V. Det sakramentale offer: takksigelse, minne, nærvær

1356 Når vi kristne har feiret eukaristi helt fra begynnelsen av, og i former som i alt vesentlig er forblitt uforandret til tross for tidenes og liturgienes mangfoldighet, er det fordi vi vet oss bundet av Herrens befaling kvelden før Han gikk til sin lidelse: "Gjør dette til minne om meg" (1 Kor 11, 24-25).

1357 Vi oppfyller Herrens befaling ved å feire minnet om Hans offer. Når vi gjør det, bærer vi frem for Faderen det Han selv har gitt oss: skaperverkets gaver, brød og vin, som ved Den Hellige Ånds kraft og Kristi ord er blitt Kristi legeme og blod: slik blir Kristus virkelig og gåtefullt nærværende.

1358 Derfor må vi ta for oss eukaristien:

som takksigelse og lovprisning til Faderen; som Kristi og Hans legemes minneoffer; som Kristi nærvær ved Hans Ords og Hans Ånds kraft.

Takksigelse og lovprisning til Faderen

1359 Eukaristien, sakrament for vår frelse som Kristus vant oss på korset, er også et lovoffer i takksigelse for skaperverket. I det eukaristiske offer blir hele det skaperverk Gud elsker, båret frem for Faderen gjennom Kristi død og oppstandelse. Gjennom Kristus er Kirken i stand til å bære frem lovoffer i takksigelse for alt det gode, vakre og rette Gud har gjort i skaperverket og i mennesket.

1360 Eukaristien er et takkoffer til Faderen, en velsignelse hvor Kirken uttrykker sin takknemlighet til Gud for alle Hans velgjerninger, for alt Han har gjort gjennom skapelsen, gjenløsningen og helliggjørelsen. Eukaristi betyr jo i første rekke takksigelse.

1361 Eukaristien er også det lovoffer hvor Kirken lovsynger Guds ære i hele skaperverkets navn. Dette lovofferet er kun mulig gjennom Kristus: Han gjør de troende til ett med sin person, med sin lovprisning og sin forbønn, slik at lovofferet til Faderen bæres frem av Kristus og med Ham for å bli funnet velbehagelig i Ham.

Kristi og Hans legemes - Kirkens - minneoffer

1362 Eukaristien er minnet om Kristi påske, Hans ene offer som blir gjort nærværende og frembåret sakramentalt i Kirkens, Hans legemes, liturgi. I alle eukaristibønner finner vi etter innstiftelsesordene en bønn som kalles anamnese eller minne.

1363 I bibelsk betydning er ikke minne bare å huske begivenheter i fortiden, men å forkynne Guds storverk mot menneskene. Når disse begivenhetene feires liturgisk, blir de på en måte nærværende og levende. Det er slik Israel forstår utfrielsen fra Egypt: hver gang påsken feires, blir utferden fra Egypt gjort nærværende i de troendes hukommelse for at de skal rette sin livsførsel etter den.

1364 I Det Nye Testamente får minnemåltidet en ny mening. Når Kirken feirer eukaristien, minnes den Kristi påske, og da er Hans påske til stede: det offer Kristus frembar én gang for alle på korset, er fremdeles levende og nærværende. "Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet, feires på alteret, finner vår frelse sted".

1365 Siden eukaristien er minnet om Kristi påske, er den også et offer. Eukaristiens offerpreg fremgår av selve innstiftelsesordene: "Dette er mitt legeme, som gis for dere" og: "Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere" (Luk 22, 19-20). I eukaristien gir Kristus det samme legeme som Han gav for oss på korset, det samme blod som "utøses for de mange, til forlatelse for deres synder" (Matt 26, 28).

1366 Eukaristien er altså et offer fordi den "re-presenterer" (gjør nærværende igjen) korsofferet, fordi den er minnet om det, og fordi den gir del i fruktene av det:

For selv om [Kristus], vår Gud og Herre, hengav seg selv til Gud Faderen ved å dø på korsets alter én gang for alle, for der å utvirke for dem (menneskene) den evige gjenløsning, og for at Hans prestedømme ikke skulle utslukkes ved Hans død (Hebr 7, 24. 27), overlot Han ved den siste nattverd, "i den natt da han ble forrådt" (1 Kor 11, 23), til Kirken, sin elskede brud, et synlig (slik menneskenaturen har behov for) offer, i hvilket det blodige (offer) Han én gang for alle skulle bære frem på korset, igjen skulle bli gjort nærværende (repræsentaretur), og minnet om det forbli til verdens ende (1 Kor 11, 23), og dets frelsende kraft bli anvendt på de synder vi hver dag begår.

1367 Kristi offer og det eukaristiske offer er ett og samme offer: "For det er én og samme offergave (hostia), og det er den samme som nå ofrer ved prestenes tjeneste, som den gang ofret seg på korset, bare måten å ofre på er forskjellig": "Og siden det i det guddommelige offer som skjer i messen, er det den samme Kristus som innesluttes og ublodig ofres, som den som på korsets alter blodig ofret seg én for alle ... er dette offer i sannhet løskjøpende".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1368 Eukaristien er også Kirkens offer. Kirken, Kristi legeme, har del i sitt hodes offer. Sammen med Ham frembæres den selv fullt og helt. Den forener seg med Hans forbønn hos Faderen for alle mennesker. I eukaristien blir Kristi offer også Hans lemmers offer. De troendes liv, deres lovsang og lidelser, deres bønn og deres arbeid, forenes med Kristi gjerning og Hans fullkomne offergave og får på denne måten en helt ny verdi. Kristi offer som er til stede på alteret, gir alle kristne slektledd mulighet for å forene seg med Hans offergave.

I katakombene fremstilles Kirken ofte som en kvinne i bønn, med armene løftet og utstrakt i orantestilling. På samme måte som Kristus strakte sine armer ut på korset, bærer Kirken frem seg selv og går i forbønn for alle mennesker, - ved Ham og med Ham og i Ham.

1369 Hele Kirken er forenet med Kristi offergave og forbønn. Paven, som har fått Petri tjeneste i Kirken, knyttes til hver feiring av eukaristien hvor han blir nevnt som tegn på og tjener for den allmenne Kirkes enhet. Stedets biskop er alltid ansvarlig for eukaristien, selv når den feires av en prest; hans navn nevnes for å vise at han fører forsetet i lokalkirken, omgitt av sitt presteskap og bistått av sine diakoner. Menigheten går også i forbønn for alle de embedsbærere som bærer frem eukaristiofferet for den og sammen med den:

Bare den eukaristi skal regnes for rettmessig som finner sted under biskopens ledelse eller én han har gitt fullmakt.

Ved præsternes tjeneste fuldbyrdes de troendes åndelige offer i forening med Kristi, den eneste Midlers offer, som på hele Kirkens vegne ved præsternes hender på ublodig og sakramental vis frembæres i eukaristien, indtil Herren selv kommer.

1370 Det er ikke bare de lemmer som ennå er her nede, men også de som allerede befinner seg i himmelens herlighet, som forenes med Kristi offer: det er i samfunn med den hellige Jomfru Maria, og til minne om henne og alle hellige menn og kvinner, Kirken bærer frem det eukaristiske offer. I eukaristien står Kirken sammen med Maria, som ved foten av korset, ett med Kristi offergave og Hans forbønn.

1371 Det eukaristiske offer frembæres også for avdøde troende "som er døde i Kristus, men ennå ikke renset fullt ut", for at de må få gå inn til Kristi lys og fred:

Begrav dette legemet hvor dere vil! Bry dere ikke om det! Alt jeg ber dere om, er å komme meg i hu ved Herrens alter, uansett hvor dere måtte befinne dere.

Deretter ber vi (i anaforen) for de hellige og innsovnede fedre og biskoper, og i største alminnelighet for alle dem som har sovnet inn før oss, for vi tror at dette vil være til stor sælebot for de sjeler vi ber for i nærvær av den hellige og fryktinngytende offergave. (...) Ved å bønnfalle Gud for dem som er sovnet inn, om de enn var syndere, (...) bærer vi frem Kristus, slaktet for våre synder, og gjør Gud, menneskenes venn, mildt stemt mot dem og oss.

1372 St. Augustin har på en beundringsverdig måte sammenfattet denne læren som er en tilskyndelse til å ta stadig inderligere del i vår gjenløsers offer som vi feirer i eukaristien:

Hele denne gjenløste stad, det vil si de helliges samfunn og forsamling, bæres frem for Gud som alles offer av ypperstepresten, Han som i en slaves skikkelse gikk like til å gi seg selv for oss i sin lidelse for å gjøre oss til et legeme med slikt et hode. (...) Dette er kristnes offer: "til sammen å utgjøre ett legeme i Kristus" (Rom 12, 5). Og dette offer feirer Kirken i alterets sakrament som de troende kjenner så godt, og hvor den gjøres kjent med at i det som den ofrer, ofres den selv.

Kristi nærvær ved sitt Ords og Den Hellige Ånds kraft

1373 "For Kristus Jesus er død, ja, oppstanden, og troner ved Guds høyre hånd, og går nå i forbønn for oss" (Rom 8, 34), og Han er til stede på mange slags vis i sin Kirke: ved sitt Ord, i Kirkens bønn, "der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn" (Matt 18, 20), i fattige, syke og fanger (Matt 25, 31-46), i sine sakramenter som Han er opphav til, i messeofferet og i embedsbærerens person. Men "aller mest er Han til stede under de eukaristiske skikkelser".

1374 Den måten Kristus er til stede under de eukaristiske skikkelser på, er enestående. Den gjør at eukaristien står over de andre sakramentene, og gjør den til "det åndelige livs fullkommenhet og det mål alle sakramentene er rettet mot". I eukaristiens allerhelligste sakrament "er sant, virkelig og med hele sitt vesen (substantialiter) innesluttet vår Herres Jesu Kristi legeme og blod sammen med Hans sjel og Hans guddom og dermed hele Kristus". "Dette nærvær kalles "virkelig", ikke i eksklusiv betydning, som om andre former for nærvær ikke var "virkelige", men i uthevet betydning fordi det dreier seg om et nærvær av Kristi vesen, og fordi Kristus, Gud og menneske, ved det er til stede med hele seg".

1375 Det er ved forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod at Kristus gjøres nærværende i dette sakramentet. Kirkefedrene hevdet med styrke Kirkens tro på at Kristi ord og Den Hellige Ånds virke er mektige nok til å utvirke denne forvandlingen. St. Johannes Krysostomos sier det slik:

Det er ikke mennesket som gjør at offergavene blir Kristi legeme og blod, men Kristus selv som ble korsfestet for oss. Presten, Kristi bilde, fremsier ordene, men deres virkning og nåde kommer fra Gud. Dette er mitt legeme, sier Han. Dette ordet forvandler offergavene.

St. Ambrosius sier om forvandlingen:

Vi skal være forvisset om at dette er ikke noe naturen har frembragt, men noe velsignelsen har vigslet, og at velsignelsens kraft overgår naturens, fordi selve naturen forvandles av velsignelsen (...). Skulle Kristi ord, som skapte av intet det som ikke var til, ikke kunne forvandle det som er, til noe som ennå ikke var? For å gi tingene deres første natur er da ikke mindre enn å forvandle den.

1376 Tridentinerkonsilet sammenfattet den katolske tro slik: "Siden Kristus, vår gjenløser, sa at det Han ofret under brødets skikkelse, i sannhet var Hans legeme, har man alltid hatt denne overbevisning i Guds Kirke, som denne hellige synode nå på nytt erklærer: ved vigslingen av brødet og vinen forvandles brødets hele vesen til vår Herres Kristi legemes vesen og vinens hele vesen til Hans blods vesen. Den hellige katolske Kirke kaller denne forvandling passende transsubstansiasjon (vesensforvandling")".

1377 Kristi eukaristiske nærvær begynner i konsekrasjonsøyeblikket og varer så lenge de eukaristiske skikkelser gjør det. Kristus er helt til stede under hver av skikkelsene og helt til stede under hver enkelt del av dem, slik at Kristus deles ikke opp når brødet brytes.

1378 Dyrkelse av eukaristien. Innenfor messens liturgi uttrykker vi vår tro på Kristi virkelige nærvær under brødets og vinens skikkelse blant annet ved knebøyning eller ved å bøye oss dypt, som tegn på tilbedelse av Herren. "Den katolske Kirke har tilbedt, og tilber fortsatt, eukaristiens sakrament på den måte som tilkommer det, ikke bare under messen, men også utenfor: ved å oppbevare de konsakrerte hostier med største omsorg, ved å sette dem frem slik at de troende høytidelig kan ære dem, ved å bære dem i prosesjon".

1379 Tabernaklet var opprinnelig ment til å oppbevare eukaristien på en verdig måte slik at den kunne bringes syke og fraværende utenom messen. Etter hvert som troen på Kristi virkelige nærvær i eukaristien ble utdypet, ble Kirken seg bevisst betydningen av å tilbe Herren i stillhet under de eukaristiske skikkelser. Derfor bør tabernaklet plasseres på et særlig verdig sted i kirken; det bør være laget slik at det understreker og tydeliggjør Kristi sanne og virkelige nærvær i det hellige sakrament.

1380 Kristi fortsatte tilstedeværelse i Kirken på denne enestående måten er i høyeste grad meningsfull. Siden Kristus i synlig skikkelse skulle forlate sine egne, ville Han gi oss sitt nærvær i sakramentet; siden Han skulle gi seg selv på korset for å frelse oss, ville Han at vi skulle eie minnet om den kjærlighet Han elsket oss med "inntil enden" (Joh 13, 1), ja, like til å gi sitt eget liv. I sitt eukaristiske nærvær forblir Han nemlig på gåtefullt vis midt iblant oss som den som elsket oss og gav seg selv for oss, og Han er det fremdeles under de tegn som uttrykker og formidler denne kjærligheten:

Kirken og verden har sterkt behov for dyrkelse av eukaristien. Jesus venter på oss i dette kjærlighetens sakrament. La oss ta oss tid til å gå Ham i møte i tilbedelse, i en kontemplasjon full av tro og villighet til å sone for verdens tunge synder og misgjerninger. Måtte vår tilbedelse aldri opphøre.

1381 "Kristi sanne legemes og Kristi sanne blods nærvær i dette sakrament "erfarer man ikke gjennom sansene", sier den hellige Thomas, "men gjennom troen alene, som støtter seg til Guds autoritet". Derfor sier St. Kyrill, i en kommentar til St. Lukas, 22, 19: "Dette er mitt legeme, gitt for dere": "Undre deg ikke på om det er sant, men tro heller Herrens ord, for Han som er Sannheten, lyver ikke"":

Jeg tilber ydmykt deg, du løynde guddom stor,

som under disse tegn er skjult for meg på jord.

Men fast og trygt i deg mitt hjerte senker seg,

om evnen mangler meg til fullt å fatte deg.

Ved syn og sans og smak jeg dåret her vel blir,

men Guds, min Herres ord, en sikker tro meg gir.

På det Guds Sønn har sagt, så fullt og fast jeg tror,

for hva er mere sant enn dette sannhetsord.