II. Fermingens tegn og riter

1293 I ritualet for dette sakramentet skal man særlig merke seg det tegn som salvingen er, og det den betyr og innpreger, nemlig det åndelige innsegl. I følge bibelsk og antikk symbolikk er salving rik på mening: olje er tegn på overflod og glede, den renser (salving med olje før og etter badet) og gjør smidig (idrettsmenn og brytere salvet seg); den er tegn på sunnhet fordi den lindrer sår, og den gjør glinsende av skjønnhet, sunnhet og styrke.

1294 Vi gjenfinner alle disse betydningene av salving med olje i det sakramentale liv. Salving med katekumenolje før dåpen betyr renselse og styrking; salving av syke uttrykker helbredelse og trøst. Salving med hellig krisma etter dåpen, ved fermingen og ved ordinasjonen er tegn på vigsel. Ved fermingen får de kristne, det vil si de salvede, enda større del i Jesu Kristi sendelse og den Helligåndens fylde Han er fylt av, slik at hele deres liv kan avgi "Kristi vellukt".

1295 Ved salvingen mottar fermlingen "merket", Den Hellige Ånds innsegl. Seglet er symbolet på personen, tegnet på hans myndighet og hans eiendomsrett til noe - det var slik man merket soldater med deres leders segl og slaver med deres herres -; det godkjenner en juridisk handling eller et dokument og kan gjøre innholdet hemmelig.

1296 Kristus sier selv at Faderen har merket Ham med sitt segl. Den kristne er også merket med et segl: "Den som knytter både oss og dere fast til Kristus, den Salvede, er Gud, Gud selv har salvet oss - han som også har satt sitt segl på oss, og som har gitt oss Ånden til pant i våre hjerter" (2 Kor 1, 22). Den Hellige Ånds innsegl viser at vi helt og fullt tilhører Kristus og for alltid er gått i Hans tjeneste, men det er også et løfte om Guds beskyttelse i den store eskatologiske prøvelse.

Feiringen av fermingen

1297 En viktig begivenhet, som riktignok går forut for fermingen, men som allikevel kan sies å være del av den, er vigslingen av hellig krisma. Det er biskopen som skjærtorsdag under oljevigselsmessen vigsler hellig olje for hele bispedømmet. I de orientalske kirker er denne vigslingen til og med forbeholdt patriarken.

Slik utformer den antiokenske liturgi vigslingsepiklesen over den hellige krisma (myron): "(Fader (...) send din Hellige Ånd) over oss og over denne olje som er foran oss, og vigsle den, slik at den kan være for alle dem som salves og merkes med den, hellig myron, prestelig myron, kongelig myron, gledens olje, lysets drakt, frelsens kappe, åndelig gave, helliggjørelse for sjel og legeme, uvisnelig glede, uutslettelig segl, troens skjold og skrekkhjelm mot alle fiendens anslag."

1298 Når fermingen feires adskilt fra dåpen, slik tilfellet er i den romerske ritus, begynner sakramentsliturgien med fornyelse av dåpsløftene og fermlingenes trosbekjennelse. Dette viser tydelig at fermingen finner sted i forlengelse av dåpen. Når det er en voksen som døpes, mottar han samtidig fermingen og tar del i eukaristien.

1299 I den romerske ritus strekker biskopen hendene ut over alle fermlingene, noe som siden apostlenes dager har vært tegn på Den Hellige Ånds gave. Deretter nedkaller biskopen utgydelsen av Ånden:

Allmektige Gud, vår Herres Jesu Kristi Far, du fridde disse dine barn fra synden og gjenfødte dem av vann og Ånd. Herre, inngi dem Den Hellige Ånd, Trøsteren, gi dem visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd; fyll dem med gudsfrykts Ånd. Ved Kristus, vår Herre.

1300 Deretter følger sakramentets vesentlige rite. I den latinske ritus "meddeles fermingens sakrament ved salving med hellig krisma på pannen som foretas under håndspåleggelse, og ved disse ordene: 'Accipe signaculum doni Spiritus Sancti': 'Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl'". I de orientalske kirker foretas, etter en epiklesebønn, salvingen med myron på alle de mest betydningsfulle delene av kroppen: pannen, øynene, nesen, ørene, leppene, brystet, ryggen, hendene og føttene. Hver salving ledsages av ordene: Sfragis doreas Pneumatos Hagiou (Signaculum doni Spiritus Sancti): "Segl på gaven som er Den Hellige Ånd".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1301 Fredshilsenen som avslutter sakramentsriten, betegner og tilkjennegir kirkelig fellesskap med biskopen og alle troende.