V. Vandringsbrødet, den kristnes siste sakrament
1524
I tillegg til sykesalvingen rekker Kirken eukaristien som vandringsbrød
til dem som er i ferd med å forlate dette liv. Kommunionen ved Kristi
legeme og blod i det øyeblikk man er i ferd med å gå til
Faderen, får en særlig mening og betydning. Den er det evige livs
sæd og oppstandelsens kraft, slik Herren har sagt: "Den som spiser
mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv, og ham vil jeg
oppreise på den ytterste dag" (Joh 6, 54). Eukaristien, den
døde og oppstandne Kristi sakrament, blir her sakramentet for overgangen
fra død til liv, fra denne verden til Faderen.
1525
Slik dåpens, fermingens og eukaristiens sakramenter utgjør et hele
som kalles "den kristne innvielses sakramenter", slik kan man si at
når den kristnes liv er til ende, utgjør boten, den hellige
salving og eukaristien, som vandringsbrød, "sakramentene som
gjør rede til det himmelske fedreland", eller de sakramenter som
fører pilegrimsgangen til veis ende.
Kort sagt
1526
"Og er der en som er syk, må han kalle til seg Kirkens presbytere;
de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal
bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen.
Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt" (Jak 5, 14-15).
1527
Sykesalvingens sakrament har det øyemed å meddele en særlig
nåde til kristne som lider under de vanskeligheter alvorlig sykdom og
alderdom fører med seg.
1528
Det passende øyeblikk for å motta den hellige salving er med
sikkerhet kommet når den troende begynner å komme i dødsfare
på grunn av sykdom eller alderdom.
1529
Hver gang en kristen blir alvorlig syk, kan han motta den hellige salving, og
likeledes når sykdommen forverres etter at han har mottatt den.
1530
Bare prester (presbytere og biskoper) kan meddele sykesalvingens sakrament; for
å meddele det benytter de seg av olje som er velsignet av biskopen, eller
om nødvendig av forrettende presbyter selv.
1531
Det vesentlige i feiringen av sakramentet består i å salve den syke
på panne og hender (i den romerske ritus) eller på andre
legemsdeler (i Østen). Salvingen ledsages av forrettende prests
liturgiske bønn om dette sakramentets særlige nåde.
1532
Den særlige nåde sykesalvingens sakrament gir, har disse
virkninger:
den sykes forening med Kristi lidelse, til
beste for ham selv og for hele Kirken;
trøst, fred og mot til å
bære sykdommens og alderdommens lidelser som en kristen;
syndenes forlatelse dersom den syke ikke har
kunnet motta den gjennom botssakramentet;
helbredelse, dersom dette er til
sælebot:
forberedelse til overgangen til det evige
liv.
|