II. Inkarnasjonen

461, , Kirken kaller "inkarnasjon", et uttrykk hentet fra St. Johannes ("og Ordet ble menneske (av kjøtt og blod)": Joh 1, 14), dette at Guds Sønn tok opp i seg menneskenaturen for der å fullbyrde vår frelse. I en hymne som er belagt hos St. Paulus, lovsynger Kirken inkarnasjonens mysterium:

La Kristi sinnelag prege deres ferd, - han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden - ja, døden på et kors!" (Fil 2, 5-8).

462Brevet til Hebreerne taler om det samme mysterium:

Derfor sier Kristus, i det han trer inn i verden: 'Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg, brennoffer og syndoffer ønsket du ikke. Da sa jeg: Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud, (...)" (Hebr 10, 5-7, med et sitat fra Sal 40, 7-9, etter Septuaginta).

463Troen på Guds Sønns sanne inkarnasjon er kristendommens særmerke: "Dette skal være kjennetegnet på en ånd som kommer fra Gud: Den som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud" (1 Joh 4, 2). Dette er Kirkens glade overbevisning helt fra begynnelsen av, når den lovsynger det "store gudsfryktens mysterium": "Han trådte frem i kjøtt og blod" (1 Tim 3, 16).