I. Kristenmenneskets siste påske

1681 Den kristne mening med døden legges for dagen i lyset fra Kristi påskemysterium, Hans død og oppstandelse, Han som er vårt eneste håp. Den kristne som dør i Kristus Jesus, "flytter bort fra legemet og kommer hjem til Herren" (jfr. 2 Kor 5, 8).

1682 Ved avslutningen av det sakramentale liv demrer for den kristne på dødsdagen fullendelsen av den gjenfødelse som begynte i dåpen, den endelige "likhet" med "Sønnens bilde" som ble meddelt ved Den Hellige Ånds salving, og deltagelsen i Gudsrikets måltid som ble foregrepet i eukaristien, selv om noen siste renselser ennå gjenstår før han kan iføre seg bryllupsklærne.

1683 Kirken, som lik en mor har båret kristenmennesket sakramentalt i sitt skjød under dets jordiske pilegrimsgang, ledsager det når det er kommet til veis ende, for å overgi det "i Faderens hender". Den bærer frem for Faderen, i Kristus, Hans nådesbarn, og i håp planter den i jorden såkornet til det legeme som skal gjenoppstå i herlighet. Denne offergaven feires fullt ut i det eukaristiske offer; de velsignelser som går forut for det, og de som følger etter, er sakramentalier.