V. Det evige livs sakramenter

1130 Kirken feirer sin Herres mysterium "inntil Han kommer" og "Gud blir alt i alle" (1 Kor 11, 26; 15, 28). Allerede i apostolisk tid trekkes liturgien mot målet ved Åndens sukk i Kirken: "Marana tha!" (1 Kor 16, 22). Liturgien deler Jesu lengsel: "Inderlig har jeg lengtet etter å feire denne påske med dere (...) inntil den er fullkommen, i Guds rike" (Luk 22, 15-16). I Kristi sakramenter mottar Kirken allerede nå pantet på sin arv, den har del i det evige liv, "alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da vår store Gud og Frelser Kristus Jesus skal stå frem i sin herlighet" (Tit 2, 13). "Ånden og Bruden svarer: "Kom!" (...) Å ja, kom, Herre Jesus!" (Åp 22, 17. 20.)

Slik sammenfatter St. Thomas de forskjellige sider ved det sakramentale tegn: "Sakramentet er et tegn som ihukommer det som er gått forut, det vil si Kristi lidelse; som gir til kjenne det Kristi lidelse virker i oss, det vil si nåden; som forutser, jeg mener som varsler om den kommende herlighet".

Kort sagt

1131 Sakramentene er virksomme tegn på nåden, innstiftet av Kristus og betrodd Kirken, og som det guddommelige liv blir gitt oss ved. De synlige riter sakramentene feires ved, betegner og utvirker de nådegaver som er særegne for hvert sakrament. De bærer frukt i den som mottar dem, alt etter den holdning og det sinnelag de mottas med.

1132 Kirken feirer sakramentene som et fellesskap av prester, strukturert av de døptes prestedømme og de vigslede tjeneres prestedømme.

1133 Den Hellige Ånd forbereder mottagelsen av sakramentene ved Guds Ord og ved en tro som tar imot Ordet i beredvillige hjerter. Da styrker og uttrykker sakramentene troen.

1134 Frukten av det sakramentale liv er på samme tid personlig og kirkelig. På den ene side betyr den for hver troende å leve for Gud i Kristus Jesus; på den annen side betyr den for Kirken å vokse i kjærlighet og å styrkes i vitnesbyrdet.