1. artikkel: Mennesket i Guds bilde
1701
"Ved å åpenbare mysteriet om Faderen og Hans kjærlighet
viser Kristus (...) mennesket hva mennesket er, og legger dets høye kall
for dagen". Det var i Kristus, "den
usynlige Guds bilde" (Kol 1, 15), mennesket ble skapt i
Skaperens "bilde, etter Hans lignelse". I Kristus, gjenløser
og frelser, ble det guddommelige bilde, som i mennesket var blitt vansiret ved
den første synd, ført tilbake til sin opprinnelige skjønnhet
og foredlet ved Guds nåde.
1702 Guds bilde
finnes i hvert menneske. Det stråler frem i fellesskapet mellom mennesker, som er en lignelse
på enheten mellom de guddommelige Personer (jfr. annet kapitel).
1703
Mennesket, utrustet med en "åndelig og udødelig" sjel, er "den eneste
skapning på jorden som Gud har villet for dens egen skyld". Allerede fra unnfangelsen av
er det bestemt for evig salighet.
1704
Mennesket har del i den guddommelige Ånds lys og kraft. Ved fornuftens
hjelp er det i stand til å forstå tingenes orden slik Skaperen har
fastlagt den. Ved viljens hjelp er det av seg selv i stand til å strekke
seg mot sitt sanne vel. Det når fullkommenhet ved "å
søke og verdsette det sanne og det gode".
1705
I kraft av sin sjel og forstandens og viljens åndskrefter er mennesket
utrustet med frihet, "et prektig tegn på Guds bilde i
mennesket".
1706
Ved fornuftens hjelp gjenkjenner mennesket Guds røst som inntrengende
ber det om "å gjøre det gode og sky det onde". Hvert menneske har plikt til
å følge den lov som lyder i samvittigheten, og som fullbyrdes i
kjærlighet til Gud og til nesten. Moralske handlinger bekrefter
menneskets verd.
1707
"Fra begynnelsen av lot (mennesket) seg forføre av den onde og misbrukte
sin frihet". Det bukket under for
fristelsen og gjorde det som var ondt. Det har bevart lengselen etter det gode,
men menneskets natur bærer sårmerket etter den opprinnelige synd.
Det har hang til å synde og feile:
Mennesket er
altså splittet. Og da fortoner hele menneskelivet seg, både
individuelt og kollektivt, som en kamp, en dramatisk kamp mellom godt og ondt,
mellom lys og mørke.
1708 Ved sin
lidelse fridde Kristus oss fra Satan og fra synden. Han fortjente for oss det
nye liv i Den Hellige Ånd. Hans nåde retter opp igjen det synden
hadde vansiret i oss.
1709 Den som
tror på Kristus, blir et Guds barn. Det nye barnekår omformer den
troende ved å gi ham å leve etter Kristi eksempel. Det setter ham i
stand til å handle rett og gjøre vel. I forening med sin Frelser når
disippelen den fullkomne kjærlighet, som er hellighet. Det moralske liv,
modnet i nåden, åpner seg mot det evige, i himmelens herlighet.
Kort
sagt
1710
"Kristus viser mennesket hva mennesket er, og legger dets høye kall
for dagen".
1711
Mennesket, utrustet med en åndelig sjel, med forstand og vilje, er fra
unnfangelsen av rettet mot Gud og bestemt til evig salighet. Det søker fullkommenhet
ved "å søke og verdsette det sanne og gode".
1712
Sann frihet er i mennesket "et prektig tegn på Guds bilde i
mennesket".
1713
Mennesket har plikt til å følge den morallov som innstendig ber
det "å gjøre det gode og sky det onde". Denne loven gjenlyder i samvittigheten.
1714
Mennesket, såret som det er i sin natur av den opprinnelige synd, har
hang til å feile og gjøre ondt når det gjør bruk av
sin frihet.
1715
Den som tror på Kristus, har det nye liv i Den Hellige Ånd. Det
moralske liv, som har grodd og modnet i nåden, skal fullendes i himmelens
herlighet.
|