VI. Huskirken
1655
Kristus ville komme til verden og vokse opp i Josefs og Marias hellige familie.
Kirken er intet
annet enn "Guds familie". Helt fra begynnelsen av utgjordes Kirkens
kjerne av dem som kom til tro "sammen med hele sitt hus". Når de omvendte seg,
ville de at også "hele deres hus" skulle bli frelst. Disse familiene som var blitt
troende, utgjorde små øyer av kristenliv midt i en vantro verden.
1656
I våre dager, i en verden som ofte står fremmed, ja, fiendtlig
overfor troen, er de troende familier av største betydning som
arnesteder for levende og smittsom tro. Det er derfor Det annet Vatikankonsil,
med et gammelt uttrykk, kaller familien Ecclesia domestica. Det
er i familiens skjød at foreldrene "gjennom tro og gjerning,
[må] bli troens første vitner for sine barn. De skal oppmuntre den enkeltes
personlige kall, med særlig omsorg dersom det er et hellig kall".
1657
Det er i særlig grad her at farens, morens, barnas og alle
familiemedlemmenes dåpsprestedømme utøves "ved
mottagelse av sakramentene, ved bønn og takksigelse, ved et hellig livs
vitnesbyrd, ved selvfornektelse og ved en virksom kjærlighet". Slik er hjemmet den
første skole i kristent liv og "en skole for utvikling av en rikere
menneskelighet". Her er det man lærer
flid og glede ved arbeidet, å elske sin neste, å tilgi hverandre,
om så gjentatte ganger, og fremfor alt å tjene Gud i bønn og
ved å bære sitt liv frem for Ham.
1658
Vi må også huske på visse mennesker som står Jesu
hjerte særlig nær, og som derfor fortjener Kirkens, og særlig
sjelesørgernes, oppmerksomhet og omsorg, på grunn av de konkrete
forhold de må leve under, - ofte uten selv å ha valgt det, nemlig de
mange ugifte. Mange av dem er uten noen menneskelig familie, ofte på
grunn av fattigdom. Det finnes dem som lever ut sin livssituasjon i
saligprisningenes ånd, idet de tjener Gud og nesten på en
forbilledlig måte. Alle ugifte må hjemmenes,
"huskirkenes", dører stå åpne for, slik som
Kirkens dører, den store familie. "Ingen er familieløs i
denne verden: Kirken er alles hjem og familie, særlig deres "som
strever og har tungt å bære" (Matt 11, 28)".
Kort sagt
1659
Den hellige Paulus sier: "Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som
Kristus viste sin kjærlighet til Kirken (...). Disse ordene rommer et
stort mysterium, - jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken"
(Ef 5, 25. 32).
1660
Ektepakten, hvor mann og kvinne oppretter seg imellom et inderlig fellesskap i
liv og kjærlighet, ble grunnlagt av Skaperen og gitt særegne lover
av Ham. Etter sin natur er den innrettet til ektefellenes beste, samt for
å unnfange og oppdra barn. Ekteskap mellom døpte ble av Herren
Kristus opphøyet til sakraments verdighet.
1661
Ekteskapets sakrament betegner foreningen mellom Kristus og Kirken. Det gir
ektefellene den nåde å elske hverandre med den kjærlighet
Kristus har til Kirken; slik fullkommengjør sakramentets nåde den
menneskelige kjærlighet mellom ektefellene, styrker den
uoppløselige enhet mellom dem og helliggjør dem på veien
mot det evige liv.
1662
Ekteskapet bygger på avtalepartenes samtykke, det vil si på viljen
til å gi seg til hverandre én gang for alle med det mål for
øye å leve i en trofast og fruktbar kjærlighetspakt.
1663
Siden brudefolkene ved ekteskapsinngåelsen trer inn i en offentlig stand
i Kirken, bør den feires i offentlighet, innenfor rammen av en liturgisk
feiring, i nærvær av en prest (eller et bemyndiget Kirkens vitne),
forlovere og de troendes forsamling.
1664
Enhet, uoppløselighet og åpenhet for fruktbarhet er vesentlige for
ekteskapet. Flergifte er uforenlig med ekteskapets enhet; skilsmisse skiller
hva Gud har sammenføyd; å nekte å være fruktbare er
å frata ekteskapet dets "fremste gave", nemlig barnet.
1665
Gjengifte av skilte så lenge den rettmessige ektefelle fremdeles er i
live, er imot Guds plan og lov slik Kristus lærte om den. De er ikke
adskilt fra Kirken, men de kan ikke få del i den eukaristiske kommunion.
De skal leve sitt kristenliv særlig ved å oppdra barna i troen.
1666
Det kristne hjem er det sted barna først får seg troen forkynt.
Derfor er det med rette hjemmet kalles "huskirke", et fellesskap i
nåde og bønn, en skole i menneskelige dyder og kristen
nestekjærlighet.
|