1. artikkel: Å feire Kirkens liturgi

I. Hvem feirer?

1136 Liturgien "utføres" av "den hele Kristus" (Christus totus). De som nå feirer den hinsides tegn, er allerede med i den himmelske liturgi, der hvor feiringen består i fullt og helt samkvem og fest.

De som feirer den himmelske liturgi ()

1137 Den hellige Johannes Åpenbaring som leses i Kirkens liturgi, åpenbarer først for oss "en trone (..) reist i himmelen, og på tronen satt der En" (Åp 4, 2): "Herren" (Jes 6, 1). Deretter Lammet som "stod som ofret" (Åp 5, 6): den korsfestede og oppstandne Kristus, den eneste yppersteprest i det sanne paktstelt, den samme "som ofrer og som ofres, som gir og som gis". Til sist "Livets elv, - krystallklar springer den ut fra Guds og Lammets trone" (Åp 22, 1), et av de vakreste bilder på Den Hellige Ånd.

1138 De som er "sammenfattet" i Kristus, deltar i lovprisningen av Gud og i fullbyrdelsen av Hans råd: de himmelske makter, all skapningen (de fire levende skikkelser), tjenerne for den gamle og den nye pakt (de fireogtyve presbytere), det nye Gudsfolk (de hundreogfireogførti tusen), særlig martyrene "som var blitt myrdet for Guds Ords skyld" (Åp 6, 9-11), og den Allhellige Guds Mor (Kvinnen; Lammets Brud) og til sist "en uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles, av mennesker fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål" (Åp 7, 9).

1139 Det er denne himmelske liturgi Ånden og Kirken gir oss å ta del i når vi feirer frelsens mysterium i sakramentene.

De som feirer den sakramentale liturgi

1140 Det er hele fellesskapet, Kristi legeme i forening med sitt hode, som feirer. "De liturgiske handlinger er ikke av privat karakter, men feires av Kirken som sådan, den som er "enhetens sakrament"; det vil da si at den feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper. Og derfor angår de liturgiske handlinger hele Kirkens legeme, som de gir til kjenne og virker inn på; med hensyn til dens enkelte lemmer, berøres disse av dem på forskjellig vis, alt etter vigsel, funksjon og faktisk deltagelse". Derfor, "så ofte som ritene ut fra sin egenart krever en feiring i fellesskap, med de troendes tilstedeværelse og aktive deltagelse, skal det understrekes at en slik feiring er å foretrekke, så langt det er mulig, fremfor en individuell og praktisk talt privat feiring".

1141 Den forsamling som feirer, er fellesskapet av de døpte som "ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving (er) viet til å danne en åndelig bolig og et hellige prestedømme", for "ved i alle deler å handle som kristne mennesker" å bære frem "åndelige offergaver". Dette "allmenne prestedømme" er Kristi, den eneste yppersteprests prestedømme som alle Hans lemmer har del i:

Den hellige Mor Kirken har et stort ønske om at alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien, i pakt med selve dens vesens krav, og slik som det kristne folk - "et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk som Gud kan kalle sitt" (1 Pet 2, 9) - har rett og plikt til det i kraft av sin dåp.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1142 Men "ikke alle har den samme oppgave" (Rom 12, 4). Visse lemmer blir kalt av Gud, i og ved Kirken, til å gå i tjeneste hos felleskapet på en særlig måte. Disse tjenerne blir valgt og vigslet ved ordinasjonens sakrament hvor Den Hellige Ånd gjør dem i stand til å handle i Kristi, i hodets, person for å tjene alle Kirkens lemmer. Den vigslede tjener er som "ikonen" av Kristus, ypperstepresten. Siden det er i eukaristien Kirkens sakrament fullt ut kommer til syne, er det ved å føre forsetet under eukaristien at biskopens tjeneste først og fremst gis til kjenne, og i samfunn med ham, prestenes og diakonenes tjenester.

1143 For å stå til tjeneste for de troendes allmenne prestedømme finnes det også andre særtjenester som ikke er vigslet ved ordinasjonens sakrament, og hvis oppgave fastlegges av biskopene, alt etter liturgiske tradisjoner og pastorale behov. "Også ministranter, lektorer, kommentatorer og sangkor utfører en virkelig liturgisk tjeneste".

1144 Slik er det hele forsamlingen som er "liturg" i feiringen av sakramentene, hver med sin oppgave, men i "Åndens enhet" som virker i alle. "I den liturgiske feiring har hver enkelt, embedsbærer som legmann, sin oppgave å fylle. Han skal da utføre det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler - utelukkende det, men også alt det".