III. Sann Gud og sant menneske

464Gud Sønns inkarnasjon er en enestående enkeltbegivenhet som ikke betyr at Jesus Kristus er dels menneske, dels Gud, og heller ikke er resultatet av en slags blanding av det guddommelige og det menneskelige. Han ble menneske på en sann måte, samtidig som Han forble Gud på en sann måte. Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske. Denne trossannhet måtte Kirken ofte forsvare og klargjøre i løpet av de første århundrer mot heresier som forvrengte den.

465De første heresier benektet ikke så mye Kristi guddom som Hans sanne menneskelighet (gnostisk doketisme). Allerede i apostolisk tid understreket kristentroen Guds Sønns sanne inkarnasjon, at Han er "kommet i kjøtt og blod". Men allerede i det 3. århundre måtte Kirken, ved et konsil i Antiokia, mot Paul fra Samosata fastslå at Jesus Kristus er Guds Sønn av natur og ikke ved adopsjon. Det første økumeniske konsil i Nikea i 325 bekjente i sitt Credo at Guds Sønn er "født, ikke skapt, av samme vesen (homoousios) som Faderen", og fordømte Arius som hevdet at "Gud Sønn er kommet av det som ikke er", og at Han er "av et annet vesen (ousia) enn Faderen".

466Den nestorianske heresi så på Kristus som en menneskelig person som var knyttet sammen med Guds Sønns guddommelige person. Mot denne heresien bekjente den hellige Kyrill av Alexandria og det tredje økumeniske konsil som var forsamlet i Efesus i 431, at "Ordet (...) ble menneske etter å ha forenet med seg selv i sin person et kjød besjelet ved en fornuftig sjel". Kristi menneskelighet har intet annet subjekt enn Guds Sønns guddommelige person som tok den opp i seg og gjorde den til sin, allerede ved unnfangelsen. Derfor forkynte konsilet i Efesus i 431 at Maria i sannhet ble Guds Mor ved at Guds Sønn ble unnfanget som menneske i hennes skjød: "Den Hellige Jomfru kan sies å være gudføderske (theotokos), ikke fordi hun føder Ordets natur, eller fordi dets guddom har sin begynnelse ut fra Den Hellige Jomfru, men fordi av henne fødes det hellige legeme besjelet av en fornuftig sjel, og som Ordet er forenet med i sin person, sies Ordet å bli født etter kjødet".

467Monofysittene hevdet at Kristi menneskenatur som sådan hadde opphørt å eksistere ved å bli tatt opp i Guds Sønns guddommelige person. For å imøtegå denne heresien bekjente det fjerde økumeniske konsil i Kalkedon i 451:

I tilslutning til de hellige fedre er vi alle enstemmige i å bekjenne at vår Herre Jesus Kristus er den ene og samme Sønn, fullkommen i guddommelighet og fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og et legeme, av samme vesen som Faderen med hensyn til guddommelighet og av samme vesen som oss med hensyn til menneskelighet, i alt lik oss, unntatt i synd. Ifølge sin guddommelighet er Han født av Faderen før evighet, ifølge sin menneskelighet er Han i de siste dager, for oss og til vår frelse, født av jomfru Maria, Gudføderske (theotokos);

den ene og samme Kristus, Sønn, Herre, Enbåren, som har latt seg erkjenne i to naturer, uten sammenblanding, uten forandring, uten forskjell, uløselig forbundet, uten at forskjellene i de to naturer oppheves på grunn av foreningen, men snarere slik at hver naturs egenart blir bevart og løper sammen i én person (prosôpon) og én eksistens (hypóstasis).

468, Etter konsilet i Kalkedon var det noen som gjorde Kristi menneskenatur til et slags personlig subjekt i Ham. Mot dem bekjente det femte økumeniske konsil i Konstantinopel i 553: "Hans hypostase (person) er én, det vil si Herren Jesus Kristus, én av Den Hellige Treenighet". Alt i Kristi menneskenatur må derfor kunne tilskrives Hans guddommelige person som sitt egentlige subjekt, ikke bare Hans mirakler, men også Hans lidelse, ja, selv døden: "Vår Herre Jesus Kristus som ble korsfestet i kjødet, er sann Gud og herlighetens Herre og én av Den Hellige Treenighet".

469Slik bekjenner Kirken at Jesus er, på uadskillelig vis, både sann Gud og sant menneske. Han er i sannhet Guds Sønn blitt menneske, vår bror, uten å opphøre å være Gud, vår Herre:

"Det Han var, forble Han; det Han ikke var, tok Han opp i seg", synger den romerske liturgi. Og St. Johannes Krysostomos liturgi bekjenner og lovsynger: "Å enbårne Sønn og Guds Ord! Du som er udødelig, du som ville ta kjød av Guds Hellige Mor, Maria alltid Jomfru, til vår frelse, du som uten forandring ble menneske og ble korsfestet, å Kristus Gud, du som ved din død knuste døden, du som er én av Den Hellige Treenighet, priset med Faderen og Den Hellige Ånd, frels oss!"