|
VI. Hvem kan motta
sakramentet?
1577
"Bare en døpt mann (vir) mottar den hellige ordinasjon på
gyldig vis". Herren Jesus valgte menn
(viri) til å utgjøre de tolv apostlers kollegium, og det samme gjorde apostlene
da de valgte seg ut medarbeidere til å etterfølge
dem i gjerningen. Bispekollegiet, som prestene
er forenet med i prestedømmet, gjør de tolv apostlers kollegium
nærværende og virksomt inntil Kristi gjenkomst. Kirken anser seg
bundet av Herrens eget valg. Derfor er ikke ordinasjon av kvinner mulig.
1578 Ingen har
rett til å motta ordinasjonssakramentet. Ingen kan nemlig tilrane seg denne
oppgaven. Den kalles man til av Gud. Den som mener seg å
gjenkjenne tegn på at Gud kaller til ordinert tjeneste, må i all
ydmykhet fremlegge sitt ønske for den kirkelige myndighet som har ansvar
for og rett til å kalle noen til å bli ordinert. Som all nåde
kan dette sakramentet bare tas imot som en ufortjent gave.
1579
Alle ordinerte embedsbærere i den latinske Kirke, med unntak av
permanente diakoner, blir vanligvis valgt blant troende menn som lever ugift,
og som har til hensikt å overholde sølibatet "for himlenes
rikes skyld" (Matt 19, 12). Kalt som de er til udelt å vie seg
Herren og "det som hører Herren til", gir de seg helt og fullt over
til Gud og sine medmennesker. Sølibatet er et tegn på det nye liv
som Kirkens tjener er vigslet til å tjene; tar man det på seg av
lett hjerte, forkynner det klart om Guds rike.
1580
I de orientalske Kirker har i århundrer en annen skikk vært holdt i
hevd: mens biskoper utelukkende velges blant ugifte, kan gifte menn bli
ordinert til diakoner og prester. Dette har lenge blitt ansett som en
rettmessig skikk; slike prester utøver en fruktbar gjerning i sine
menigheter. Men prestesølibatet
holdes høyt i ære i de orientalske Kirker, og mange er de prester
som har valgt det frivillig, for Guds rikes skyld. Den som har mottatt
ordinasjonssakramentet, kan ikke lenger gifte seg, hverken i Øst eller
Vest.
|