I. Kirken er én

"Det underfulle mysterium om Kirkens enhet"

813, , Kirken er én ut fra sitt opphav: "Det høyeste forbilde på og opphav til dette mysterium er å finne i Treenigheten, i enheten mellom Personene, den ene Guds, Faderens og Sønnens enhet i Den Hellige Ånd". Kirken er én i kraft av sin grunnlegger: "Den menneskevordne Sønn, fredsfyrsten, har selv ved sitt kors forlikt alle mennesker med Gud, gjenopprettet deres enhet i ett folk og ett legeme". Kirken er én i kraft av sin "sjel": "Den Hellige Ånd som bor i de troende, som også fyller og styrer hele Kirken, er den som forener de troende i dette underfulle fellesskap, og, ved å samle alle så inderlig i Kristus, er Han i sannhet den vedvarende kilde til Kirkens enhet". Kirken er altså etter sitt vesen én:

Hvilket forunderlig mysterium! Det finnes en eneste som er altets Far, en eneste som er altets logos og en eneste Hellig Ånd, overalt den samme; det finnes en eneste jomfru som er blitt mor, og jeg liker å kalle henne Kirke.

814, , , Helt fra begynnelsen av utviser imidlertid denne Kirken et stort mangfold, noe som både skyldes mangfoldet i Guds gaver og mangfoldigheten blant de mennesker som får del i dem. Inn i Gudsfolkets enhet samles ulike folk og kulturer. Blant Kirkens lemmer finnes det et mangfold av gaver, oppgaver, levekår og levemåter; "i det kirkelige fellesskap er det også plass for lokalkirker med sine egne tradisjoner". Den store rikholdigheten i dette mangfoldet står ikke i motsetning til Kirkens enhet. Synden og syndens skjebnesvangre følger utgjør imidlertid en stadig trussel mot enhetens gave. Av den grunn må apostelen mane til "å befeste enheten i Ånden med fredens bånd" (Ef 4, 3).

815, , , Hvilke enhetsbånd finnes det så? "Over alt dette, (er det) kjærligheten, den som binder alt sammen til en fullkommen helhet" (Kol 3, 14). Men enheten i Kirken på pilegrimsvandring sikres også ved synlige fellesskapsbånd:

bekjennelsen av den ene tro, tatt imot fra apostlene; den felles feiring av gudstjenesten, særlig av sakramentene; den apostoliske suksesjon ved ordinasjonens sakrament som opprettholder søskenfordrageligheten i Guds familie.

816"Dette er Kristi ene Kirke (...) som vår Frelser etter sin oppstandelse overlot til Peter som til dens hyrde, som Han betrodde til ham og de øvrige apostler for at de skulle utbre og styre den (...). Denne Kirke, stiftet og ordnet i denne verden som et samfunn, består videre i (subsistit in) Den Katolske Kirke, styrt av Peters etterfølger og de biskoper som er i kommunion med ham".

Det annet Vatikankonsils dekret om økumenikk forklarer: "For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes gjennom Kristi katolske Kirke, den som er "middel til frelse for alle mennesker". Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter fører forsetet, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at det skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på én eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes".

Enhetens sår

817"Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den Katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen". Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

Der hvor synden er, der er det mangfold, der er det splittelse, der er det partivesen, der er det stridigheter; men der hvor dyden er, er det enhet og den enighet som gjorde at de troende hadde bare én sjel og ett legeme.

818De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd, "og som lever i troen på Kristus", "lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen": "De er tvertom gjenstand for Den Katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet (...). De som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, blir innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske kirkes barn".

819I tillegg finnes "mange elementer av hellighet og sannhet" utenfor Den Katolske Kirkes synlige grenser: "Guds skrevne Ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og endel synlige elementer". Kristi Ånd benytter seg av disse Kirker og kirkelige fellesskap som middel til frelse, og deres kraft kommer fra den fylde av nåde og sannhet Kristus betrodde Den Katolske Kirke. Alle disse goder kommer fra Kristus og fører til Ham og trekker av seg selv i retning av "den katolske enhet".

Mot enhet

820Enheten "har Kristus fra først av skjenket sin Kirke. Vi tror den består urokkelig i Den Katolske Kirke, og vi håper den vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende". Kristus gir til alle tider enhetens gave til Kirken, men Kirken er alltid nødt til å be og arbeide for å opprettholde, styrke og fullkommengjøre den enhet Kristus ønsker for den. Det var dette Jesus selv bad om i sin lidelses time, og Han ber uten opphør Faderen om enhet mellom sine disipler: "La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg - la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg" (Joh 17, 21). Ønsket om finne tilbake til enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra Den Hellige Ånd.

821, For å kunne svare på dette kallet, kreves følgende:

en stadig fornyelse av Kirken i større troskap mot dens kall. Denne fornyelsen er drivkraften i enhetsbevegelsen; en hjertets omvendelse for "renere å leve i overensstemmelse med Evangeliet", for det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse; bønn i fellesskap, for "hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles åndelig økumenikk"; gjensidig og broderlig kjennskap; økumenisk fostring blant troende og særlig blant prester; samtaler mellom teologer og møter mellom kristne fra forskjellige Kirker og samfunn; samarbeide mellom kristne på forskjellige områder som er til gagn for mennesker.

822"Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder". Men man må være seg bevisst "at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner". Derfor setter vi alt vårt håp "til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft".