II. Stadier på åpenbaringens vei

Alt fra opphavet av gir Gud seg til kjenne

54 "Gud som skaper og bevarer alle ting ved sitt Ord, gir menneskene i skaperverket et vedvarende vidnesbyrd om seg selv. Han som vil åpne veien for den frelse som kommer ovenfra, åpenbarte dessuten seg selv fra begynnelsen av for våre stamfedre". Han innbød dem til samfunn med seg og ikledte dem nåde og rettferd.

55 Åpenbaringen sluttet ikke med våre første foreldres syndefall. For "etter deres fall lovet <Gud> dem forløsning, oppreiste dem og gav dem håp om frelse. Han har også stadig sørget for menneskeslekten, forat alle de som søker frelsen ved trofast å gjøre det gode, skal få det evige liv".

Da vi hadde mistet ditt vennskap ved å vende oss fra deg, overlot du oss ikke i dødens vold (...) Flere ganger sluttet du din pakt med dem.

Pakten med Noa

56 ) Etter at menneskeheten var blitt splittet ved synden, søkte Gud først å frelse den ved å frelse deler av den. I pakten Han inngikk med Noa etter syndfloden, kom Guds "oikonomia" eller råd til frelse til uttrykk overfor "folkeslagene", dvs. menneskene oppdelt "hver med sitt språk, ætt for ætt, folkeslag for folkeslag" (Gen 10, 5).

57Folkeslagenes mangfold, som tilsvarer en orden som både er kosmisk, samfunnsmessig og religiøs, er ment å sette grenser for den falne menneskehets hovmot, en menneskehet som etter sitt onde samråd selv ville skape enhet på Babels vis. Men på grunn av synden trues denne foreløpige frelsesplan av den hedenske ondskaps flerguderi og av folkets og dets fyrstes avgudsdyrkelse.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

58, ) Pakten med Noa står ved lag så lenge hedningenes tid varer, inntil Evangeliet blir forkynt for all verden. Bibelen holder i ære noen av "folkeslagenes" store menn, slik som "den rettferdige Abel", prestekongen Melkisedek som er et bilde på Kristus, eller de rettferdige "Noa, Daniel og Job" (Esek 14, 14). Slik viser Skriften hvilken hellighet de er i stand til å nå, de som lever etter pakten med Noa i påvente av at Kristus "samler til ett alle de Guds barn som var spredt omkring" (Joh 11, 52).

Gud utvelger Abraham

59, ) For å forene en splittet menneskehet valgte Gud ut Abram og kalte ham "bort fra ditt land og din slekt og din fars hus" (1 Mos 12, 1) og gjorde ham til Abraham, det vil si "far for mange folk" (1 Mos 17, 5): "I deg skal alle slekter på jorden velsignes" (1 Mos 12, 3).

60, , ) Det folk som nedstammer fra Abraham, ble bærer av løftet til patriarkene, - det utvalgte folk, kalt til å berede den dag da alle Guds barn samles inn i Kirkens enhet; folket er den rot som hedningene podes inn i etter å ha kommet til troen.

61Patriarkene, profetene og andre skikkelser i Det Gamle Testamente er alltid blitt, og vil alltid bli hedret som helgener i samtlige av Kirkens liturgiske tradisjoner.

Gud fostrer sitt folk Israel

62, , ) Etter patriarkenes tid fostret Gud Israel som sitt folk og fridde det fra trelldommen i Egypt. Han sluttet pakten på Sinai med det og gav det sin lov ved Moses, slik at det kunne anerkjenne og tjene Ham som den ene, levende og sanne Gud, en omsorgsfull Fader og rettferdig dommer, og vente på den Frelser som var blitt lovet.

63, , ) Israel er Guds folk av prester, det folk som "Herrens navn er nevnt over" (Deut 28, 10). De er det folk "som Gud først talte til", "de eldste brødre" i Abrahams tro.

64, , ) Ved profetene oppdrar Gud sitt folk i håpet om frelsen, i påvente av en ny og evig pakt med alle mennesker, en pakt som er innskrevet i hjertene. Profetene forutsier en fullkommen forløsning for Guds folk, en renselse fra all troløshet, en frelse som alle folkeslag skal få del i. Det er fremfor alt Herrens fattige og ydmyke som bærer dette håpet i seg. Hellige kvinner som Sara, Rebekka, Rakel, Mirjam, Debora, Anna, Judit og Ester holdt levende håpet om Israels frelse. Den reneste av disse kvinneskikkelser er Maria.