IV. Hvordan er Guds Sønn menneske?

470, , Fordi "den menneskelige natur i dens integritet" fortsetter å bestå i inkarnasjonens ufattelige forening (mellom det guddommelige og det menneskelige), har Kirken gjennom århundrene vært nødt til å bekjenne at Kristi menneskesjel er fullt ut virkelig, med sine forstands- og viljefunksjoner, og likeledes Kristi menneskekropp. Men parallelt med dette har den måttet minne om at Kristi menneskenatur er Guds Sønns guddommelige persons egen, Han som tok den opp i seg. Alt Han er, og alt det Han gjør i den, det er det "én av Treenigheten" som er, og som gjør. Guds Sønn meddeler altså sin egen måte å være i Treenigheten på til sin menneskelighet. Slik gir Kristus, i sin sjel som i sin kropp, menneskelige uttrykk for Treenighetens guddommelige væremåte:

Guds Sønn "arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet ut fra et menneskes vilje, elsket med et menneskehjerte. I det han fødtes av jomfru Maria, ble han virkelig en av oss, lik oss i alt bortsett fra synd.

Kristi sjel og menneskelige erkjennelse

471Apollinarius fra Laodikea hevdet at i Kristus hadde Ordet kommet i sjelens eller åndens sted. Mot denne vranglæren bekjente Kirken at den evige Sønn også hadde tatt opp i seg en menneskesjel utstyrt med fornuft.

472Den menneskesjel Guds Sønn tok opp i seg, var utstyrt med sann menneskelig erkjennelsesevne. Som sådan og ut fra seg selv kunne den ikke være uten begrensning: den ble utøvet under de historiske omstendigheter i tid og rom Han levde under. Derfor kunne Guds Sønn, siden Han var blitt menneske, finne seg i å vokse "i alder, visdom og gunst" (Luk 2, 52); ja, Han måtte spørre seg for, for å ta rede på slikt man på menneskers vis kun kan få kunnskap om ved erfaring og læring. Dette var i samsvar med den virkelighet Han hadde villet underkaste seg da Han gikk inn "i slavens kår" (Fil 2, 7).

473Men på samme tid gav slik sann menneskelig erkjennelse hos Guds Sønn uttrykk for det guddommelige liv i Hans person. "Guds Sønns menneskenatur, ikke av seg selv, bare ved sin forening med Ordet, kjente og fremviste i seg selv alt det som er i pakt med Gud". Dette gjelder først og fremst den nære og umiddelbare kjennskap Guds Sønn, blitt menneske, har til Faderen. Også i sin menneskelige erkjennelsesevne viste Sønnen at Han som Gud kunne trenge inn i menneskehjertets hemmelige tanker.

474Ved sin forening med Guds visdom i det inkarnerte Ords person kjente Kristi menneskelige erkjennelse fullt ut den evige frelsesplan Han var kommet for å åpenbare. Det Han i så måte sier seg å være uvitende om, det sier Han andre steder det ikke tilkommer Ham å åpenbare.

Kristi menneskelige vilje

475, På lignende måte bekjente Kirken ved det sjette økumeniske konsil at Kristus er i besittelse av to viljer og to naturlige virkemåter, én guddommelig, én menneskelig, ikke i motsetning til hverandre, men i samarbeid, slik at Ordet, blitt kjød ville - på menneskevis, i lydighet mot Faderen - alt det Han som Gud hadde fastlagt sammen med Faderen og Den Hellige Ånd til vår frelse. Kristi menneskelige vilje "følger hans guddommelige vilje, uten motstand mot eller i motsetning til den, men heller slik at den er denne allmektige vilje underlagt".

Kristi sanne legeme

476, Siden Ordet ble kjød ved å ta opp i seg sann menneskelighet, var Kristus begrenset i sitt legeme. Derfor var det mulig for Jesu menneskeansikt å bli "malt for deres øyne" (Gal 3, 2). Ved det syvende økumeniske konsil anerkjente Kirken at det er tillatt å fremstille det i hellige bilder.

477Samtidig har Kirken alltid anerkjent at i Jesu legeme "åpenbarer Han som er usynlig i sitt vesen, seg synlig for våre øyne". Kristi legemes særtrekk uttrykker Guds Sønns guddommelige person. Guds Sønn gjorde sin menneskekropp til sin egen, slik at når den avbildes i form av hellige bilder, kan de æres av de troende fordi "man ærer dens person som er avbildet der".

Det inkarnerte Ords hjerte

478, , , Jesus kjente og elsket hver eneste én av oss mens Han levde og led, og Han gav seg hen for hver enkelt: "Guds sønn, han som har vist sin kjærlighet til meg og ofret seg selv for min skyld" (Gal 2, 20). Han elsket oss alle i sitt menneskehjerte. Av den grunn er Jesu hellige hjerte, gjennomboret av våre synder og til vår frelse, "ansett som det særlige tegn og symbol... på den kjærlighet som den guddommelige Frelser uten opphør bar på til den evige Fader, og til alle mennesker uten unntak".

Kort sagt

479På den tid Gud hadde fastsatt, ble Faderens enbårne Sønn, det evige Ord, det vil si Ordet og bildet av Faderens vesen, menneske: uten å miste sin guddommelige natur tok Han menneskenaturen opp i seg.

480Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske innenfor enheten av sin guddommelige person; av den grunn er Han den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

481Jesus Kristus er i besittelse av to naturer, den guddommelige og den menneskelige, ikke sammenblandet, men forenet i Guds Sønns ene person.

482Kristus, sann Gud og sant menneske, har en menneskelig forstand og en menneskelig vilje, i full overensstemmelse med og underlagt Hans guddommelige forstand og Hans guddommelige vilje som Han har felles med Faderen og Den Hellige Ånd.

483Inkarnasjonen er derfor det mysterium at den guddommelige og den menneskelige natur på forunderlig vis er forenet i Ordets ene person.