II. Kirkens sakramenter
1117
Ved Den Hellige Ånd som fører den "til hele sannheten",
har Kirken, lik en klok forvalter av Guds mysterier, litt etter litt erkjent den
skatt den hadde fått av Kristus, og hvordan den skulle forvaltes,
på samme måte som tilfellet var med De Hellige Skrifters kanon og
med troslæren. Slik skjelnet Kirken gjennom århundredene blant sine liturgiske
feiringer syv som i egentlig forstand er sakramenter innstiftet av Herren.
1118
Sakramentene er Kirkens sakramenter i dobbel forstand: de er "ved
Kirken" og "for Kirken". De er "ved Kirken", siden den
er sakramentet for Kristus som virker i den, ved Den Hellige Ånd som er
blitt sendt den. Og de er "for Kirken", de er de "sakramenter
som skaper Kirken" fordi de viser og meddeler
menneskene, særlig i eukaristien, den kjærlige Guds samfunn,
Én i tre personer.
1119
Kirken som sammen med sitt hode, Kristus, utgjør "som én
mystisk person", handler i sakramentene som et
"fellesskap av prester", med en "organisk struktur": ved dåpen og fermingen
blir det prestelige folk satt i stand til å feire liturgien; dessuten er
det visse troende som "ved vielsen til en kirkelig tjeneste, innsettes i
Kristi navn (...) til å røkte Kirken ved Guds Ord og
nåde".
1120
Den vigslede tjeneste eller det ministerielle (tjenende) prestedømme står i tjeneste hos de
døptes prestedømme. Den borger for at det virkelig er Kristus som
i sakramentene virker for Kirken ved Den Hellige Ånd. Den utsendelse til
frelse Faderen betrodde sin inkarnerte Sønn, ble betrodd apostlene og
gjennom dem deres etterfølgere: de mottar Jesu Ånd for å
handle i Hans navn og i Hans person. Slik utgjør den
vigslede tjeneste det sakramentale bånd som knytter den liturgiske
handling til det apostlene sa og gjorde, og gjennom dem til det Kristus sa og
gjorde, Han som er sakramentenes kilde og grunnvoll.
1121
De tre sakramentene dåp, ferming og ordinasjon meddeler, foruten
nåden, dessuten en sakramental karakter eller "segl" som gir
den kristne del i Kristi prestedømme og gjør ham til en del av
Kirken, etter ulik rangordning og med forskjellige oppgaver. Denne likedannelsen
med Kristus og Kirken, som skjer ved Ånden, er uutslettelig. Den forblir i den kristne for
alltid som mottagelighet overfor nåden, som løfte om og sikkerhet
for Guds beskyttelse og som kall til tjeneste for Gud og Kirken. Disse
sakramentene kan derfor aldri gjentas.
|