II. Ordinasjonens sakrament i frelsens økonomi

Prestedømmet i den gamle pakt

1539 Det utvalgte folk ble av Gud innsatt som "et kongerike av prester og et hellig folk" (Ex 19, 6). Men ut av Israels folk valgte Gud seg én av stammene, Levis stamme, til å ta seg av gudstjenesten; Gud selv er dens arvelodd. En særlig rite vigslet de første i den gamle pakts prestedømme. Der blir prestene "utkåret av sitt folks midte for å være menneskenes representanter overfor Gud, og frembære for ham deres offergaver og deres sonoffer for sine synder".

1540 Dette prestedømmet, innsatt for å forkynne Guds Ord og gjenopprette samfunnet med Gud ved ofringer og bønner, var imidlertid ute av stand til å frelse. Det måtte til stadighet gjenta ofringene og kunne ikke oppnå den endelige helliggjørelse som bare Kristi offer maktet å utvirke.

1541 Allikevel ser Kirkens liturgi forvarsel om den nye pakts ordinerte tjeneste i Arons prestedømme og i levittjenesten, på samme måte som i innsettelsen av de sytti "eldste". Slik ber nemlig Kirken, i den latinske ritus, i vigselsprefasjonen ved ordinasjon av biskoper:

Du vår Gud og vår Herres Jesu Kristi Far, (...) gjennom hele den gamle pakt begynte du å danne din Kirke; fra opphavet av har du forutbestemt til rettferdighet det folk som er av Abrahams ætt. Du gav dem ledere og prester og lot aldri din helligdom være uten et presteskap som kunne forrette den hellige tjeneste...

1542 Ved prestevigsel ber Kirken:

Stå oss bi, Herre, hellige Fader, (...) [allerede i den gamle pakt og for å bære bud om de sakramenter som skulle komme], da du hadde innsatt yppersteprester til å lede ditt folk, utvalgte du menn av lavere rang og verdighet til å stå dem bi og hjelpe dem i deres tjeneste. [Slik oppstod prestedømmets grader og levittenes tjenester, innstiftet ved hellige riter]. Du gav den ånd Moses hadde mottatt, videre til sytti vise menn, [så han med deres hjelp lettere kunne råde over det tallrike folk under vandringen gjennom ørkenen]. På samme vis gav du videre til Arons sønner den åndens fylde som var gitt deres far.

1543 Og i vigselsbønnen for ordinasjon av diakoner bekjenner Kirken:

Allmektige Gud (...) Ved din underfulle lov har du sammenføyet alt til et hele og gitt din Kirke å vokse og utvides til et stadig større tempel. Til dette har du innstiftet det tredelte embede, hvis tjenere i ydmyk lydighet skal utbre ditt rike og forherlige ditt navn. De første valgte du ut blant Levis sønner til å tjene deg i ditt hellige tabernakel, og oppnå din evige velsignelse som en uforgjengelig arv for ditt folk.

Kristi ene prestedømme

1544 Alle forvarsel i den gamle pakts prestedømme fullbyrdes i Kristus Jesus, den "ene mellommann mellom Gud og mennesker" (1 Tim 2, 5). Melkisedek, "prest for Den Høyeste Gud" (Gen 14, 18), blir av den kristne tradisjon betraktet som et forvarsel om Kristi prestedømme, den eneste "yppersteprest ifølge Melkisedeks orden" (Hebr 5, 10; 6, 20), "hellig, uskyldig, ren" (Hebr 7, 26), Han som "med ett eneste offer har (...) for alltid ført dem som han helliger, til fullkommen frelse" (Hebr 10, 14), det vil si ved sitt ene offer på korset.

1545 Kristi sonoffer er enestående, fullbyrdet én gang for alle. Og allikevel gjøres det nærværende i Kirkens eukaristiske offer. På samme måte forholder det seg med Kristi ene prestedømme: det gjøres nærværende ved det ministerielle (tjenende) prestedømme uten at derved Kristi ene prestedømme forminskes: "Kristus er derfor den eneste sanne prest, de andre er bare Hans tjenere".

To former for delaktighet i Kristi ene prestedømme

1546 Kristus, yppersteprest og eneste mellommann, har gjort Kirken "til et kongelig folk av prester for Gud, sin Far" (Åp 1, 6). Hele fellesskapet av troende er i seg selv prestelig. De troende utøver sitt dåpsprestedømme ved å ta del i Kristi sendelse, Han som er prest, profet og konge, alt etter personlig kall. Det er ved dåpens og fermingens sakramenter de troende blir "viet til å utgjøre (...) et hellig presteskap".

1547 Biskopenes og prestenes ministerielle eller hierarkiske prestedømme og alle troendes allmenne prestedømme "er begge deltagelse, hver på sin særlige måte, i Kristi ene prestedømme", men de er allikevel vesensforskjellige, samtidig som de er "gjensidig rettet mot hverandre". På hvilken måte? Mens de troendes allmenne prestedømme virkeliggjøres i utfoldelsen av dåpens nåde, i et liv i tro, håp og kjærlighet, et liv etter Ånden, står det ministerielle prestedømme til tjeneste for det allmenne prestedømmet, det forholder seg til utfoldelsen av dåpens nåde i alle kristne. Det er ett av de midler Kristus benytter seg av for uten opphør å bygge og lede sin Kirke. Det er derfor det videreføres ved et eget sakrament, ordinasjonssakramentet.

I Kristi, hodets, person

1548 I den ordinerte embedsbærers tjeneste for Kirken er det Kristus selv som er nærværende i sin Kirke som hode for legemet, hyrde for hjorden, yppersteprest for sonofferet, sannhetens mester. Det er dette Kirken gir uttrykk for når den sier at presten, i kraft av ordinasjonssakramentet, handler in persona Christi Capitis:

Det er den samme prest, Kristus Jesus, hvis rolle presten i sannhet innehar. Siden han i sannhet er blitt gjort lik med ypperstepresten på grunn av den prestevielse han har mottatt, har han makt til å handle ved Kristi egen kraft og i Kristi egen person (virtute ac persona ipsius Christi).

Kristus er kilde til alt prestedømme: Moselovens prest var et forvarsel om Kristus, og den nye lovs prest handler i Kristi person.

1549 Ved den ordinerte tjeneste, særlig gjennom biskopene og prestene, blir Kristi nærvær som Kirkens overhode gjort synlig i de troendes midte. Som den hellige Ignatius av Antiokia så vakkert sier, er biskopen typos tou Patros, han er som Gud Faders levende bilde.

1550 Kristi nærvær i embedsbæreren må ikke forståes som om denne var unndratt all menneskelig svakhet, herskesyke, feil, endog synd. Den Hellige Ånds kraft innestår ikke på samme måte for alt embedsbærerne gjør. Mens Den Hellige Ånds kraft er sikret i sakramentene, slik at selv embedsbærerens syndighet ikke kan hindre nåden i å bære frukt, finnes det mange andre handlinger hvor sporene etter den geistliges menneskelighet ikke alltid vitner om troskap mot Evangeliet, og derfor kan være til skade for Kirkens apostoliske fruktbarhet.

1551 Dette prestedømmet er en tjeneste. "Denne oppgaven som Herren betrodde sitt folks hyrder, er en sann tjeneste". Det retter seg fullt og helt mot Kristus og mot medmennesker. Det er fullstendig avhengig av Kristus og Hans ene prestedømme, og det ble innsatt til beste for andre mennesker og for det kirkelige fellesskap. Ordinasjonens sakrament formidler en "hellig makt", som ikke er noen annen enn Kristi egen. Utøvelsen av slik myndighet har Kristi forbilde som målestokk, Han som av kjærlighet gjorde seg selv til den siste og til alles tjener. "Herren har sagt klart at den omsorg som vises Hans hjord, er et bevis på kjærlighet til Ham".

"I hele Kirkens navn"

1552 Det ministerielle prestedømme har ikke bare til oppgave å være i Kristi sted som Kirkens hode, overfor de troendes forsamling, det handler også i hele Kirkens navn når det bærer Kirkens bønn frem for Gud, og særlig når det frembærer det eukaristiske offer.

1553 "I hele Kirkens navn" betyr ikke at prestene er menighetens ombudsmenn. Kirkens bønn og offergave kan ikke skilles fra Kristi, fra hodets, bønn og offergave. Det dreier seg hele tiden om den kult Kristus selv utøver i og ved sin Kirke. Det er hele Kirken, Kristi legeme, som ber og bærer seg selv frem, "ved Ham og med Ham og i Ham", i Den Hellige Ånds enhet, til Gud Fader. Hele legemet, hodet og lemmene, ber og frembærer seg selv, og slik har det seg at de som innenfor legemet i særlig forstand er dets tjenere, ikke bare kalles Kristi tjenere, men også Kirkens. Det er fordi det ministerielle prestedømme representerer Kristus at det kan representere Kirken.