I. Samvittighetens dom

1777 Samvittigheten, som finnes i menneskets hjerte, foreskriver til rette tid at det skal gjøre det gode og sky det onde. Den bedømmer konkrete valg og godkjenner dem som er gode, og fordømmer dem som er onde. Den bevitner sannhetens myndighet med hensyn til det høyeste gode som mennesket trekkes mot og befales av. Når et klokt menneske lytter til samvittigheten, kan det høre Gud tale.

1778 Samvittigheten er en fornuftsbedømmelse hvor mennesket innser den moralske gehalt i en konkret handling det skal foreta, er i ferd med å foreta eller har utført. Mennesket har plikt til å gjøre det som det vet er rett og riktig, i alt det sier og gjør. Ved samvittighetens dømmekraft skjelner og innser mennesket hva den guddommelige lov foreskriver:

Samvittigheten er en lov i vårt sinn, men som overgår vårt sinn, og som befaler oss, viser hen til ansvar og plikt, frykt og håp (...). Den bringer bud fra Ham som både i naturens og nådens verden taler til oss gjennom et slør, underviser og styrer oss. Samvittigheten er den fremste av alle Kristi stedfortredere.

1779 Det er viktig at enhver går tilstrekkelig i seg selv til å høre og følge samvittighetens røst. Kravet om indre liv er desto mer nødvendig som livet ofte fører til at vi flykter unna all ettertanke, samvittighets- og selvransakelse:

Gå til din samvittighet og spør den ut. (...) Brødre, gå i dere selv, og i alt dere gjør, se hen til vitnet, til Gud.

1780 Menneskets verdighet innebærer og krever at samvittigheten dømmer rett. Samvittighet innebærer å fatte moralprinsippene (synderesis), hvordan de skal anvendes under de foreliggende omstendigheter ved en praktisk bedømmelse av årsaker og goder, og til sist bedømmelse av konkrete handlinger som skal foretas, eller som allerede har funnet sted. Sannheten angående et moralsk gode, kunngjort i fornuftens lov, erkjennes praktisk og konkret ved samvittighetens kloke dom. Klokt kalles det menneske som velger i samsvar med slik kjennelse.

1781 Samvittigheten gjør det mulig å ta ansvar for det som er gjort. Hvis et menneske gjør noe galt, blir samvittighetens rette dom værende som vitne om det godes allmengyldighet og samtidig om ondskapen i det som man valgte å gjøre. Samvittighetens sunne omdømme er som et pant på håp og miskunn. Ved å vitne om det gale som er blitt begått, minner den om å be om forlatelse, om fra nå av å gjøre vel og med Guds nådes hjelp å handle i samsvar med dyden:

Og foran Hans åsyn skal vi stille vårt hjerte til ro, selv om det fordømmer oss; for Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting (1 Joh 3, 19-20).

1782 Mennesket har rett til å handle etter sin samvittighet og frihet, slik at det kan treffe personlige, moralske valg. "Mennesket skal ikke tvinges til å handle i strid med sin samvittighet. Men det skal heller ikke hindres i å handle etter sin samvittighet, særlig i religiøse spørsmål".