II. Jesus og templet
583, Som profetene før Ham
gav Jesus uttrykk for den aller største ærbødighet for
templet i Jerusalem. Han ble fremstilt der av Josef og Maria førti dager etter
fødselen. I
tolvårsalderen bestemmer Han seg for å bli i templet, for å
minne foreldrene om at Han må være der Hans Far er. Han gikk opp til det hvert år, i det minste til
påske, under sitt skjulte liv; da Han var trådt frem offentlig, ble Hans virke
regelmessig skandert av pilegrimsferder til Jerusalem ved de store
jødiske høytider.
584Jesus gikk opp til templet
som til det sted hvor man på en særlig måte kunne møte
Gud. Templet er for Ham Hans Fars hus, et bønnens hus, og Han harmes
over at den ytre del av tempelplassen er blitt en markedsplass. Når Han jager kremmerne bort fra templet, er det av nidkjær
kjærlighet til Faderen: ""Gjør ikke min Fars hus til en
kremmerbod." Og disiplene mintes noe som
står skrevet: "Iver for ditt hus skal fortære meg"(Sal
69, 10)." (Joh
2, 16-17). Også etter oppstandelsen bevarte apostlene en religiøs
ærefrykt for templet.
585Like
før Han gikk til sin lidelse, hadde imidlertid Jesus forutsagt at dette
strålende byggverket ville bli lagt øde, at det ikke vil bli sten
tilbake på sten igjen av det. Dette var et varsel om de
siste tider som ble innledet ved Hans påske. Men denne profetien kan ha
blitt fordreid av falske vitner under forhøret hos ypperstepresten, og ble slengt Ham i ansiktet
da Han hang på korset.
586, Jesus var langt fra
fiendtlig innstilt mot templet. Det var der Han gav det vesentlige av sin undervisning, og Han ønsket å betale skatt til det, noe Han
tok Peter med på, ham som Han nettopp hadde gjort til grunnvoll for sin
fremtidige Kirke. Ja, mer enn det: Han identifiserte seg med templet og fremstilte seg selv
som Guds endelige bolig blant menneskene. Derfor er det at Hans
legemlige død er et forvarsel om templets
ødeleggelse som viser at en ny tidsalder i frelseshistorien har begynt:
"Det kommer en tid da det hverken er på dette fjellet eller i
Jerusalem at dere skal tilbe Faderen" (Joh 4, 21).
|