IV. Den indre botferdighet
1430
Slik tilfellet allerede var med profetene, tar ikke Jesu kall til omvendelse
først og fremst sikte på ytre gjerninger, "sekk og
aske", faste og botsøvelser, men på hjertets omvendelse og
den indre botferdighet. Uten dem er botsøvelser fruktesløse og
løgnaktige; det er tvertimot den indre omvendelse som får oss til
å uttrykke denne indre holdning i form av synlige tegn, botferdige
handlinger og verk.
1431
Den indre botferdighet fører til å ville gi hele vårt liv en
ny retning, å vende om til Gud av hele vårt hjerte, bryte med
synden, vende oss bort fra det onde og føle avsky for de misgjerninger
vi har gjort. Samtidig innebærer den ønske og fast beslutning om
å endre vår livsførsel, idet vi håper på Guds
miskunn og setter vår lit til Hans nådes hjelp. Denne hjertets
omvendelse ledsages av helsebringende smerte og nedstemthet som fedrene kaller
animi cruciatus (sinnets pinsel), compunctio cordis (hjertets ruelse).
1432
Menneskets hjerte er tungt og forherdet. Gud må gi mennesket et nytt
hjerte. Omvendelsen er i
første rekke et verk av Guds nåde som vender vårt hjerte til
Ham: "Herre, vend oss om til deg, så vi kan vende tilbake"
(Klag 5, 21). Gud gir oss styrke til å
begynne på nytt. Det er når vi oppdager hvor stor Guds
kjærlighet er, at vårt hjerte skjelver ved tanken på
syndebyrdens forferdelighet, og at det begynner å frykte for å
krenke Gud ved synd og å bli skilt fra Ham. Menneskehjertet omvender seg når
det ser på Ham som våre synder har gjennomstunget:
La oss ha
øynene festet på Kristi blod og forstå hvor stor en pris det
har i Faderens øyne, for utgydt til vår frelse la det angerens
nåde til rette for verden.
1433
Siden påske er det Den Hellige Ånd som har gått "i rette
med verden og åpenbart synd" (Joh 16, 8), fordi verden ikke har
trodd på Ham som Faderen har utsendt. Men det er den samme Ånd som
avslører synd, og som er Trøsteren, Han som inngir angerens og
omvendelsens nåde i menneskets hjerte.
|