2. avsnitt: Kirken - Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel

I. Kirken - Guds folk

781"Til alle tider og i alle folkeslag er hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, Gud velbehagelig. Det har imidlertid behaget Gud å helliggjøre og frelse menneskene, ikke enkeltvis og uavhengige av hverandre, men ved å samle dem til et folk som skulle erkjenne Ham i sannhet og tjene Ham i hellighet. Derfor valgte Han den israelittiske ætt til sitt eget folk, Han inngikk en pakt med den og sørget for dens gradvise oppdragelse (...). Men alt dette fant sted som en forberedelse og forbilde på den nye og fullkomne pakt som skulle sluttes i Kristus (...). Det er denne nye pakt Kristus innstiftet, den er den nye pakt i Hans blod. Han kalte frem en mengde blant jødene og hedningene som skulle vokse sammen, ikke ved kjødets bånd, men i Ånden".

Gudsfolkets særpreg

782, , , , , , , Guds folk har visse særpreg som klart skiller det ut fra alle andre religiøse, etniske, politiske eller kulturelle grupperinger i historien:

Det er Guds folk: Gud eies ikke av noe folk. Men Han vant seg et folk av dem som før ikke var noe folk: "et utvalgt folk, et kongelige presteskap, et hellig folk" (1 Pet 2, 9). Man blir ikke medlem av dette folket ved den fysiske fødsel, men ved å "fødes ovenfra", "av vann og Ånd" (Joh 3, 3-5), det vil si ved troen på Kristus og ved dåpen. Dette folket har Kristus (den salvede, Messias) til høvding (hode): siden den samme salving, Den Hellige Ånd, flyter fra hodet til legemet, er det "det messianske folk". "Folkets kår er å være gitt den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter Den Hellige Ånd bor som i et tempel." "Folkets lov er det nye bud om å elske slik som Kristus selv har elsket oss". Dette er Den Hellige Ånds "nye" lov (Rom 8, 2; Gal 5, 25). Folkets sendelse er å være jordens salt og verdens lys. Det er "den sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten." "Dets mål er å virke for utbredelsen av det rike som Gud selv har innledet på jorden, inntil det blir fullendt av Ham selv ved tidens ende".

Et folk av prester, profeter og konger

783, Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem.

784, Ved å bli del av Guds folk ved troen og dåpen blir vi delaktige i folkets enestående kall, kallet til å være prester: "Herren Kristus, yppersteprest utvalgt blant menneskene, gjorde det nye folk "til konger og prester for sin Gud og Far". De som mottar dåpen blir nemlig ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving viet til å danne en åndelig bolig og et hellig prestedømme".

785"Guds hellige folk får også del i Kristi profetiske embede." Det utøver det særlig ved det overnaturlige trosskjønn som tilkommer hele Guds folk, både legfolk og hierarki, når det "usvikelig holder fast ved den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige", ved å utdype forståelsen av troen og ved å bli Kristi vitner midt i denne verden.

786, Guds folk har endelig del i Kristi kongedømme. Kristus utøver sitt kongevelde ved å trekke alle mennsker til seg ved sin død og oppstandelse. Kristus, universets konge og Herre, gjorde seg til alles tjener, for Han var kommet "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenger for de mange" (Matt 20, 28). For den kristne betyr "å herske å tjene Ham", særlig "i dem som er fattige og lider vondt", hvor Kirken "gjenkjenner sin fattige og lidende grunnleggers bilde". Guds folk utøver sin "kongeverdighet" ved å leve i samsvar med kallet til å tjene sammen med Kristus.

Korsets tegn gjør alle dem som er gjenfødt i Kristus, til konger, Den Hellige Ånds salving vigsler dem til prester, slik at, bortsett fra den særlige tjeneste vårt eget embede medfører, alle åndelige kristne med fornuftens bruk skal innse at de er medlemmer av denne kongelige ætt og har del i det prestelige embede. For hva er vel for en sjel så kongelig som å styre sitt legeme i lydighet mot Gud? Og hva er vel så prestelig som å vie til Herren en ren samvittighet og å bære frem på sitt hjertes alter fromhetens uflekkede offergaver?