III. Den Hellige Ånd og Kirken i liturgien

1091 I liturgien er Den Hellige Ånd pedagog for Gudsfolkets tro; det er Han som utfører de "Guds storverk" den nye pakts sakramenter er. Åndens lengsel og verk i Kirkens midte er å få oss til å leve av den oppstandne Kristi liv. Når Han finner i oss det troens gjensvar Han selv har vekket, skjer et virkelig samvirke. Slik blir liturgien Den Hellige Ånds og Kirkens felles verk.

1092 I denne sakramentale forvaltning av Kristusmysteriet handler Den Hellige Ånd på samme måte som i de andre tider av frelsens økonomi: Han gjør Kirken rede til å møte dens Herre; Han minner om og åpenbarer Kristus for menighetens tro; Han gjør Kristusmysteriet levende og nærværende ved sin omskapende kraft; og endelig gjør Den Hellige Ånds samfunn Kirken til ett med med Kristi liv og sendelse.

Den Hellige Ånd forbereder møtet med Kristus

1093 Den Hellige Ånd fullbyrder den gamle pakts bilder i den sakramentale økonomi. Siden Kristi Kirke var "forberedt gjennom det israelittiske folks historie og den gamle pakt", har Kirkens liturgi beholdt og integrert og gjort til sine egne visse uerstattelige elementer i den gamle pakts gudsdyrkelse:

først og fremst lesning av Det Gamle Testamente; Salmebønnene; og fremfor alt minnet om de frelsesbegivenheter og meningsbærende tilskikkelser som er blitt fullbyrdet i Kristi mysterium (løftet og pakten, utferden fra Egypt og påsken, kongedømmet og templet, landflyktigheten og tilbakekomsten).

1094 Herrens påskekatekese bygger på denne samklangen mellom de to testamenter, slik tilfellet også er med apostlenes og kirkefedrenes undervisning. Denne katekesen tar sløret bort fra det som var skjult under Det Gamle Testamentes bokstav: Kristusmysteriet. Den kalles "typologisk" fordi den åpenbarer det nye Kristus bragte, ut fra "bilder" (typoi) som varslet om Ham gjennom hendelser, ord og symboler i den gamle pakt. Ved en slik nytolkning i sannhetens Ånd ut fra Kristus blir sløret fjernet fra bildene. Slik var syndfloden og Noas ark varsel om frelsen ved dåpen, på samme måte som skyen og overgangen over Rødehavet, og vannet som strømmet ut av klippen var et bilde på Kristi åndelige gaver; mannaen i ørkenen var et forvarsel om eukaristien, "det sanne himmelbrød" (Joh 6, 32).

1095 Derfor er det at Kirken, særlig i advents- og fastetiden og fremfor alt påskenatt, leser på nytt og gjenopplever alle de store begivenheter i frelsens historie innenfor rammen av liturgiens "i dag". Men dette forutsetter at katekesen hjelper de troende til en slik "åndelig" forståelse av frelsens økonomi, slik Kirkens liturgi legger den for dagen og lar oss oppleve den.

1096 Jødisk og kristen liturgi. Bedre kunnskap om det jødiske folks tro og religiøse liv, slik de bekjennes og leves den dag i dag, kan føre til større innsikt i visse sider av den kristne liturgi. For jøder som for kristne utgjør Den Hellige Skrift en vesentlig bestanddel av deres liturgier: for opplesningen av Guds Ord, for svaret på Ordet, lovprisningsbønn og forbønner for de levende og de døde, tilflukt til Guds barmhjertighet. Ordets liturgi har med sin særegne struktur sin opprinnelse i jødisk bønneskikk. Tidebønnene og andre tekster og liturgiske formuleringer har paralleller i jødisk bønn, på samme måte som våre ærverdigste bønner, derav Fadervår. De eukaristiske bønner er påvirket av forbilder i jødisk tradisjon. Forbindelsen mellom jødisk og kristen liturgi, men også forskjellene i innhold, blir særlig synlige ved de store fester i det liturgiske år, som f. eks. påsken. Kristne og jøder feirer påske: hos jødene dreier det seg om historiens påske, rettet mot fremtiden; hos de kristne om påsken som fullbragt i Kristi død og oppstandelse, selv om den fremdeles venter på den endelige fullbyrdelse.

1097 I den nye pakts liturgi er hver liturgisk handling, og da særlig feiringen av eukaristien og sakramentene, et møte mellom Kristus og Kirken. Den liturgiske forsamling har sin enhet i "Den Hellige Ånds samfunn" som samler Guds barn til Kristi ene legeme. Den overstiger alle menneskelige, rasemessige, kulturelle og sosiale tilhørigheter.

1098 Forsamlingen gjør seg rede til å møte sin Herre, den må være "et beredvillig folk". Denne hjertets forberedelse er Den Hellige Ånds og forsamlingens felles verk, særlig embedsbærernes. Den Hellige Ånds nåde søker å vekke tro, hjertets omvendelse og tilslutning til Faderens vilje. Slik holdninger er forutsetningen for å kunne ta imot andre nådegaver som gis i selve feiringen og for å bære det nye livs frukter den senere skal frembringe.

Den Hellige Ånd minner om Kristi mysterium

1099 Ånden og Kirken samarbeider om å gi Kristus og Hans frelsesverk til kjenne i liturgien. Liturgien er ihukommelsen av frelsens mysterium, særlig i eukaristien, og på lignende vis i de andre sakramentene. Den Hellige Ånd er Kirkens levende hukommelse.

1100 Guds Ord. Den Hellige Ånd minner først den liturgiske forsamling om meningen med frelsesbegivenheten ved å gjøre levende det Guds Ord som forkynnes for å mottas og etterleves:

Av største betydning for feiringen av liturgien er Den Hellige Skrift. For fra Skriften hentes lesningene, som også blir forklart i homilien, og fra den kommer de salmer som synges; det er under dens påvirkning bønnene og de liturgiske hymner er blitt til, og det er i den at liturgiens tegn og handlinger henter sin mening.

1101 Det er Den Hellige Ånd som gir dem som leser eller hører, en åndelig forståelse av Guds Ord, alt etter hjertets beredvillighet. Gjennom de ord, handlinger og symboler som danner renningen i den liturgiske feiring, oppretter Han et livsfellesskap mellom de troende, embedsbærerne og Kristus, Faderens Ord og bilde, slik at de blir i stand til å sette ut i livet meningen med det de hører, ser og gjør i gudstjenesten.

1102 "Det frelsesbringende ord vækker jo troen, hvorved de troendes forsamling opstår og vokser (...) og nærer den i de troendes (hjerter)". Forkynnelsen av Guds Ord er ikke ren undervisning, for den forventer et troens gjensvar i form av tilslutning og forpliktelse, med henblikk på pakten mellom Gud og Hans folk. Det er fremdeles Den Hellige Ånd som gir troens nådegave, styrker den og gir fellesskapet å vokse i den. Den liturgiske forsamling er først og fremst et fellesskap i troen.

1103 Anamnesen. Den liturgiske feiring henviser alltid til Guds frelsende inngripen i historien. "Denne åpenbaring formidles ved gjerninger og ord i gjensidig vekselvirkning (...); ordene forkynner gjerningene og henter frem i lyset den hemmelighet de bærer i seg". I Ordets liturgi "minner" Den Hellige Ånd forsamlingen om alt det Kristus har gjort for oss. Alt etter de liturgiske handlingers natur og og Kirkenes rituelle tradisjoner, "ihukommer" den liturgiske feiring Guds storverk i form av en mer eller mindre velutviklet anamnese. Den Hellige Ånd, som på denne måten vekker Kirkens hukommelse, frembringer så takksigelse og lovprisning (doksologi).

Den Hellige Ånd gjør Kristusmysteriet nærværende

1104 Den kristne liturgi minner ikke bare om de begivenheter som frelste oss, den gjør dem levende og nærværende. Kristi påskemysterium feires, det gjentas ikke; det er de liturgiske feiringer som gjentas, og i hver av dem utgydes Den Hellige Ånd som gjør det ene mysterium levende.

1105 Epiklesen ("nedkallelsen over") er den bønn hvor presten bønnfaller Faderen om å sende Den Helliggjørende Ånd slik at offergavene blir Kristi legeme og blod, og de troende som mottar dem, selv blir en levende offergave til Gud.

1106 Sammen med anamnesen utgjør epiklesen midtpunktet i enhver sakramental feiring, særlig i eukaristien:

Spør du etter hvordan brødet blir Kristi legeme og vinen (...) Kristi blod? Da svarer jeg deg: Den Hellige Ånd kommer til og utvirker det som overgår både ord og tanke. (...) Slå deg til ro med at det skjer ved Den Hellige Ånd, på samme måte som det var ved den hellige Jomfru og Den Hellige Ånd at Herren, ved seg selv og i seg selv, tok kjød.

1107 Den Hellige Ånds omskapningskraft i liturgien påskynder rikets komme og fullbyrdelsen av frelsens mysterium. Mens vi lever i forventning og håp, gir Han oss på en virkelig måte å foregripe det fulle og hele samfunn med Den Hellige Treenighet. Ånden, som sendes av Faderen som svar på Kirkens epiklese, gir livet til dem som tar imot Ham, og for dem utgjør Han her og nå "pantet" på deres arv.

Den Hellige Ånds samfunn

1108 Den Hellige Ånd sendes i enhver liturgisk handling for å opprette samfunn med Kristus og danne Hans legeme. Den Hellige Ånd er som sevjen i Faderens vintre som bærer frukt i grenene. Det er i liturgien at det aller nærmeste samarbeidet mellom Den Hellige Ånd og Kirken finner sted. Han, fellesskapets Ånd, forblir uavlatelig i Kirken, og derfor er det at Kirken er det store sakrament for samfunn med Gud for alle Guds barn som er spredt omkring. Åndens frukt i liturgien er på én og samme tid samfunn med Den Hellige Treenighet og samfunn med våre søsken i troen.

1109 Epiklesen er også en bønn om at den liturgiske forsamlings samfunn med Kristusmysteriet må nå sin fulle virkning. "Vår Herres Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn" (2 Kor 13, 13) må alltid være med oss og bære frukt, også utenfor feiringen av eukaristien. Kirken ber da Faderen sende Den Hellige Ånd for å gjøre de troendes liv til en levende offergave til Gud ved en åndelig omvandling i Kristi bilde, ved omsorg for Kirkens enhet og ved at de tar del i dens sendelse ved vitnesbyrd og tjeneste i kjærlighet.

Kort sagt

1110 I Kirkens liturgi blir Gud Faderen velsignet og tilbedt som opphav til alle skapelsens og frelsens velsignelser som Han har velsignet oss med i sin Sønn, for å gi oss barnekår ved Ånden.

1111 Kristi verk i liturgien er sakramentalt fordi Hans frelsesmysterium der blir gjort nærværende ved Hans Hellige Ånds kraft; fordi Hans legeme, som er Kirken, er som det sakrament (tegn og redskap) hvor Den Hellige Ånd forvalter frelsens mysterium; fordi Kirken på pilegrimsvandring gjennom sine liturgiske handlinger allerede nå får en forsmak på den himmelske liturgi.

1112 Den Hellige Ånds oppgave i liturgien er å gjøre forsamlingen rede til å møte Kristus; å minne om Kristus og gi Ham til kjenne for forsamlingens tro; å gjøre Kristi frelsesverk levende og nærværende ved sin omskapende kraft og å gjøre fellesskapets gave i Kirken fruktbart.