VII. Virkningene av ordinasjonens sakrament

Det uutslettelige preg

1581 Dette sakramentet likedanner med Kristus ved en særlig gave fra Den Hellige Ånd, i det øyemed å være et Kristi redskap til beste for Kirken. Ved ordinasjonen blir man i stand til å opptre på Kristi vegne, Han som er Kirkens hode, i Hans trefoldige embede som prest, profet og konge.

1582 Som tilfellet er med dåp og ferming, blir denne delaktigheten i Kristi embede gitt én gang for alle. Også ordinasjonssakramentet setter et uutslettelig åndelig preg, og det kan ikke gjentas, ei heller meddeles på åremål.

1583 En som er gyldig viet, kan riktignok av tungtveiende grunner fritas for de plikter og oppgaver som er forbundet med ordinasjonen, eller han kan forbys å utøve dem, men han kan aldri på nytt bli legmann i streng forstand, for det preg ordinasjonen har satt, forblir for all tid. Det kall og den sendelse han har tatt imot på ordinasjonsdagen, merker ham for alltid.

1584 Siden det til syvende og sist er Kristus som virker til frelse gjennom den ordinerte embedsbærer, er ikke dennes uverdighet til hinder for Kristi virke. St. Augustin sier kraftig fra om dette:

Hva den hovmodige tjener angår, så må han settes likt med djevelen. Men Kristi gave blir ikke dermed vanhelliget, det som strømmer gjennom ham, beholder sin renhet, det som går gjennom ham, forblir krystallklart og når frem til den gode jord (...). Sakramentets åndelig kraft er nemlig lik lyset: de som skal opplyses, mottar det i sin klarhet, og går det gjennom skitne mennesker, tilgrises det ikke av dem.

Den Hellige Ånds nåde

1585 Den Helligåndens nåde som gis i dette sakrament, er å likedannes med Kristus, prest, mester og hyrde, som den ordinerte innsettes som tjener for.

1586 For biskopens vedkommende dreier det seg i første rekke om en styrkens nådegave ("lederskapets Ånd": vigselsbønnen for biskoper i den latinske ritus): styrke til å lede og forsvare sin Kirke med kraft og klokskap som far og hyrde, med uselvisk kjærlighet til alle og med forkjærlighet for fattige, syke og nødlidende. Denne nåde driver ham til å forkynne Evangeliet for alle, til å være et forbilde for hjorden, til å gå foran den på helliggjørelsens vei ved å gjøre seg til ett med Kristus, prest og offergave, i eukaristien, uten å frykte å måtte gi sitt liv for sine får:

Far, du som kjenner hjertene, gi din tjener som du har utvalgt til å bli biskop, å røkte din hellige hjord. Måtte han utføre det yppersteprestelige embede uklanderlig for ditt åsyn, idet han tjener deg dag og natt; måtte han alltid gjøre det som er velbehagelig for deg og bære frem din hellige Kirkes gaver; måtte han i kraft av yppersteprestedømmets ånd ha makt til å tilgi synder etter din befaling, måtte han fordele oppgaver slik du forordnet, og løse fra hvert bånd i kraft av den makt du gav til dine apostler; måtte han være deg til behag ved sin mildhet og sitt rene hjerte idet han bærer frem et velluktende røkoffer, ved din tjener Jesus Kristus...

1587 Den åndelige gave presteordinasjonen gir, kommer til uttrykk i følgende bønn i den bysantinske ritus. Under håndspåleggelsen sier biskopen blant annet:

Herre, fyll med Den Hellige Ånds gave ham du har villet opphøye til prestestanden, slik at han kan bli verdig til å stå uklanderlig for ditt alter, til å forkynne Evangeliet om ditt rike, tjene din sannhets ord, ofre deg gaver og åndelige ofre, fornye ditt folk ved gjenfødelsens bad; slik at han selv kan gå i møte med vår store Gud og Frelser Jesus Kristus, din enbårne Sønn, den dag Han kommer tilbake, og motta av din uendelige godhet lønn for tro forvaltning av sitt embede.

1588 Hva diakonene angår, "styrkes de av sakramentets nåde til, i fellesskap med biskopen og hans presteskap, å tjene folket ved liturgiens, forkynnelsens og barmhjertighetsgjerningenes "diakoni"".

1589 Stilt innfor storheten i prestedømmets nåde og oppgave følte de hellige kirkelærere inntrengende kallet til omvendelse, slik at de ved hele sitt liv kunne være i samsvar med Ham sakramentet innsetter dem til å være tjenere for. Da han var ung prest, utbrøt St. Gregorius av Nasians:

Man må rense seg selv før man renser andre; man må lære for å kunne undervise; bli lys for å opplyse, komme Gud nærmere for å bringe andre nærmere Ham, bli hellig for å hellige, ta ved hånden og gi forstandige råd. Jeg vet hvem vi tjener, hvilket trinn vi står på, og hvem Han er som vi går i møte. Jeg kjenner Guds storhet og menneskets svakhet, men også dets styrke. [Hvem er så presten? Han er] sannhetens forsvarer, han står sammen med engler, han lovsynger med erkeengler, han sender offergaver opp til alteret der oppe, han har del i Kristi prestedømme, han omvandler skapningen, han gjenoppretter [i den] [Guds] bilde, han gjenskaper den for den himmelske verden, og, for å si det som er aller størst, han er guddommeliggjort og han guddommeliggjør.

Og den hellige sognepresten i Ars sa: "Det er presten som fortsetter gjenløsningsverket på jorden...". "Hvis man på jorden riktig forstod hva presten er, ville man dø, ikke av frykt, men av kjærlighet...". "Prestedømmet er kjærligheten fra Jesu hjerte".

Kort sagt

1590 Den hellige Paulus sier til sin disippel Timoteus: "Derfor legger jeg deg nå på hjerte å vekke kraftig til live den Guds nådegave som gjennom min håndspåleggelse er nedlagt i deg" (2 Tim 1, 6), og: "Det er et sant ord, at den som ønsker å bli biskop i kirken, han streber etter en god gjerning" (1 Tim 3, 1). Til Titus sier han: "Når jeg lot deg bli igjen på Kreta, var det for at du skulle ta deg av alt det som ennå ikke var bragt i orden, og sørge for å innsette presbytere i hver by" (Tit 1, 5).

1591 Hele Kirken er et folk av prester. I kraft av dåpen har alle troende del i Kristi prestedømme. Denne delaktigheten kalles "de troendes allmenne prestedømme". På grunnlag av dette prestedømme og for å tjene det finnes det en annen delaktighet i Kristi sendelse, nemlig den tjeneste som meddeles ved ordinasjonssakramentet, og som har til oppgave å tjene i fellesskapets midte, i Kristi, i hodets, navn og i Hans person.

1592 Det tjenende eller ministerielle prestedømme er vesensforskjellig fra de troendes allmenne prestedømme fordi det meddeler en hellige makt til å tjene de troende. De ordinerte tjenere utøver sin tjeneste for Guds folk ved undervisning (munus docendi), ved gudstjeneste (munus liturgicum) og ved pastoralt lederskap (munus regendi).

1593 Helt fra begynnelsen av er den ordinerte tjeneste blitt meddelt og utøvet på tre trinn: episkopatet, presbyteratet og diakonatet. De tjenester som meddeles ved ordinasjonen, er uerstattelige i Kirkens organiske struktur: uten biskop, presbytere og diakoner kan det ikke være tale om noen Kirke.

1594 Biskopen mottar ordinasjonssakramentets fylde. Den innlemmer ham i bispekollegiet og gjør ham til synlig overhode for den lokalkirke som blir ham betrodd. Biskopene, som apostlenes etterfølgere og medlemmer av kollegiet, har del i hele Kirkens apostoliske ansvar og sendelse under pavens myndighet, St. Peters etterfølger.

1595 Presbyterne er forenet med biskopene i presteverdighet, samtidig som de er avhengige av dem i utøvelsen av sin pastorale gjerning; de er kalt til å være forstandige medarbeidere for biskopene; de omgir biskopen som hans presbyterium, og sammen med ham bærer de ansvaret for lokalkirken. De mottar fra biskopen ansvaret for et sogn eller en bestemt kirkelig gjerning.

1596 Diakonene er tjenere som blir ordinert til tjenesteoppgaver i Kirken; de mottar ikke det ministerielle prestedømme, men ordinasjonen gir dem viktige oppgaver i Ordets tjeneste, i gudstjenesten, i pastoralt lederskap og i barmhjertighetstjeneste, alle oppgaver de skal fylle under biskopens pastorale myndighet.

1597 Ordinasjonens sakrament meddeles ved håndspåleggelse, etterfulgt av en høytidelig vigselsbønn hvor Gud blir bedt om å gi ordinanden de Helligåndens gaver han trenger for å utføre sin tjeneste. Ordinasjonen setter et uutslettelig sakramentalt preg.

1598 Kirken meddeler ordinasjonens sakrament bare til døpte menn (viris) som er blitt funnet skikket til embedet. Det tilkommer den kirkelige myndighet å ha ansvar og rett til å kalle noen til å bli ordinert.

1599 I den latinske Kirke blir ordinasjonen til prest vanligvis bare meddelt kandidater som av fri vilje er beredt til å leve i sølibat, og som offentlig sier seg villige til å overholde det av kjærlighet til Guds rike og av kjærlighet til å tjene sine medmennesker.

1600 Det tilkommer biskopene å meddele de tre trinn i ordinasjonens sakrament.