II. Hvorfor et forsoningens sakrament etter dåpen?

1425 "Dere har latt dere tvette rene; dere er blitt helliget og rettferdiggjort ved vår Herre Jesu Kristi navn, ved Ånden fra vår Gud" (1 Kor 6, 11). Man må være seg bevisst hvor stor den Guds gave er som skjenkes oss i de kristne innvielsessakramenter, for å fatte i hvilken grad synd er noe helt utelukket for den som har "ikledd seg Kristus" (Gal 3, 27). Men den hellige apostel Johannes sier jo også: "Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten bor ikke i oss" (1 Joh 1, 8). Og Herren selv har lært oss å be slik: "Forlat oss vår skyld" (Luk 11, 4), og knyttet gjensidig tilgivelse av skyld til Guds forlatelse av våre synder.

1426 Omvendelsen til Kristus, gjenfødelsen i dåpen, Den Hellige Ånds gave, Kristi legeme og blod som føde, har gjort oss "hellige og plettfrie for hans åsyn" (Ef 1, 4), slik Kirken, Kristi brud, er "hellig og uplettet" (Ef 5, 27). Det nye liv vi har mottatt gjennom den kristne innvielse, fjerner imidlertid ikke menneskenaturens skrøpelighet og svakhet, og heller ikke lysten til det onde, som tradisjonen kaller concupiscientia, og som blir værende i de døpte for at de skal herdes i kristenlivets strid, hjulpet av Kristi nåde. Dette er en omvendelseskamp for den hellighet og det evige liv som Kristus uten opphør kaller oss til.