III. Guds enbårne Sønn

441I Det Gamle Testamente kalles englene, det utvalgte folk, Israels barn og deres konger Guds sønner. Uttrykket betegner i disse tilfellene at Gud ved adopsjon oppretter et særlig nært forhold mellom seg og skapningen. Når Messiaskongen kalles "Guds sønn", innebærer ikke dette nødvendigvis, om vi tolker tekstene bokstavelig, at han er noe mer enn et menneske. De som slik betegnet Jesus som Israels Messias, hadde kanskje ikke til hensikt å si mer enn det.

442, Slik forholder det seg imidlertid ikke når Peter bekjenner at Jesus er "Messias, Sønn av den levende Gud" (Matt 16, 16). Da svarer Jesus høytidelig: "Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene" (Matt 16, 17). Paulus uttrykker seg på lignende måte når han forteller om sin omvendelse på veien til Damaskus: "Men han som like fra mors liv av har utkåret meg, og i sin nåde har kalt meg, han fant for godt å åpenbare sin Sønn for meg, for at jeg skulle bringe budskapet om ham til hedningene" (Gal 1, 15-16); "og straks begynte han å forkynne i synagogene at Jesus var Guds Sønn" (Apg 9, 20). Helt fra begynnelsen av ble dette kjernen i den apostoliske tro Peter først bekjente, - Kirkens grunnvoll.

443Når Peter var i stand til å erkjenne at Jesus Messias var Guds sønn på en transcendent måte, var det fordi Jesus klart hadde latt det skinne igjennom. Foran Sanhedrin, da de som anklaget Ham, spurte: "Du er altså Guds sønn?", svarte Jesus: "Dere sier selv at jeg er det" (Luk 22, 70). Lang tid i forveien hadde Han talt om seg selv som "Sønnen" som kjenner Faderen, som forskjellig fra de "tjenere" Gud tidligere hadde sendt til sitt folk, og som høyere enn englene. Han skjelnet mellom sin egen sønneverdighet og disiplenes ved aldri å si "vår Far", unntatt for å gi dem en befaling: "Slik skal dere da be: "Fader vår"" (Matt 6, 9); ja, Han understreket forskjellen: "Min Far og deres Far" (Joh 20, 17).

444, Evangeliene gjengir to særlig høytidsfylte begivenheter, Kristi dåp og Hans forklarelse, da Faderens stemme omtaler Ham som "min elskede Sønn". Jesus omtaler seg selv som "Guds enbårne Sønn" (Joh 3, 16), og sier med dette at Han alltid har vært til. Han krever at vi skal tro på "Guds enbårne Sønns navn" (Joh 3, 19). Denne kristne bekjennelsen gjenlyder allerede når kenturionen som stod rett overfor Jesu kors, utbryter: "Sannelig, denne mannen var Guds Sønn" (Mark 15, 39). Det er først i påskemysteriet den troende kan gi betegnelsen "Guds Sønn" dens hele og fulle mening.

445Etter oppstandelsen fremtrer Han som Guds Sønn i kraften fra sin herliggjorte menneskelighet: "i kraft av den goddommelige Ånd som bodde i ham, innsatt i all sin makt og verdighet som Guds Sønn ved sin oppstandelse fra de døde" (Rom 1, 4). Apostlene kan bekjenne: "Hans herlighet har vi sett, - en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet" (Joh 1, 14).