I. Kirkens hierarkiske oppbygning
Hvorfor
behøves det tjenester i Kirken?
874Kristus selv er opphav til
tjeneste i Kirken. Han innsatte tjenesten, gav den myndighet og sendelse,
retningslinjer og målsetning:
Til å lede og
stadig forøke Guds folk har Herren Kristus innstiftet forskjellige
tjenester i sin Kirke til gagn for hele legemet. De som innehar et geistlig
embede, er i sine brødres tjeneste, for at alle som tilhører Guds
folk, (...) kan nå frem til frelsen.
875, , "Hvordan skal en kunne
tro på en man ikke har hørt om? Eller hvordan skal en kunne
høre, hvis det ikke er noen som forkynner? Og hvordan skal noen kunne
forkynne uten å være utsendt?" (Rom 10, 14-15). Ingen, hverken
et individ eller en gruppe, kan forkynne Evangeliet for seg selv. "Troen
kommer av å høre" (Rom 10, 17). Ingen kan gi seg selv
fullmakt og sendelse til å forkynne Evangeliet. Herrens sendemann taler
og handler, ikke av egen myndighet, men i kraft av Kristi myndighet -
heller ikke som medlem av fellesskapet, men han taler til fellesskapet i Kristi
navn. Ingen kan gi seg selv nåden, den må gis og tilbys. Dette forutsetter at det finnes tjenere for nåden,
med myndighet og fullmakt fra Kristus. Fra Ham mottar biskoper og prester
sendelse og fullmakt ("sacra potestas") til å handle in persona
Christi Capitis; diakoner mottar kraft til å tjene Guds folk i
liturgiens, ordets og barmhjertighetenes diaconia, i fellesskap med
biskopen og hans presteskap. Denne tjenesten, hvor Kristi utsendinger ved Guds gave
gjør og gir det de selv ikke kan gjøre og ikke gi, kaller Kirken
"sakrament". Å tjene i Kirken blir gitt ved et eget sakrament.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
876, Det er en indre sammenheng
mellom det kirkelige embedets sakramentale natur og dets preg av tjeneste. For
siden embedsbærerne avhenger fullstendig av Kristus, som er den som gir
sendelse og myndighet, er de virkelig "Kristi treller" (Rom 1, 1),
etter Kristi forbilde, Han som for oss frivillig tok
"trelleskikkelse" (Fil 2, 7). Siden det ord og den nåde de
tjener, ikke er deres, men tilhører Kristus som har gitt dem i deres
varetekt for de andre, gjør de seg selv frivillig til treller for alle.
877På samme måte
ligger det i det kirkelige embedets sakramentale natur å ha et kollegialt
preg. For på begynnelsen av sin virksomhet innsatte Herren Jesus nemlig
de tolv, "på én og samme gang kimen til det nye Israel og
begyndelsen til det nye hierarki". De ble utvalgt sammen og
utsendt sammen, og deres brødresamfunn skulle tjene
søskenfellesskapet av alle troende; det skal være likesom en
avglans og et vitnesbyrd om samfunnet de guddommelige personer imellom. Av den grunn utfører
hver biskop sin tjeneste innenfor bispekollegiet, i samfunn med Romas biskop,
Peters etterfølger og leder for kollegiet; prestene utfører sin
tjeneste innenfor bispedømmets presbyterium, under ledelse av biskopen.
878Endelig ligger det i det
kirkelige embedets sakramentale natur å ha et personlig preg. Selv om
Kristi tjenere handler i fellesskap, handler de også alltid på en
personlig måte. Hver enkelt blir kalt personlig: "Følg du
meg" (Joh 21, 22), slik at han kan være et
personlig vitne innenfor rammen av den felles sendelse, en som står personlig
til ansvar overfor Ham som har utsendt, idet han handler "i Hans
sted" for andre: "Jeg døper deg ..."; "jeg tilgir
deg..."
879
Den sakramentale tjeneste i Kirken er altså en tjeneste som utøves
i Kristi navn. Den har en personlig karakter og en kollegial form. Dette
bekreftes av båndene som binder bispekollegiet og dets leder, St. Peters
etterfølger, sammen, og forbindelsen mellom hver biskops hyrdeansvar for
sin egen lokalkirke og bispekollegiets felles omsorg for hele Kirken.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
Bispekollegiet og dets
leder, paven
880, Da Kristus innsatte de tolv,
"dannet Han en fast gruppe, et kollegium, og blant dem igjen valgte Han ut
Peter som skulle være deres leder". "Av lignende grunn som
den hellige Peter og de øvrige apostler, ifølge Herrens
bestemmelse, danner et eneste apostelkollegium, er også den romerske
biskop, Peters etterfølger, og biskopene, apostlenes
etterfølgere, forbundet med hverandre".
881, Herren gjorde Simon, ham Han
gav navnet Peter, alene til sin Kirkes klippe. Han overgav Ham Kirkens
nøkler; Han gjorde ham til hyrde for hele hjorden. "Det viser seg at den myndighet Peter har mottatt til
å binde og løse, også er blitt tildelt apostelkollegiet i
forening med dets hode". Peters og de andre apostlenes hyrdeoppdrag hører med til Kirkens
grunnvoll. Det føres videre av
biskopene, under pavens primat.
882, , Paven, Romas biskop og den
hellige Peters etterfølger, er "det varige og synlige opphav og
grunnlag for enheten blant biskopene og blant alle troende". "Den romerske biskop har nemlig i Kirken, i kraft av
sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle,
øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt
å utøve".
883"Bispekollegiets
myndighet, det vil si biskopenes myndighet in corpore, forutsetter imidlertid
at kollegiet blir oppfattet sammen med sitt hode, den romerske biskop."
Som sådant innehar bispekollegiet også "sammen med sitt hode,
den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i
hele Kirken. Denne myndighet kan ikke utøves uten den romerske biskops
samtykke".
884"Bispekollegiet
utøver makt over hele Kirken på høytidelig vis i
økumeniske konsiler". "Intet konsil er økumenisk som ikke er blitt stadfestet eller i
hvert fall godtatt som sådant av Peters etterfølger".
885"Forsåvidt
som det består av mange, er bispekollegiet et uttrykk for Guds folks
universalitet og mangfold; forsåvidt som det er samlet under ett hode, er
det uttrykk for enheten i Kristi hjord".
886, , "Biskopene er hver for seg
det synlige opphav og grunnlag for enheten i sin egen Kirke". Som sådan utøver
hver enkelt biskop "sitt hyrdeembede over den del av Guds folk som er ham
betrodd", med prestenes og diakonenes
bistand. Men som medlemmer av bispekollegiet har hver enkelt av dem del i
omsorgen for alle Kirkene, en omsorg de i første omgang
viser "ved å styre vel sin egen Kirke, som er en del av den allmenne
Kirke", for slik "tjener biskopene visselig hele Kristi mystiske
legeme, som også er et legeme av Kirker". Denne omsorgen skal
særlig vises de fattige, dem som forfølges for
troens skyld, og også misjonærene som arbeider overalt i verden.
887Lokalkirker
som deler naboskap og felles kultur, utgjør kirkeprovinser eller
større enheter som kalles patriarkater eller regioner. Biskopene innenfor slike
enheter kan samles til synoder eller provinskonsiler. "Av samme grunn kan
bispekonferansene i vår tid yte et mangfoldig og fruktbart bidrag til en
konkret virkeliggjørelse av biskopenes kollegiale sinnelag".
Læreembedet
888Biskopene, sammen med
prestene, sine medarbeidere, har som sin "første opgave (...) at
forkynde Guds Evangelium for alle mennesker", etter Herrens befaling. De "er nemlig troens
forkynnere som leder nye disipler til Kristus, de er sanne lærere" i
den apostoliske tro, "iført Kristi myndighet".
889For å bevare sin Kirke i
troens renhet, den tro som ble gitt videre av apostlene, ville Kristus gi den
del i sin egen ufeilbarlighet, Han som er sannheten. Ved "troens
overnaturlige skjønn" holder Guds folk "usvikelig fast ved
troen", under ledelse av Kirkens levende læreembede.
890, Læreembedets
(magisteriets) sendelse har forbindelse med at den pakt Gud sluttet med sitt
folk i Kristus, er endelig. Læreembedet skal beskytte folket mot
vranglære og villfarelse og sørge for at det har en objektiv
mulighet til å bekjenne den sanne tro uten å ta feil.
Læreembedets pastorale oppgave er på denne måten rettet mot
å våke over at Guds folk forblir i sannheten, den som gjør
fri. Med denne tjenesten for øye har Kristus skjenket hyrdene
ufeilbarlighetens nådegave i tros- og moralspørsmål. Denne
nådegaven kan utøves på ulike måter:
891"Det
er denne ufeilbarlighet den romerske biskop, bispekollegiets hode, innehar i
kraft av sitt embede når han, som den øverste hyrde og lærer
for alle kristne - de brødre han styrker i troen - i en sluttgyldig
erklæring forkynner en læresetning om tro eller moral (...). Den
ufeilbarlighet Kirken har fått løfte om, er også til stede
hos biskopene in corpore, når de utøver sitt øverste
læreembede sammen med Peters etterfølger", særlig
på et økumenisk konsil. Når Kirken gjennom sitt
høyeste læreembede fremsetter noe "som guddommelig
åpenbart og gjenstand for tro", og som Kristi lære,
"skal det gis troens tilslutning i lydighet til slike sluttgyldige
avgjørelser". Denne ufeilbarlighet
sammenfaller i utstrekning med den guddommelige åpenbarings trosskatt.
892Enn
videre bistår guddommelig hjelp apostlenes etterfølgere når
de underviser i samfunn med Peters etterfølger, og på en
særlig måte Romas biskop, hele Kirkens hyrde, og, uten å
være kommet frem til en ufeilbarlig fastleggelse og uten å uttale
seg "på en sluttgyldig måte", i utøvelsen av det
alminnelige (eller ordinære) læreembede, fremsetter en lære
som fører til bedre forståelse av åpenbaringen hva tro og
moral angår. Slik undervisning skal de troende "ta imot med et
kristent sinnelag", noe som adskiller seg fra en
trostilslutning, selv om det står i forlengelsen av den.
Helliggjøringsembedet
893Biskopen bærer
også ansvaret for å være "forvalter av den
yppersteprestelige nåde", især i eukaristien som
han selv frembærer eller lar prestene, sine medarbeidere, bære
frem. Eukaristien er nemlig midtpunktet i lokalkirkens liv. Biskopen og
prestene helliger Kirken ved sin bønn og sitt arbeid, ved ordets og
sakramentenes tjeneste. De helliger den ved sitt forbilde, ikke "ved
å opptre som herrer overfor dem dere har fått å ta vare
på, men" ved å "tre frem som et forbilde for
hjorden" (1 Pet 5, 3). Slik skal de "sammen med den hjord som er
betrodd i deres varetekt, nå frem til det evige liv".
Styringsembedet
894"Biskopene styrer de
lokale Kirker som er betrodd i deres omsorg i egenskap av Kristi stedfortredere
og utsendinger; de gjør det ved sine råd, tilskyndelser, sitt
eksempel, men også med den myndighet og de fullmakter de har fått
ovenfra" som de imidlertid skal
gjøre bruk av i den tjenerånd deres Mester var besjelet av.
895"Den myndighet som de
personlig utøver i Kristi navn, er deres egen som ordentlige og
umiddelbare foresatte, selv om utøvelsen av den i siste instans er
underlagt Kirkens høyeste myndighet". Men biskopene skal ikke
betraktes som pavens stedfortredere. Hans ordentlige og umiddelbare myndighet
over hele Kirken opphever ikke biskopenes myndighet, men stadfester og verner
om den. Den skal utøves i samfunn med hele Kirken under pavens
lederskap.
896Den gode hyrde skal
være forbilde og "form" for biskopens pastorale virksomhet. I
bevissthet om sine egne skrøpeligheter kan biskopen "bære
over med de uvitende og villfarende. Han skal ikke nekte å lytte til sine
underordnede, men holde av dem som sine egne barn (...). De troende bør
på sin side følge biskopen likesom Kirken følger Jesus
Kristus, og slik som Jesus Kristus følger Faderen":
Dere må alle følge biskopen slik
Jesus Kristus følger Faderen, og dere må følge presbyteriet
likesom apostlene. Diakonene må dere gi akt på som et Guds bud. Ingen må uten biskopens
samtykke foreta seg noe i de ting som angår Kirken.
|