1. avsnitt: Jesus og Israel
574, Helt fra begynnelsen på
Jesu offentlige virksomhet ble en del fariseere og Herodestilhengere, sammen
med prester og lovkyndige, enige seg i mellom om å få Ham ryddet av
veien. På grunn av visse sider
ved Hans virksomhet - demonutdrivelser, syndstilgivelse, helbredelser på
sabbaten, uvanlig fortolkning av lovens
renhetsforskrifter, omgang med tolloppkrevere og
offentlige syndere - var det noen som av
vrangvilje mistenkte Ham for å være besatt. Han
beskyldtes for gudsbespottelse og for å være en falsk profet, - religiøse forbrytelser som loven forutså
dødsstraff ved stening for.
575Mangt og mye i det Jesus sa
og gjorde var altså et "tegn det skal stå strid om" (Luk
2, 34) hva de religiøse myndigheter i Jerusalem angikk, dem
Johannesevangeliet ofte kaller "jødene", mer enn for vanlige mennesker i Guds folk. Nå var ikke Hans forhold til fariseerne utelukkende
av polemisk art. Det er noen fariseere som advarer Ham om de farer som lurer. Jesus priser noen av dem,
slik som den lovkyndige i Mark 12, 34, og Han spiser flere ganger hos
fariseere. Jesus stadfester de lærer som var særegne for denne
religiøse eliten i Gudsfolket: de dødes oppstandelse,
fromhetsformer som almisse, faste og bønn, skikken å tiltale Gud
som Far, den sentrale stilling de tilskrev budet om kjærlighet til Gud og
nesten.
576For mange i
Israel virket det som om Jesus handlet i strid med det utvalgte folks
grunnpillarer:
lydighet mot samtlige av lovens skrevne
bud, og for fariseernes vedkommende, slik de var blitt utlagt i den
muntlige tradisjon;
Jerusalemstemplets sentrale stilling som
det hellige sted hvor Gud bor på en særlig måte;
troen på den ene Gud hvis herlighet
intet menneske kan ha del i.
|