III. Troens kjennetegn

Troen er en nåde

153, , , Da St. Peter bekjente at Jesus er Kristus, Sønn av den levende Gud, sa Jesus at dette hadde ikke "kjøtt og blod" åpenbart for ham, "men min Far i himlene" (Matt 16, 17). Troen er en gave fra Gud, en overnaturlig evne Han gir i menneskets indre ("virtus infusa"). "Denne tro er uoppnåelig uten Guds nåde, som både går forut for menneskets innsats og ledsager den, uoppnåelig uten Den Hellige Ånds indre bistand, som beveger hjertet og omvender det til Gud, åpner sinnets øyne og gir "alle den indre glede det er å motta sannheten og skjenke den sin tro"".

Troen er en menneskelig handling

154, Det er umulig å tro uten ved nåde og med Den Hellige Ånds indre bistand. Men det er like sant å si at å tro er en helt ut menneskelig handling. Det er ingen motsetning hverken mellom menneskets frihet eller dets forstand og det å ha tiltro til Gud og tro at det Han har åpenbart, er sant. Allerede i forholdet mennesker imellom strider det ikke mot vår verdighet å tro det andre sier om seg selv og sine hensikter, og å stole på deres løfter (som f. eks. når en mann og en kvinne gifter seg), slik at vi kan gå inn i et gjensidig forhold til dem. Derfor strider det enda mindre mot vår verdighet "ved troen å underkaste sin forstand og sin vilje Gud som åpenbarer", slik at vi kan gå inn i et nært fellesskap med Ham.

155I troen samarbeider menneskets forstand og vilje med den guddommelige nåde: "Å tro vil si at forstanden gir sin tilslutning til den guddommelige sannhet på viljens befaling, tilskyndet av Gud ved nådens hjelp".

Tro og forstand

156, , , Motivet for å tro er ikke at de åpenbarte sannheter fremtrer som sanne og fornuftsmessige i lys av vår naturlige fornuft. Vi tror "på grunn av Guds autoritet som åpenbarer, Han som hverken kan villedes eller villede". "Men for at vår tros gudsdyrkelse skulle være i pakt med fornuften, ville Gud at Den Hellige Ånds indre bistand skulle ledsages av ytre vitnesbyrd ("argumenta") om Hans åpenbaring". Slik har det seg at Kristi og de helliges mirakler, profetiene, Kirkens utbredelse og hellighet, dens fruktbarhet og varighet "er sikre tegn på Åpenbaringen som er tilpasset alles forstand". De er "motiv for å tro" som viser at troens tilslutning "på ingen måte er sjelen som beveger seg i blinde".

157Troen er viss, ja, sikrere enn menneskers viten, fordi den bygger på Guds eget Ord som ikke kan lyve. Sant nok, de åpenbarte sannheter kan forekomme dunkle for menneskets fornuft og erfaring, men "den visshet som det guddommelig lys gir, er større enn hva den naturlige fornuft kan gi". "Tusen vanskeligheter utgjør ikke en eneste tvil".

158, , , "Troen søker å forstå": det er innebygget i troen å ville kjenne bedre Ham som den troende har skjenket sin tro, og bedre forstå det Han har åpenbart; dypere kjennskap fører til sterkere tro, en tro mer glødende av kjærlighet. Troens nåde åpner "hjertets øyne" (Ef 1, 18) slik at en bedre kan fatte innholdet i det som er åpenbart, det vil si hele Guds råd til frelse og troens mysterier og deres forbindelse, innbyrdes og med Kristus, Han som er midtpunktet i det åpenbarte mysterium. "Og for å føre til en dypere forståelse av Åpenbaringen, fullkommengjør Den Hellige Ånd stadig troen ved sine gaver". Eller, etter et munnhell fra St. Augustin: "Jeg tror for å forstå, og jeg forstår for å tro bedre".

159, Tro og vitenskap. "Selv om troen står over vitenskapen, kan det aldri oppstå noen virkelig uoverensstemmelse mellom dem. Siden det er den samme Gud som åpenbarer mysteriene og skjenker tro, og som har opplyst menneskets sinn med fornuftens lys, kan ikke Gud fornekte seg selv, og heller ikke kan sannhet motsi sannhet". "En systematisk forskning innenfor alle grener som følger en autentisk vitenskapelig fremgangsmåte og respekterer de moralske grunnregler, vil derfor aldri komme i virkelig konflikt med troen. Det som hører skaperverket til, og det som hører troen til, har nemlig Gud som felles opphav. Den som ydmykt og utholdende prøver å fravriste naturen dens hemmeligheter, ledes på et vis - om enn kanskje ubevisst - av Guds hånd, som opprettholder alle ting og gjør dem til hva de er".

Troens frihet

160, , For å være menneskeverdig "må det troens gjensvar mennesket gir Gud, være frivillig. Derfor må ingen tvinges til å gi troen sin tilslutning. Det ligger i selve troens natur å være en fri handling". "Gud kaller mennesket til å tjene Ham i ånd og sannhet; men selv om dette kallet er en samvittighetsforpliktelse, ligger det ingen tvang i det. (...) Dette ble fullt ut klart i Kristus Jesus". For selv om Kristus oppfordret til tro og omvendelse, tvang Han aldri noen. "Han vitnet om sannheten, men Han ville aldri betvinge sine motstandere med makt. Hans rike (...) utbredes ved den kjærlighet som Kristus, opphøyet på korset, trekker alle mennesker til seg ved".

Troens nødvendighet

161, , Å tro på Jesus Kristus og på Ham som har utsendt Ham til vår frelse, er nødvendig for å få del i frelsen. "Fordi det "uten tro er umulig å være etter Guds sinn" (Hebr 11, 6) og få arvelodd som sønner, kan umulig noen bli rettferdiggjort uten tro, og ingen oppnår det evige liv "uten den som holder ut til enden" (Matt 10, 22; 24, 13)".

Troens utholdenhet

162, , , , Troen er Guds frie gave til mennesket. Vi kan miste denne gaven, slik St. Paulus advarer Timoteus om: "Kjemp den gode strid, med tro og god samvittighet. Ja, det er fordi de har latt sin samvittighet fare at enkelte har forlist sin tro" (1 Tim 1, 18-19). For å leve, vokse og holde ut inntil enden i tro må troen næres av Guds Ord. Vi må bønnfalle Herren om å gi oss større tro; troen må være "virksom i kjærlighet" (Gal 5, 6), bæres av håp og være rotfestet i Kirkens tro.

Troen er begynnelsen på det evige liv

163Troen gir oss en forsmak på gleden og lyset i det salige syn som er målet for vår pilegrimsvandring her nede. Da skal vi se Gud "ansikt til ansikt" (1 Kor 13, 12), "slik som han er" (1 Joh 3, 2). Troen er altså allerede her og nå begynnelsen på det evige liv:

Mens vi allerede her betrakter troens velsignelser, som i et speilbilde, er det som vi alt nå eide det vidunderlige troen lover vi en dag skal fryde oss ved.

164, , , Men ennå "lever vi i troen, vi ser ikke tingene selv" (2 Kor 5, 7), og vi kjenner Gud "som i et speil, et gjenskinn" og "glimtvis" (1 Kor 13, 12). Troen ståler i lysskjæret fra Ham den tror på, men ofte leves den i mørke. Den kan settes på prøve. Den verden vi lever i, synes ofte fjernt fra det troen lover; ondskap og lidelse, urettferdighet og død synes å motsi Det Glade Budskap. Slike erfaringer kan få troen til å vakle og setter den på prøve.

165Det er da vi må vende oss til troens vitner: Abraham som trodde, "og mot alt håp satte sitt håp" (Rom 4, 18); Jomfru Maria som "vandret frem i tro", og gikk like inn i "troens natt", idet hun fikk del i Sønnens død og i gravens mørke natt. Og mangfoldige andre trosvitner finnes det: "Og når vi nå har slik en sky av vitner omkring oss, la oss kvitte oss med alt som tynger, med synden, som stadig vil tvinge seg inn på oss, og med utholdenhet fullføre det løp som er satt opp for oss, med blikket festet på ham som er de troendes fører og fullender, Jesus" (Hebr 12, 1-2).