III. De tre trinn i ordinasjonens sakrament

1554 "Således blir den kirkelige tjeneste, innstiftet av Gud, utøvet på forskjellige trinn av dem som fra gammelt av blir kalt biskoper, prester og diakoner". Katolsk lære, slik den kommer til uttrykk i liturgien, læreembedet og Kirkens vedvarende skikk, anerkjenner at det finnes to trinn i ministeriell delaktighet i Kristi prestedømme: episkopatet og presbyteratet. Diakonatet er ment å hjelpe og tjene disse. Det er derfor at betegnelsen sacerdos i våre dager brukes om biskoper og prester, men ikke om diakoner. Like fullt er det katolsk lære at de trinn som meddeler delaktighet i prestedømmet (episkopatet og presbyteratet), og det trinn som gir delaktighet i tjeneste (diakonatet), meddeles alle tre ved en sakramental handling som kalles "ordinasjon", det vil si ordinasjonssakramentet:

Måtte alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, og likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler: uten disse kan det ikke være tale om noen Kirke.

Bispeordinasjonen - fylden av ordinasjonssakramentet

1555 "Tradisjonen vitner om at den viktigste blant de forskjellige tjenester som utøves helt siden Kirkens første tid, er bispeembedet. De som er blitt innsatt i den rekke av biskoper som etterfølger hverandre fra begynnelsen av, har spirer av den apostoliske utsæd".

1556 "Til å utføre så store oppgaver sendte Kristus fra oven apostlene Den Hellige Ånd med særlig rike gaver, og selv overdrog apostlene ved håndspåleggelse den åndelige gave som er blitt ført videre helt frem til våre dager gjennom bispevielsen, til sine medarbeidere".

1557 Det annet Vatikankonsil "lærer at ved bispevielse meddeles fylden av ordinasjonens sakrament, som både ifølge Kirkens liturgiske skikk og de hellige fedre ganske riktig kalles yppersteprestedømmet, den hellige tjeneste i en sum".

1558 "På samme tid som den pålegger biskopene å helliggjøre, meddeler deres vielse dem også den dobbelte oppgave å lære og styre. (...) Det fremgår nemlig (...) at Den Hellige Ånds nåde blir meddelt biskopene og det sakramentale segl preget inn i dem ved håndspåleggelsen og ved vielsens ord, slik at de på en særlig og synlig måte kommer i selve Kristi sted, Han som er lærer, hyrde og prest, og deretter handler i Hans person (in Eius persona agant)". "Derfor er biskoperne - ved Helligånden, som er givet dem - blevet sande og ægte lærere, præster og hyrder for troen".

1559 "Medlem av bispekollegiet blir man i kraft av den sakramentale vielse og av det hierarkiske fellesskap med kollegiets hode og lemmer". Episkopatets særpreg og kollegiale vesen gis til kjenne blant annet ved den gamle kirkelige skikk at flere biskoper deltar i vigselen av en ny biskop. For at en biskop skal ordineres rettmessig, er det i dag nødvendig med en særlig inngripen fra Romas biskop, i kraft av hans stilling som det fremste synlige bånd for fellesskapet mellom de lokale Kirker innenfor den ene Kirke, og for å trygge deres frihet.

1560 Som Kristi stedfortreder har hver biskop det pastorale ansvar for den lokalkirke som er blitt gitt ham i varetekt, men samtidig har han ansvar for å ha omsorg for alle Kirkene, i fellesskap med alle sine brødre i episkopatet: "Selv om hver enkelt biskop bare er hyrde i egentlig forstand for den del av hjorden som er blitt gitt ham i varetekt, er han, i kraft av å være en rettmessig etterfølger av apostlene ved guddommelig forordning, solidarisk ansvarlig for Kirkens apostoliske sendelse".

1561 Alt det som her er sagt, forklarer hvorfor den eukaristi som feires av biskopen, har en særlig betydning som uttrykk for Kirken, samlet rundt alteret under forsete av ham som på synlig vis er i Kristi sted, Han som er den gode hyrde og hode for sin Kirke.

Ordinasjonen av presbytere - biskopenes medarbeidere

1562 "Kristus, som Faderen helliget og sendte til verden, har ved sine apostler gjort deres etterfølgere, biskopene, delaktige i sin vielse og sin sendelse. Og med full rett har biskopene igjen i større eller mindre grad overdratt noe av sin embedsbyrde til ulike underordnede". "Deres tjenende embede er så i underordnet grad blevet givet videre til præsterne, for at disse, når de er blevet optaget i præstestanden, ved på rette måde at opfylde den sendelse, der er blevet dem betroet af Kristus, skal være den biskoppelige stands medarbejdere".

1563 "For så vidt som præsternes embede er forbundet med den biskoppelige stand, har de del i den myndighed, hvormed Kristus selv opbygger, helliger og leder sit legeme. Derfor bygger det særlige præstedømme ganske vist på de sakramenter, hvorved menneskene indvies til kristenlivet, men det meddeles alligevel et særligt sakramente, hvorved præsterne ved Helligåndens salvelse får indpræget et særligt tegn, der ligedanner dem med Præsten Kristus, for at de personlig skal kunne virke på Kristi vegne".

1564 "Selv om prestene ikke er opphøyet til den yppersteprestelige verdighet og dermed forblir avhengige av biskopene i utøvelsen av sin myndighet, er de ikke desto mindre knyttet til biskopene ved sin prestelige verdighet. I kraft av det sakrament de har mottatt, er de viet til sanne prester i den nye pakt i Kristi, den øverste og evige prests bilde, til å forkynne Evangeliet, være hyrder for de troende og feire gudstjeneste".

1565 I kraft av ordinasjonssakramentet har prestene del i den verdensomspennende sendelse Kristus betrodde sine apostler. Den åndelige gave de har mottatt i ordinasjonen, forbereder dem, ikke på en begrenset og snever oppgave, "men til en frelsesmission, der spænder over hele verden "indtil jordens ende", "idet de er rede til at forkynde Evangeliet overalt".

1566 "Men de oppfyller i særlig høy grad sin hellige oppgave i den eukaristiske gudstjeneste eller synaxis: i Kristi person, i det de forkynner Hans mysterium, knytter de da de troendes gaver til hodets offer, og i messeofferet gjør de den nye pakts ene offer, nemlig Kristus som bar seg selv frem én gang for alle til Faderen som en uplettet offergave, nærværende og virksomt". Det er i dette ene offer hele deres prestetjeneste henter sin kraft.

1567 "Prestene, kalt til å tjene Guds folk, bistår episkopatet som dets forstandige medarbeidere, dets støtte og redskap. Sammen med sin biskop utgjør de ett presteskap, med ulike tjenester og oppgaver. I hver lokalmenighet representerer de biskopen, som de trofast og lojalt samarbeider med, de mottar hver enkelt hans oppdrag, får sin del av hans ansvar og påtar seg den daglige sjelesorg". Prestene er helt avhengige av biskopen og fellesskapet med ham i utøvelsen av sin tjeneste. Det lydighetsløfte de avlegger til biskopen ved ordinasjonen, og den fredshilsen han hilser dem med på slutten av ordinasjonsliturgien, betyr at han ser på dem som sine medarbeidere, sine sønner, sine brødre og venner, og at de på sin side skylder ham kjærlighet og lydighet.

1568 "I kraft af deres vielse, hvorved de er blevet indlemmet i præstestanden, er alle præsterne intimt forbundne med hinanden i et sakramentalt broderskab. Men i kraft af deres tilknytning til tjenesten indenfor et bestemt bispedømme under den lokale biskops ledelse udgør de ganske specielt på dette plan et eneste præsteskab". Presteskapets enhet kommer liturgisk til uttrykk i den skikk at presbyterne også foretar håndspåleggelse etter biskopen ved ordinasjon.

Ordinasjonen av diakoner - "til tjeneste"

1569 "Lavere i det kirkelige hierarki står diakonene, som mottar håndspåleggelsen "ikke til prestedømme, men til tjeneste"". Ved diakonordinasjon er det bare biskopen som foretar håndspåleggelse, for derved å vise at diakonen på en særlig måte er knyttet til biskopen med henblikk på de oppgaver hans "diakonia" medfører.

1570 Diakonene har på en særlig måte del i Kristi sendelse og nåde. Ordinasjonssakramentet setter sitt "preg" ("character") på dem, et preg som ingen kan viske bort, og som likedanner dem med Kristus som gjorde seg til "diakon" eller tjener for alle. Det tilkommer diakonene å bistå biskopen og prestene i feiringen av de guddommelige mysterier, fremfor alt eukaristien, å utdele den, å medvirke ved ektevielser og å velsigne ektepakten, å forkynne Evangeliet og å preke, å forrette ved begravelser og å vie seg ulike former for nestekjærlighet.

1571 Etter det annet Vatikankonsil har den latinske Kirke gjenopprettet diakonatet "som et eget og varig trinn innenfor hierarkiet", noe Østens Kirker alltid hadde holdt ved like. Dette permanente diakonat, som kan meddeles gifte menn, utgjør en stor berikelse for Kirken i dens sendelse. Det er jo rimelig og nyttig at menn som utøver en sann diakonal tjeneste i Kirken, det være seg i det liturgiske og pastorale liv eller i samfunnsnyttige og karitative tiltak, "styrkes ved den håndspålæggelse, der er overleveret fra apostlene, og bliver nærmere knyttet til alteret, så at de mere virksomt kan udfylde deres embede, styrkede af det sakramentale diakonats nåde".