II. Kirken er hellig

823, , "Troen tilskriver Kirken (...) en usvikelig hellighet. Kristus, Guds Sønn, som sammen med Faderen og Ånden lovprises som "alene hellig", har nemlig elsket Kirken som sin brud og gitt seg selv for å hellige den. Han knyttet den til seg som sitt eget legeme og overøste den med Den Hellige Ånd, til Guds ære". Kirken er altså "Guds hellige folk", og dens lemmer kalles "hellige".

824Forenet med Kristus helliges Kirken av Ham; ved Ham og i Ham blir også den selv helliggjørende. "Siktemålet for hele Kirkens gjerning er menneskenes helligelse og Guds forherligelse i Kristus". I Kirken er nedlagt hele "fylden av midler til frelse". Det er i den "vi blir helliggjort ved Guds nåde".

825, "Allerede på jorden er Kirken forlenet med en sann, om enn ufullkommen hellighet". For dens lemmer gjenstår det å nå frem til den fullkomne hellighet: "Alle kristne, støttet av så mange og store midler til frelse, er kalt av Herren, uansett posisjon eller rang og hver på sin måte, til å være fullkomne av den hellighet ved hvilken Faderen selv er fullkommen".

826, , Kjærligheten er sjelen i den hellighet alle er kalt til: "For kjærligheten (...) er den som styrer og besjeler alle midler til helliggjørelse og fører dem til deres mål":

Jeg forstod at siden Kirken hadde et legeme, sammensatt av ulike deler, da manglet den heller ikke den edleste og aller mest nødvendige av alle. Jeg forstod at Kirken hadde et hjerte, og at dette hjertet glødet av kjærlighet. Jeg forstod at det var kjærligheten alene som fikk Kirkens lemmer til å handle, at dersom kjærligheten skulle slukne, ville ikke apostlene lenger forkynne Evangeliet, ville martyrene nekte å utgyde sitt blod (...). Jeg forstod at kjærligheten bærer i seg alle kall, at kjærligheten er alt, at den favner alle tider og alle steder (...), kort sagt, at den er evig!

827, "Mens Kristus, som var hellig, uskyldig og ren, og ikke kjente til synd, - men kom for å sone folkets synder, - rommer Kirken syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til renselse, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse". Alle Kirkens lemmer, dens tjenere iberegnet, må bekjenne at de er syndere. I alle vokser syndens ugress fremdeles sammen med Evangeliets gode såkorn inntil tidenes ende. Kirken samler altså i seg syndere som er grepet av Kristi frelse, men som fremdeles er på vei mot hellighet:

Kirken er hellig, samtidig som den favner syndere i sitt skjød, for den har selv ikke noe annet liv enn nådens: det er ved å leve av dette liv Kirkens lemmer helliggjøres; det er ved å trekke seg bort fra dens liv at de faller i de synder og det uordentlige liv som fordunkler stråleglansen fra Kirkens hellighet. Det er derfor den lider og gjør bot for disse synder, som den har makt til å helbrede sine barn for ved Kristi blod og Den Hellige Ånds gave.

828, Når Kirken helligkårer (kanoniserer) enkelte troende, det vil si høytidelig erklærer at de har etterlevd de kristne dyder på en heroisk måte og har levd i trofasthet mot Guds nåde, anerkjenner den kraften fra den helliggjørelsens Ånd som bor i den og styrker de troendes håp ved å gi dem disse menneskene som forbilder og forbedere. "De hellige menn og kvinner har alltid vært kilde og opphav til fornyelse i de vanskeligste øyeblikk i Kirkens historie". For "helligheten er den hemmelige kilde og det usvikelige mål på dens apostolat og dens misjonsiver".

829, "Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke, kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å seire over synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria": i henne er Kirken allerede fullkomment hellig.