I. Ekteskapet i Guds plan

1602 Den Hellige Skrift begynner med skapelsen av mann og kvinne i Guds bilde og likhet og ender med synet av "Lammets bryllupsfest" (Åp 19, 7. 9). Fra ende til annen taler Skriften om ekteskapet og dets "mysterium", om innstiftelsen av det og den mening Gud gav det, om dets opprinnelse og bestemmelse, de ulike måter det er blitt levd på gjennom hele frelsens historie, de vanskeligheter det har støtt på som følge av synd, og dets fornyelse "i Herren" (1 Kor 7, 39), i den nye pakt mellom Kristus og Kirken.

Ekteskapet i skaperordningen

1603 "Det intime livsfellesskap i kjærlighet [er] Skaperen opphav til og lovgiver for (....) da Gud selv er opphav til ekteskapet (...)". Kall til ekteskap er innskrevet i selve mannens og kvinnens natur, slik de er fra Skaperens hånd. Ekteskapet er ikke en rent menneskelig ordning, til tross for de mange endringer det har gjennomgått gjennom århundrene, i ulike kulturer, samfunnsstrukturer og holdninger. Ulikhetene må ikke få oss til å glemme varige fellestrekk. Selv om denne ordningens verdighet ikke bestandig kommer like klart til syne, finnes det allikevel i alle kulturer et visst begrep om ekteskapets storhet. "Såvel enkeltmennesket som (...) samfunnet er for sin trivsel meget avhengig av gunstige forhold i det ekteskapelig og familiemessige fellesskap".

1604 Gud, som skapte mennesket av kjærlighet, kalte det også til kjærlighet, ethvert menneskes grunnleggende og medfødte kall. For mennesket ble skapt i Guds bilde og likhet, Han som selv er kjærlighet. Etter at Gud hadde skapt mann og kvinne, ble deres gjensidige kjærlighet bilde på den fulle og trofaste kjærlighet Gud elsker mennesket med. I Guds øyne er den god, ja, overmåte god. Og kjærligheten som Gud velsignet, skal bli fruktbar og virkeliggjøres i felles forvalteransvar for skapningen: "Gud velsignet dem og sa til dem: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere"" (Gen 1, 28).

1605 Skriften sier at mann og kvinne er skapt for hverandre: "Det er ikke godt for mannen å være alene". Kvinnen, "kjøtt av hans kjøtt", hans like, hans fortrolige, blir gitt ham som "hjelper"; hun utgjør den "hjelp" som "kommer fra Herren". "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett legeme" (Gen 2, 24). At dette betyr at deres to liv nå utgjør en uoppløselig enhet, viste Herren selv da han minte om hva Skaperens vilje var "fra opphavet av": "Altså er de ikke lenger to, men ett legeme" (Matt 19, 6).

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

Ekteskapet i syndens vold

1606 Hvert menneske opplever det onde, både rundt seg og i seg. Det oppleves også i forholdet mellom mann og kvinne. Til alle tider er enheten mellom dem blitt truet av kiv, herskesyke, utroskap, skinnsyke og stridigheter som kan utarte til hat og brudd. Denne uorden kan gi seg større eller mindre utslag, og kan overvinnes mer eller mindre, alt etter kultur, tidsepoke og den enkeltes personlighet, men det virker som den er allmenmenneskelig.

1607 I følge troen stammer ikke denne uorden, som vi med smerte fastslår, fra mannens og kvinnens natur, heller ikke fra naturen av deres samliv, men fra synden. Den første synd, bruddet med Gud, har som første konsekvens at det opprinnelige fellesskap mellom mann og kvinne går i stykker. Forholdet mellom dem vansires av gjensidige bebreidelser; gjensidig tiltrekning, Skaperens egen gave, endres til herskesyke og begjær; mannens og kvinnes fagre kall til å være fruktbare, bli mange og underlegge seg jorden, undergraves av smerten ved å føde og strevet med å skaffe til veie det daglige brød.

1608 Allikevel blir skaperordningen værende, selv om den er alvorlig forkvaklet. For å helbrede syndens sår har mann og kvinne bruk for den nåde Gud i sin uendelige miskunn aldri har nektet dem. Uten denne hjelp kan mann og kvinne aldri makte å virkeliggjøre den forening av deres liv Gud "i opphavet" skapte dem for.

Ekteskapet i Moselovens skole

1609 I sin miskunn lot ikke Gud det syndige menneske fare. Den straff synden førte med seg, "med smerte skal du føde" (Gen 3, 16), "i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød" (Gen 3, 19), er samtidig botemidler som setter grenser for syndens herjing. Etter syndefallet er ekteskapet en hjelp til å motvirke egenhet, selviskhet og selvsøken, og til å åpne seg for andre, hjelpe hverandre og gi av seg selv.

1610 Moralsk bevissthet om at ekteskapet er ett og uoppløselig, utvikles i den gamle lovs skole. Patriarkenes og kongenes flergifte ble ennå ikke uttrykkelig forkastet. Allikevel har den loven som ble gitt til Moses, til hensikt å beskytte kvinnen mot mannens vilkårlige råderett, selv om den også, etter Herrens ord, bærer preg av å være blitt gitt "for deres hårde hjerters skyld". Derfor var det Moses tillot å sende hustruen fra seg.

1611 Profetene så på pakten mellom Gud og Israel som en ektepakt i trofast kjærlighet mellom to, og slik gjorde de det utvalgte folks bevissthet rede til bedre å fatte at ekteskapet er ett og uoppløselig. Ruts og Tobits bøker vitner på en rørende måte om en høy oppfatning av ekteskapet, om troskap og ømhet mellom ektefeller. I Høysangen har Tradisjonen alltid sett et enestående uttrykk for menneskelig kjærlighet, i den utstrekning den er en avglans av Guds kjærlighet, en kjærlighet "sterk som døden" som "ingen vannflom slukker" (Høys 8, 6-7).

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

Ekteskapet i Herren

1612 Ektepakten mellom Gud og Hans folk Israel forberedte den nye og evige pakt hvor Guds Sønn ved å bli menneske og gi sitt liv på sett og vis forenet seg med hele menneskeslekten som ble frelst ved Ham, og dermed gjorde i stand til "Lammets bryllup" (Åp 19, 7. 9).

1613 På begynnelsen av sitt offentlige virke gjør Jesus - på sin Mors forespørsel - sitt første tegn under et bryllup. Kirken tillegger Jesu nærvær ved bryllupet i Kana stor betydning. Den ser i det en bekreftelse på at ekteskapet er godt, og et varsel om at fra nå av skal ekteskapet være et virksomt tegn på Kristi nærvær.

1614 I sin forkynnelse lærte Jesus uten tvetydighet hva den opprinnelige mening med forbundet mellom mann og kvinne er, slik Skaperen i opphavet ville det: tillatelsen som Moses gav, til å sende bort sin hustru, var en innrømmelse overfor hjertets forherdelse; ektepakten mellom mann og kvinne er uoppløselig: Gud selv har opprettet den: "Det som Gud har sammenføyd, har mennesket ikke lov til å adskille" (Matt 19, 6).

1615 Denne utvetydige innprentingen av at ekteskapsbåndet er uoppløselig, skapte forvirring og inntrykk av å være et ugjennomførlig krav. Men likevel påla ikke Jesus ektefeller et åk det var umulig og for tungt å bære, tyngre enn Moseloven. Han kom for å gjenopprette den opprinnelige skaperordning som var blitt forkvaklet av synden, og det er Han selv som gir styrke og nåde til å leve i ekteskap under Gudsrikets nye synsvinkel. Det er ved å følge Kristus, gi avkall på seg selv og ta opp sitt kors at ektefellene kan "forstå" ekteskapets opprinnelige mening og leve etter den med Kristi hjelp. Det kristne ekteskaps nåde er en frukt av Kristi kors, kilde til alt kristenliv.

1616 Det er dette apostelen Paulus får oss til å forstå når han sier: "Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken ved å ofre seg for dens skyld, for å hellige den" (Ef 5, 25-26). Og han legger til: "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme. Disse ordene rommer et stort mysterium, - jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken" (Ef 5, 31-32).

1617 Alt kristenliv bærer preg av den ekteskapelige kjærlighet mellom Kristus og Kirken. Allerede dåpen, innlemmelsen i Guds folk, er et brudemysterium: den utgjør så å si brudens bad før bryllupsmåltidet, som er eukaristien. Det kristne ekteskap blir dermed et virksomt tegn, sakrament for pakten mellom Kristus og Kirken. Fordi det betegner og meddeler nåde, er ekteskapet mellom døpte et sant sakrament i den nye pakt.

Jomfruelighet for himmelrikets skyld

1618 Kristus er midtpunktet i alt kristenliv. Båndet til Ham går foran alle familiebånd og samfunnsbånd. Helt fra Kirkens begynnelse av har det funnets menn og kvinner som har gitt avkall på det store gode ekteskapet er, for å følge Lammet overalt hvor det går, for å innstille seg på det som hører Herren til, på å være Ham til lags, for å gå Brudgommen i møte som kommer. Kristus selv oppfordret enkelte til å følge seg på den måten Han selv er forbilde på:

Det finnes gjeldinger som er født slik fra morsliv av, og det finnes gjeldinger som er blitt gjeldet av mennesker, og det finnes gjeldinger som har gjeldet seg selv for himlenes rikes skyld. Måtte den som kan forstå, forstå (Matt 19, 12).

1619 Jomfruelighet for himlenes rikes skyld er en utfoldelse av dåpens nåde, et mektig tegn på at båndet til Kristus er sterkere enn alt annet, på forventningen om Hans gjenkomst, og også et tegn på at ekteskapet er en virkelighet som tilhører denne verden, den som forgår.

1620 Begge, både ekteskapets sakrament og jomfruelighet for himlenes rikes skyld, stammer fra Herren selv. Det er Han som gir begge mening, og som gir den nåde som trengs for å leve i dem i samsvar med Hans vilje. Ærbødighet for jomfruelighet for Gudsrikets skyld og kristen forståelse av ekteskapet er gjensidig forbundet med hverandre og støtter hverandre:

Å rakke ned på ekteskapet er på samme tid å krenke jomfruelighetens ære; å prise det er å øke den beundring jomfruelighet har krav på. (...) For det som bare synes å være et gode fordi det sammenlignes med et onde, kan umulig være et sant gode, men det som er enda bedre enn noe som utvilsomt er godt, er det høyeste gode.