III. De døptes omvendelse
1427 (, ) Jesus kaller til
omvendelse. Dette
kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: "Tiden er inne, og
Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!" (Mark 1, 15.)
I Kirkens forkynnelse retter dette kallet seg først og fremst til dem
som ennå ikke kjenner Kristus og Hans Evangelium. Derfor er det da
også først og fremst i dåpen at den første og
grunnleggende omvendelse finner sted. Det er ved troen på Det Glade
Budskap og ved dåpen vi forsaker det onde og
finner frelse, det vil si forlatelse for alle våre synder og det nye livs
gave.
1428
Men Kristi kall til omvendelse fortsetter å lyde hele kristenlivet
igjennom. Den annen omvendelse er en stadig oppgave for hele Kirken som
"rommer syndere i sitt eget skjød", den som "på
én gang er hellig og trenger til renselse, og derfor stadig tilstreber
botferdighet og fornyelse". Omvendelseskampen er ikke
alene menneskets verk. Den springer ut av det "knuste hjerte" (Sal
51, 19) som røres og ledes av nåden til å besvare Guds
miskunnsrike kjærlighet, Han som elsket oss først.
1429
Den hellige Peters omvendelse, etter at han tre ganger hadde fornektet sin
Mester, vitner om dette. Jesu blikk, uendelig fylt av miskunn, får
angerens tårer til å renne (Luk 22, 61), likesom det fremkaller Peters
trefoldige kjærlighetserklæring til Ham etter oppstandelsen. Den annen omvendelse
angår også hele fellesskapet. Dette fremgår av Herrens kall
til en hel Kirke: "Omvend deg!" (Åp 2, 5. 16).
St. Ambrosius sier om
de to omvendelser at det i Kirken "finnes vann og tårer:
dåpens vann og botferdighetens tårer".
|