II. Gud åpenbarer sitt navn
203Gud åpenbarte seg for
Israel, sitt folk, ved å gi sitt navn til kjenne. Navnet uttrykker
personens vesen og identitet og meningen med hans liv. Gud har et navn. Han er
ikke en upersonlig kraft. Å si sitt navn er å gi seg til kjenne for
andre; det er på en måte å utlevere seg selv og gjøre
seg tilgjengelig, slik at andre kan lære en å kjenne og kalle
på en ved navn.
204Gud åpenbarte seg
gradvis og under forskjellige navn for sitt folk, men det skulle vise seg at
det var åpenbaringen av Guds navn for Moses i teofanien i den brennende
busk, like før utfarten fra Egypt og paktsslutningen på Sinai, som
var den helt grunnleggende åpenbaring i den gamle og i den nye pakt.
Den levende Gud
205, Gud roper på Moses ut av
en busk som brenner uten å brenne opp. Gud sier til Moses: "Jeg er
din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud" (Ex 3, 6). Gud er
fedrenes Gud, Han som hadde kalt og ledet patriarkene på deres
vandringer. Han er en trofast og miskunnelig Gud som kommer dem i hu og de
løfter Han gav. Nå kommer Han for å fri deres etterkommere
fra trelldom. Han er den Gud som, hinsides tid og rom, både kan og vil
gjøre det, og som setter sin allmakt i verk for å fullføre
sin plan.
"Jeg er den som
er"
Da sa Moses til Gud:
"Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at
deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva
skal jeg da svare?" Da sa Gud til Moses: "Jeg er den som er. Slik
skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere. (...) Dette skal
være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til
slekt" (Ex 3, 13-15).
206Ved å åpenbare
sitt hemmelighetsfulle navn JHVH, "Jeg er den som er" eller "Jeg
er den som jeg er" eller "Jeg er den jeg er", sier Gud hvem Han
er, og hvilket navn Han skal kalles ved. Dette Guds navn er et mysterium, slik
Gud selv er mysterium. Gud åpenbarer sitt navn, men samtidig er det som
om Han nekter å si det, og slik uttrykker dette navnet aller best Gud
slik Han er, nemlig den som står over alt vi kan fatte eller utsi: Han er
"den skjulte Gud" (Jes 45, 15), Hans navn er underfullt uutsigelig, og Han er den som
kommer menneskene i møte:
207Gud
åpenbarer sitt navn, og samtidig åpenbarer Han sin troskap som varer
evig og alltid, i fortiden ("Jeg er dine fedres Gud", Ex 3, 6) som i
fremtiden ("Jeg skal være med deg", Ex 3, 12). Gud som
åpenbarer sitt navn som "Jeg Er", åpenbarer seg som den
Gud som alltid er der, den som alltid er nærværende for å
frelse sitt folk.
208, , I Guds betagende og hemmelighetfulle
nærvær blir mennesket klar over sin litenhet. Ved den brennende busk tar Moses
sandalene av seg og dekker sitt ansikt i nærvær av Guds
hellighet. Ved synet av den trefoldig hellige Guds herlighet roper Esaias ut:
"Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper"
(Jes 6, 5). Ved synet av Jesu mirakler sier Peter: "Gå vekk fra meg,
Herre, synder som jeg er" (Luk 5, 8). Men fordi Gud er hellig, kan Han
tilgi det mennesket som kjennes ved sine synder overfor Ham: "Jeg vil ikke
følge min brennende vrede (...), for jeg er Gud og ikke et menneske,
hellig midt iblant dere" (Hos 11, 9). Apostelen Johannes kom senere til
å si det samme: "Foran hans åsyn skal vi stille vårt
hjerte til ro, selv om det fordømmer oss; for Gud er større enn
vårt hjerte og kjenner alle ting" (1 Joh 3, 19-20).
209Av ærefrykt for Guds
hellighet uttaler ikke Israels folk Guds navn. I lesningene fra Den Hellige Skrift
blir det åpenbarte navn erstattet med et annet, nemlig "Herren"
(Adonai, på gresk Kyrios). Det er under dette navnet Jesu guddom senere
bekjennes: "Jesus er Herre."
"En barmhjertig
og nådig Gud"
210, Etter at Israel hadde syndet
og vendt seg bort fra Gud da de tilbad gullkalven, bønnhører Gud
Moses og sier seg villig til å gå sammen med et slikt
troløst folk. Slik viser Han sin kjærlighet. Når Moses ber om
å få se Guds herlighet, svarer Han: "Jeg vil gå forbi
deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, JHVH" (Ex 33, 18-19).
Og Herren går rett foran øynene på Moses og roper:
"JHVH, JHVH er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik
på miskunn og sannhet" (Ex 34, 5-6). Da bekjente Moses at Herren er
en Gud som tilgir.
211Guds navn, "Jeg Er"
eller "Han Er", uttrykker Guds trofasthet som gjør at Han
"lar sin miskunn vare i tusen slektledd" (Ex 34, 7), tross
menneskenes troløshet og synd, og den straff de egentlig fortjener. Gud
åpenbarer at Han er "rik på miskunn" (Ef 2, 4) ved at Han
til sist gir sin egen Sønn. Ved å gi sitt liv for å fri oss
fra synden åpenbarer Jesus at også Han bærer Guds navn:
"Når dere har hevet Menneskesønnen mot det høye, da
skal dere forstå at "Jeg er den jeg er"" (Joh 8, 28).
Gud alene ER
212, , Gjennom århundrene
utdypet og utla Israels tro de dybder av rikdom som fantes i åpenbaringen
av Guds navn. Gud er den eneste Gud, og foruten Ham finnes ingen guder. Han transcenderer verden og
historien. Det er Han som har skapt himmel og jord: "De skal gå til
grunne, men du forblir. De skal slites som et klesplagg (...), men dine dager
tar aldri slutt" (Sal 102, 27-28). Hos Ham "finnes ingen forandring,
intet skifte fra sol til skygge" (Jak 1, 17). Han er "Den som
er", fra evighet og til evighet, for alltid tro mot seg selv og sine
løfter.
213Åpenbaringen av det
uutsigelige navn, "Jeg er den jeg er", viser altså at Gud alene
ER. Dette er den mening Septuagintaoversettelsen, og etter den Kirkens
Tradisjon, legger i Guds navn, nemlig at Gud er fylden av all væren og
all fullkommenhet, uten begynnelse, uten ende. Skapningen har mottatt fra Ham
alt de er og alt de har, bare Han er sin egen væren, og av seg selv er
Han det Han er.
|