V. Den som forretter ved ferming

1312 Det er opprinnelig biskopen som forretter ved ferming.

I Østen er det vanligvis den prest som meddeler dåpen, som også umiddelbart etterpå meddeler fermingen under en eneste feiring. Han gjør det imidlertid med hellig olje som er blitt vigslet av patriarken eller biskopen, noe som styrker Kirkens apostoliske enhet. Enhetens bånd styrkes ved fermingens sakrament. I den latinske Kirke følger man samme skikk ved voksendåp eller når noen som er døpt i et annet kristent samfunn som ikke har noe gyldig fermingssakrament, gis adgang til Kirkens fulle fellesskap.

1313 I den latinske ritus er det biskopen som er den ordentlige forretter ved ferming. Hvis behovet oppstår, kan biskopen gi prester fullmakt til å ferme, skjønt det er ønskelig at han meddeler det selv, idet han har for øye at dette er årsaken til at fermingen ble adskilt fra dåpen i tid. Biskopene er apostlenes etterfølgere og har mottatt ordinasjonens sakrament i dets fylde. Når de meddeler fermingens sakrament, viser det at de som mottar det, knyttes nærmere til Kirken, til Kirkens apostoliske opprinnelse og til dens utsendelse for å vitne om Kristus.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1314 Når en kristen er i dødsfare, kan enhver prest meddele vedkommende fermingen. Kirken vil nemlig ikke at noen av dens barn, selv de aller minste, skal forlate denne verden uten å ha blitt fullkommengjort ved Den Hellige Ånd med Kristi fyldes gave.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

Kort sagt

1315 "Apostlene i Jerusalem fikk imidlertid vite at Samaria hadde tatt imot Guds Ord. De lot da Peter og Johannes reise ned som sine utsendinger; og de to kom og bad for de nydøpte, for at de skulle få Den Hellige Ånd. Ånden var nemlig ikke falt over noen av dem ennå, de hadde bare mottatt dåpen til Herren Jesu navn. Så la apostlene sine hender på dem, og de fikk Den Hellige Ånd" (Apg 8, 14-17).

1316 Fermingen fullbyrder dåpens nåde; den er det sakrament som gir oss Den Hellige Ånd for å grunnfeste oss sterkere i barnekåret hos Gud, innlemme oss fastere i Kristus, styrke båndet til Kirken, gi oss større del i dens sendelse og hjelpe oss til å vitne om kristentroen ved ord, ledsaget av gjerning.

1317 På samme måte som dåpen, preger fermingen inn i den kristnes sjel et åndelig tegn eller uutslettelig "character"; derfor kan dette sakramentet bare mottas én gang i livet.

1318 I Øst meddeles dette sakramentet umiddelbart etter dåpen; det følges av deltagelse i eukaristien, en tradisjon som synliggjør enheten i de tre kristne innvielsessakramenter. I den latinske Kirke meddeles sakramentet når vedkommende har nådd skjels år og alder, og feiringen av det forbeholdes vanligvis biskopen, noe som viser at det styrker båndet til Kirken.

1319 Fermlingen som er kommet til skjels år og alder, må bekjenne troen, være i nådens stand, ha til hensikt å ta imot sakramentet og være forberedt på å fylle sin rolle som Kristi disippel og vitne, både innenfor det kirkelige fellesskap og i timelige saker.

1320 Den vesentlige rite i fermingen er salving med hellig krisma på den døptes panne (i Østen likeledes på andre sanseorganer), samtidig som den forrettende legger hånden på hans hode og uttaler ordene: "Accipe signaculum doni Spiritus Sancti": "Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl" i den romerske ritus, eller "Signaculum doni Spiritus Sancti" [Segl på Den Hellige Ånds gave] i den bysantinske.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1321 Når fermingen feires adskilt fra dåpen, uttrykkes dens forbindelse med dåpen blant annet ved fornyelse av dåpsløftene. Ferming under eukaristien bidrar til å understreke enheten i de kristne innvielsessakramenter.