2. artikkel: Liturgisk mangfold og enhet i mysteriet

Liturgiske tradisjoner og Kirkens katolisitet

1200 Fra urmenigheten i Jerusalem og frem til Kristi gjenkomst feirer de Guds kirker som er trofaste mot den apostoliske tro, overalt det samme påskemysterium. Det mysterium som feires i liturgien, er ett, men måtene det feires på, er forskjellige.

1201 Så ufattelig rikt er Kristi mysterium at ingen liturgisk tradisjon kan uttrykke det fullt ut. Historien om hvordan de forskjellige riter har utfoldet og utviklet seg, vitner om en forbausende komplementaritet. Så lenge Kirkene levde etter disse liturgiske tradisjoner i troens og sakramentenes fellesskap, beriket de hverandre gjensidig og vokste i trofasthet mot Tradisjonen og mot hele Kirkens felles sendelse.

1202 Det var på grunn av selve denne sendelsen de forskjellige liturgiske tradisjoner oppstod. Kirkene innenfor et gitt geografisk og kulturelt område kom til å feire Kristi mysterium ved hjelp av særlige, kulturelt betingede uttrykksmåter: i overleveringen av "troens skatt" (2 Tim 1, 14), i liturgisk symbolikk, i måten å organisere brødrefellesskapet på, i den teologiske forståelse av mysteriene og i hellighetsformer. Slik gis Kristus, lys og frelse for alle folkeslag, til kjenne ved en Kirkes liturgiske liv for det folk og den kultur den er utsendt til og hvor den slår rot. Kirken er katolsk: den kan ta alle kulturers sanne rikdom opp i sin enhet etter å ha renset dem.

1203 De liturgiske tradisjoner eller riter som i dag holdes i hevd i Kirken, er: den latinske ritus (først og fremst den romerske, men også enkelte lokalkirkers ritus, slik som den ambrosianske, og også enkelte ordenssamfunns riter) og den bysantinske, den alexandrinske eller koptiske, den syrianske, den armenske, den maronittiske og den kaldeiske ritus. "I trofast overensstemmelse med tradisjonen, erklærer dette hellige konsil at den hellige Mor, Kirken, anser alle lovlig anerkjente riter som like i rett og verdighet, og at den for fremtiden ønsker å bevare dem og begunstige dem på alle måter".

Liturgi og kultur

1204 Feiringen av liturgien må svare til hvert enkelt folks særpreg og kultur. For at Kristi mysterium skal bli "forkynt for alle folk, for å bringe dem inn under troen" (Rom 16, 26), må det forkynnes, feires og etterleves slik i alle kulturer at disse ikke ødelegges, men blir gjenløst og fullbyrdet gjennom det. Det er med og ved sin egen menneskelige kultur, som Krisus tar opp i seg og omvandler, at mengden av Guds barn får adgang til Faderen for å prise Ham, i én Ånd.

1205 "I liturgien, særlig i sakramentsliturgien, finnes det en uforanderlig del - fordi den er av guddommelig innstiftelse -, og som Kirken våker over, og deler som er foranderlige, og som den har rett og av og til plikt til å tilpasse til nylig evangeliserte folks kulturer".

1206 "Liturgisk mangfold kan være en kilde til berikelse, men den kan også føre til spenninger, gjensidig misforståelse, ja, til skisma. På dette området er det klart at mangfoldet ikke må få skade enheten. Det må bare komme til uttrykk innenfor troskap overfor den felles tro, mot de sakramentale tegn som Kirken har tatt imot fra Kristus, og mot den hierarkiske kommunion. En kulturell tilpasning krever hjertets omvendelse, og, om nødvendig, brudd med de fedrene skikker som er uforenlige med den katolske tro".

Kort sagt

1207 Det er passende at feiringen av liturgien tilnærmelsesvis uttrykker seg innenfor kulturen til det folk hvor Kirken befinner seg, uten at den dermed underkaster seg den. For på den annen side er liturgien selv kulturskapende og kulturdannende.

1208 De ulike liturgiske tradisjoner eller riter som er lovlig godkjent, gir til kjenne Kirkens katolisitet, fordi de betegner og formidler det samme Kristusmysterium.

1209 Det kriterium som sikrer enhet i de liturgiske tradisjoners mangfold, er troskap mot den apostoliske Tradisjon, det vil si: fellesskap i den tro og de sakramenter som er tatt imot fra apostlene, et fellesskap som betegnes og garanteres ved den apostoliske suksesjon.