I. Én dåp til syndenes forlatelse

977Vår Herre satte syndenes forlatelse i forbindelse med troen og dåpen: "Gå ut og forkynn Evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst." (Mark 16, 15-16). Dåpen er syndsforlatelsens første og viktigste sakrament fordi den forener oss med Kristus som døde for våre synder og oppstod til vår rettferdiggjørelse, "for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse" (Rom 6, 4).

978"I det øyeblikk vi avlegger vår første trosbekjennelse og mottar den hellige dåp som gjør oss rene, er den tilgivelse vi får, så full og hel at det overhodet ikke gjenstår noe som skal viskes ut, hverken av den opprinnelige synd eller av de synder som vi av egen vilje har begått, og heller ikke gjenstår det noen straff å sone for å bøte for dem (...). Men ikke desto mindre fritar ikke dåpens nåde noen fra naturens allehånde skrøpeligheter. Vi er tvertimot fremdeles nødt til å kjempe mot den lyst som til stadighet drar oss mot det onde".

979Hvem skulle kunne være sterk og årvåken nok til å unngå ethvert syndesår i denne kampen mot det ondes lyst? "Siden det altså var nødvendig at Kirken fikk makt til å tilgi synder, kunne heller ikke dåpen være den eneste måten tilgjengelig for den til å benytte seg av de nøkler til himlenes rike den hadde mottatt av Jesus Kristus; den måtte nødvendigvis være i stand til å meddele alle botferdige syndenes forlatelse, om de så hadde syndet inntil sin siste stund".

980Det er ved botens sakrament den døpte kan forsones med Gud og med Kirken:

Med rette kalte fedrene boten "en møysommelig dåp". For dem som har falt etter dåpen, er botens sakrament nødvendig for frelse, på samme måte som dåpen selv er det for dem som ennå ikke er gjenfødt.