I. Frihet og ansvar

1731 Frihet er evne, grunnfestet i fornuft og vilje, til å handle eller ikke handle, til å gjøre dette eller noe annet, og slik foreta overlagte handlinger ut fra seg selv. I kraft av den frie vilje er hver enkelt herre over seg selv. Frihet er i mennesket en kraft til vekst og modning i sannhet og godhet. Friheten når fullkommenhet når den er rettet mot Gud, vår salighet, som mål.

1732 Så lenge friheten ikke er endelig rettet mot sitt ypperste gode, som er Gud, innebærer den muligheten til å velge mellom det gode og det onde, altså mellom å vokse i fullkommenhet eller å feile og synde. Den særkjenner menneskelige handlinger i egentlig forstand. Den blir kilde til ros eller klander, til fortjeneste eller skyld.

1733 Jo bedre vi handler, desto friere blir vi. Bare i det godes og rettferdighetens tjeneste finnes det sann frihet. Å velge ulydighet og det onde er et misbruk av friheten som fører til "syndens trelldom".

1734 Frihet gjør at mennesket er ansvarlig for sine handlinger, i den monn de er frie. Å gjøre fremskritt i dyd, i kjennskap til det gode og i askese øker viljens herredømme over det den gjør.

1735 Tilregnelighet og ansvar for en handling kan minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet, overstadige følelser og andre psykiske og samfunnsbetingede faktorer.

1736 Enhver handling som er direkte villet, tilregnes den som utfører den:

Slik spør Herren Adam etter synden i haven: "Hva er det du har gjort?" (Gen 3, 13). Og på samme måte spør Han Kain. Profeten Natan opptrer på samme måte overfor kong David etter at han hadde begått ekteskapsbrudd med Urias hustru og myrdet ham selv.

En handling kan være indirekte villet når den kommer av forsømmelse av noe man burde vite eller ha gjort, som for eksempel en ulykke på grunn av uvitenhet om trafikkreglene.

1737 En virkning kan tåles når den ikke er villet av den som handler, som for eksempel en mors utmattelse ved barnets sykeseng. En skadelig virkning kan ikke tilregnes dersom den ikke har vært villet, hverken som mål eller som middel i handlingen, slik som den som dør under forsøket på å redde en som er i fare. For at skadevirkningen skal kunne tilregnes, må den ha vært forutsebar, og den som har utført den, må ha kunnet være i stand til å unngå den, slik som drap utført av en bilfører i drukken tilstand.

1738 Friheten utøves i samspillet mellom mennesker. Ethvert menneske, skapt i Guds bilde, har en naturgitt rett til å bli anerkjent som et fritt og ansvarlig vesen. Alle skylder alle andre slik respekt. Retten til å gjøre bruk av sin frihet er et krav som er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål. Denne retten må være anerkjent av staten og beskyttet, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.