I. "Jeg tror på én Gud"

200Med disse ordene begynner symbolet fra Nikea og Konstantinopel. Å bekjenne at Gud er én, grunnet som det er i Guds Åpenbaring i den gamle pakt, er det samme som å bekjenne at Han eksisterer, og er like grunnleggende. Gud er Den Eneste, det er bare én eneste Gud: "Den kristne tro bekjenner at det er bare eksisterer én Gud, én såvel av natur som av vesen og væren".

201Gud åpenbarte seg for Israel, sin utvalgte, som den Ene: "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt" (Deut 6, 4-5). Ved profetene kaller Gud Israel og alle folkeslag til å vende seg til Ham, den Ene: "Vend deg til meg og bli frelst, hele du vide jord! For jeg er Gud, og ingen annen. (...) Hvert kne skal bøye seg for meg, hver tunge skal sverge meg troskap. Om meg skal de si: "Bare hos Herren er frelse og kraft."" (Jes 45, 22-24).

202, , Jesus bekrefter selv at Gud "Herren er én", og at vi skal elske Ham "av hele (vårt) hjerte, av hele (vår) sjel, av all (vår) hug og all (vår) kraft". Samtidig antyder Han at Han selv er "Herre". Å bekjenne at "Jesus er Herre" er spesifikt kristent. Det strider ikke mot troen på én Gud. Å tro på Den Hellige Ånd, "Herre og livgiver", er ikke å stykke opp den ene Gud:

Vi tror fullt og fast og bekjenner ganske enkelt en eneste er sann Gud, evig, umåtelig og uforanderlig, ufattelig, allmektig og uutsigelig, Fader og Sønn og Hellig Ånd, - tre Personer, men én væren, vesen eller helt usammensatt natur".