I. Kristi oppstandelse og vår

Den gradvise åpenbaring av oppstandelsen

992De dødes oppstandelse åpenbarte Gud litt etter litt for sitt folk. Håpet om de dødes legemlige oppstandelse meldte seg som en indre konsekvens av troen på en Gud som hadde skapt hele mennesket, legeme og sjel. Himmelens og jordens skaper er også den som trofast overholder pakten med Abraham og hans ætt. Det er ut fra dette dobbelte perspektiv oppstandelsestroen begynner å komme til uttrykk. Makkabeermartyrene bekjenner i sine trengsler:

Verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover (2 Makk 7, 9). Når man skal skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen (2 Makk 7, 14).

993, Fariseerne og mange av Herrens samtidige håpet på oppstandelsen. Jesus lærer den klart. Til saddukeerne som benektet den, svarer Han: "Når dere kan fare så vill, er det fordi dere ingenting skjønner hverken av Skriftene eller av Guds kraft!" (Mark 12, 24). Troen på oppstandelsen hviler på troen på Gud som "ikke er de dødes Gud, men de levendes" (Mark 12, 27).

994, Men her er mere enn som så: Jesus knytter troen på oppstandelsen til sin egen person: "Jeg er oppstandelsen og livet" (Joh 11, 25). Det er Jesus selv som på den ytterste dag skal reise opp igjen dem som er kommet til tro på Ham, og som har spist Hans legeme og drukket Hans blod. Allerede her og nå gir Han tegn og pant på oppstandelsen ved å gi noen døde livet igjen. Slik varsler Han om sin egen oppstandelse, som imidlertid er av et annet slag. Han omtaler denne enestående begivenheten som "Jonastegnet" (Matt 12, 39) og tempeltegnet: Han forkynner sin oppstandelse på den tredje dag etter henrettelsen.

995, Å være et Kristi vitne er å være et "vitne om hans oppstandelse" (Apg 1, 22), å ha "sittet til bords med ham etter at han var oppstanden fra de døde" (Apg 10, 41). Det kristne håp om oppstandelsen er preget av møtene med den oppstandne Kristus. Vi skal oppstå som Ham, med Ham, ved Ham.

996Helt fra begynnelsen av støtte den kristne oppstandelsestroen på vantro og motforestillinger. "Ikke på noe punkt støter kristentroen på større motforestillinger enn angående kjødets oppstandelse". Det er nokså alment godtatt at menneskets liv fortsetter etter døden på en åndelig måte. Men hvordan skal en kunne tro at kroppen, som så åpenbart er dødelig, skal kunne gjenoppstå til evig liv?

Hvordan skal de døde gjenoppstå?

997Hva vil det si "å gjenoppstå"? I døden, da sjel og legeme skilles ad, går menneskets legeme i forråtnelse, mens sjelen går Gud i møte, samtidig som den forblir i forventningen om å gjenforenes med sitt herliggjorte legeme. I sin allmakt vil Gud ugjenkallelig gi vårt legeme uforgjengelig liv og gjenforene det med vår sjel ved kraften fra Jesu oppstandelse.

998Hvem skal gjenoppstå? Alle de døde: "De som har gjort godt, skal oppstå til liv, men de som har gjort ondt, skal oppstå til dom" (Joh 5, 29).

999, Hvordan? Kristus gjenoppstod med sitt eget legeme: "Se på mine hender og mine føtter: det er jo meg" (Luk 24, 39); men Han vendte ikke tilbake til et jordeliv. På samme måte, og i Ham, "skal alle gjenoppstå med sitt eget legeme, det de nå bærer", men det legemet vil være forvandlet til et "herlighetsfylt" (Fil 3, 21), et "åndelig legeme" (1 Kor 15, 44):

Men, vil man så si, hvordan kan de døde oppstå? Hva slags legeme kommer de igjen med? For et tåpelig spørsmål! Når du selv sår, får jo frøet ikke liv uten først å dø. Og det du sår, er heller ikke den planten som skal bli til, men bare et nakent frø (...). Det blir sådd i fornedrelse, men reiser seg forherliget. (...) de døde oppstår i uforgjengelig skikkelse (...). For det som er forgjengelig, må ikles uforgjengelighet, og vår dødelige natur må ikles udødelighet (1 Kor 15, 35-37. 42. 42-53).

1000 Dette "hvordan" overstiger våre forestillinger og vår fatteevne; bare for troen er det tilgjengelig. Men vår deltagelse i eukaristien gir oss allerede nå en forsmak på hvordan Kristus skal forvandle vårt legeme:

På samme måte som brødet som stammer fra jorden, etter å ha tatt imot påkallelsen av Gud ikke lenger er vanlig brød, men eukaristi, bestående av to ting, det ene fra himmelen, det andre fra jorden, på samme måte er vårt legeme som har del i eukaristien, ikke lenger forgjengelig, siden det håper på oppstandelsen.

1001 Når? Sikkert "på den ytterste dag" (Joh 6, 39-40. 44. 54; 11, 24); "ved verdens ende". De dødes oppstandelse er nemlig nært knyttet til Kristi gjenkomst:

For når befalingen lyder, når erkeengelens røst og Guds basun gir signalet, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de som er døde i samfunn med Kristus, skal først oppstå (...) (1 Tess 4, 16).

Oppstandne med Kristus

1002 Om det er så at Kristus skal oppreise oss "på den ytterste dag", så er det i en viss forstand like sant at vi allerede er oppstandne med Kristus. Ved Den Hellige Ånd er nemlig den kristnes liv allerede her på jorden deltagelse i Kristi død og oppstandelse:

I dåpen ble dere gravlagt sammen med ham, og med ham fikk dere del i oppstandelsen, fordi dere trodde på den Guds kraft som oppreiste Kristus fra de døde (...). Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre (Kol 2, 12; 3, 1).

1003 De troende, forenet som de er med Kristus ved dåpen, har virkelig del i den oppstandne Kristi liv i himmelen, men dette liv forblir "skjult med Kristus i Gud" (Kol 3, 3). "Men ikke bare oppvakte han oss fra de døde - han gav oss sete i himlene med og i Kristus Jesus" (Ef 2, 6). Vi som næres av Hans legeme i eukaristien, tilhører allerede Kristi legeme. Når vi oppstår på den ytterste dag, skal vi "stå frem med ham i herligheten" (Kol 3, 4).

1004 I påvente av den dagen har den troendes legeme og sjel del i den verdighet som følger av å "tilhøre Kristus". Av denne verdigheten følger kravet om respekt for sin egen kropp, og også for andres, særlig de lidendes:

Det (legemet) er til for Herren, som også Herren er til for vårt legeme. Og Gud som oppvakte Herren, skal også oppvekke oss, ved sin kraft. Vet dere ikke at deres legeme er en del av Kristi legeme? (...) (Vet dere ikke) at dere ikke tilhører dere selv (...)? Så gjør da også kroppen til et redskap for Guds ære! (1 Kor 6, 13-15. 19-20).