlighet og hengivelse til Skaperen.
28
På mangfoldig vis har menneskene i løpet av sin historie og frem
til denne dag gitt uttrykk for sin lengsel etter Gud ved ulike
trosforestillinger og religiøse handlinger (bønn, offer, kult,
meditasjon osv.). Til tross for den tvetydighet som hefter ved disse
uttrykksformene, er de så almenmenneskelige at man kan kalle mennesket et
religiøst vesen:
Av én og samme
rot har han skapt alle folkeslag, for å gi dem hele jorden til bolig, og
hvert av dem har han gitt sin tid og sine grenser - alt sammen for at de skulle
søke Gud, i håp om at de skulle kunne famle seg frem til ham og
finne ham. Og han er da heller ikke langt borte fra en eneste en av oss. For
ved ham er det vi lever, beveger oss og er (Apg 17, 26-28).
29) Men menneskets "inderlige og
vitale forening med Gud" kan gå i glemmeboken,
misaktes eller til og med direkte benektes. Slike holdninger kan ha
høyst ulikt opphav: opprørthet over ondskapen
i verden, religiøs uvitenhet eller likegyldighet, verdens bekymringer og
rikdommens glimmer, de troendes dårlige
forbilde, tankeretninger som er fiendtlig innstilt til religion, og endelig det
syndige menneskets holdning som består i å gjemme seg for Gud i
frykt og flykte når Han kaller.
30,"Glede for de hjerter som
søker Herren" (Sal 105, 3). Selv om mennesket kan glemme eller
fornekte Gud, opphører ikke Han å kalle hvert menneske til å
søke seg, så det kan leve og finne lykken. Men dette er en søken som
krever av mennesket at det setter inn all sin fornuft, sin viljes rettsinn,
"et rettskaffent hjerte", i tillegg til vitnesbyrdet fra dem som er
ens lærere i søken etter Gud.
Herre, du er stor og
verdig til all lovprisning. Din makt er stor og din visdom uten mål. Og
mennesket som er en liten del av ditt skaperverk, våger å prise
deg, ja, nettopp mennesket som, iført sin dødelighets drakt,
bærer i seg selve vitnesbyrdet om sin synd og det vitnesbyrd du holder
opp mot de hovmodige. Og allikevel: mennesket, denne lille del av ditt
skaperverk, vil prise deg. Det er du selv som tenner dette ønsket og
gjør at mennesket finner sin glede i å lovsynge deg, for du har
skapt oss til deg og vårt hjerte finner ingen hvile før det hviler
seg i deg.
|