II. Lidenskaper og moralliv
1767
I seg selv er lidenskapene hverken gode eller onde. De er moralsk kvalifiserbare i den
monn de virkelig hører inn under fornuft og vilje. Lidenskapene kalles
villede, "enten fordi de bestemmes av viljen eller fordi viljen ikke
motsetter seg dem". For at et moralsk eller
menneskelig gode skal være fullkomment, må det styres av fornuften.
1768
Store følelser bestemmer hverken menneskers moralske gehalt eller deres
hellighet; de er et uuttømmelig lager for bilder og sinnsstemninger som
morallivet gir seg uttrykk i. Lidenskapene er moralsk gode når de bidrar
til en god handling, onde når det motsatte er tilfelle. De sansenes
bevegelser som den gode vilje opptar i seg, ordner og styrer den med det gode
og med saligheten som mål; den onde vilje underkaster seg uordnede
lidenskaper og forsterker dem. Følelseslivet
kan opptas i dyder eller forderves i laster.
1769 I
kristenlivet utfører Den Hellige Ånd selv sitt verk ved å
bruke hele menneskets vesen, deriblant smerte, frykt og nedstemthet, slik vi
ser i Herrens angst og lidelse. I Kristus kan det menneskelige
følelsesliv fullendes i nestekjærlighet og guddommelig salighet.
1770 Moralsk
fullkommenhet består i at mennesket ikke beveges i retning av det gode
ved viljen alene, men også ved hele sitt sanseliv, slik det sies i
salmen: "Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud" (Sal
84, 3).
Kort
sagt
1771
Uttrykket "lidenskaper" betegner sinnsstemninger eller
følelsesliv. Gjennom sine følelser aner mennesket hva som er godt, og værer
det som er ondt.
1772
De fremste lidenskaper er kjærlighet og hat, lengsel og frykt, glede,
nedstemthet og sinne.
1773
Som utslag av følelseslivet er lidenskapene hverken onde eller gode. Men
i den monn de hører inn under fornuft og vilje eller ikke, er de moralsk
gode eller onde.
1774
Følelseslivet kan opptas i dyder eller forderves i laster.
1775
Det fullkomne moralske gode består i at mennesket ikke beveges i retning
av det gode ved viljen alene, men også ved sitt "hjerte".
|